http://podkast.nrk.no/program/museum.rss Et reportasjeprogram om norsk historie og arkeologi. Programleder er Øyvind Arntsen. Tips og kommentarer til museum@nrk.no. MUSEUM sendes i P2 hver lørdag klokken 16.03 og søndag morgen klokken 08.03. Se lenke til MUSEUMs podkastside nederst på siden. Der finner du både nye og gamle programmer. MUSEUM har vært på lufta i 10 år, og på NRK GULL sendes hele rekken av programmer kronologisk : Søndager 06.30, 13.30 og 22.30. Mandager 20.30 og Torsdager 15.30. Sjekk også MUSEUM på Facebook Et reportasjeprogram om norsk historie og arkeologi. Programleder er Øyvind Arntsen. Tips og kommentarer til museum@nrk.no. MUSEUM sendes i P2 hver lørdag klokken 16.03 og søndag morgen klokken 08.03. Se lenke til MUSEUMs podkastside nederst på siden. Der finner du både nye og gamle programmer. MUSEUM har vært på lufta i 10 år, og på NRK GULL sendes hele rekken av programmer kronologisk : Søndager 06.30, 13.30 og 22.30. Mandager 20.30 og Torsdager 15.30. Sjekk også MUSEUM på Facebook Et reportasjeprogram om norsk og nordisk historie. no http://fil.nrk.no/contentfile/file/1.7131737!img7131737.jpg http://www.nrk.no/programmer/sider/museum/ 300 300 http://www.nrk.no/programmer/sider/museum/ no NRK © 2012 NRK P2 NRK P2 museum@nrk.no Forfatter og arkeolog David Vogt foreslår i sin nye bok "Østfolds helleristninger" på Universitetsforlaget at bronsealderens helleristninger var maktpolitiske symboler. - Det handler ikke om religion, kosmologi, fruktbarhet eller solens gang over himmelen. Her ser vi keltiske krigere i ekte skip. Det handler om mobilitet, krigsutstyr og krigere, sier David Vogt. Han setter denne tolkningen i sammenheng med funnstedene : I bronsealderen var leirslettene i Østfold og Bohuslän store beiteområder og det var viktig å kontrollere kjøttproduksjonen, sier Vogt. I MUSEUM begrunner Vogt sine tolkninger og vi finner også en tidligere ukjent helleristning på en fjellflate ved gården Ek i Onsøy. - Når den blir ferdig registrert, får vi kalle den P2-skipet, sier Vogt. (Se bilde). Forfatter og arkeolog David Vogt foreslår i sin nye bok "Østfolds helleristninger" på Universitetsforlaget at bronsealderens helleristninger var maktpolitiske symboler. - Det handler ikke om religion, kosmologi, fruktbarhet eller solens gang over himmelen. Her ser vi keltiske krigere i ekte skip. Det handler om mobilitet, krigsutstyr og krigere, sier David Vogt. Han setter denne tolkningen i sammenheng med funnstedene : I bronsealderen var leirslettene i Østfold og Bohuslän store beiteområder og det var viktig å kontrollere kjøttproduksjonen, sier Vogt. I MUSEUM begrunner Vogt sine tolkninger og vi finner også en tidligere ukjent helleristning på en fjellflate ved gården Ek i Onsøy. - Når den blir ferdig registrert, får vi kalle den P2-skipet, sier Vogt. (Se bilde). Ny tolkning av bronsealderens bergkunst Fri, 03 Feb 2012 10:30:00 GMT nrk.no-poddkast-92-66300-03.02.2012+10%3a30%3a00 NRK P2 00:26:17 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Merkelige skapninger som lever i det dypeste mørke og under stort trykk dypt ute i Atlanterhavet ligger nå på sukkerlake badet i blått led-lys på Stavanger Museum. ”Dypere enn lyset” heter utstillingen som forteller om EU-prosjektet ECO-MAR, et forskningsprogram som har undersøkt økosystemene på store havdyp langs den Midt-Atlantiske ryggen fra Azorene til nord for Island. Funnene derfra blir presentert av biolog Atle Fiskå. I MUSEUM får vi også høre om "havets kulturhistorie", hvordan folketro og mytologi har besjelet havet fra steinalderen til langt inn i middelalderen. Marinarkeolog Endre Elvestad forteller om skriftlige kilder og arkeologiske funn som dokumenterer hvordan sjørmen levde i beste velgående helt fra Midgardsormen og fram til Erik Pontoppidans lærebok midt på 1700-tallet. Og Kraken har gjenoppstått i Pirates of the Caribien. Merkelige skapninger som lever i det dypeste mørke og under stort trykk dypt ute i Atlanterhavet ligger nå på sukkerlake badet i blått led-lys på Stavanger Museum. ”Dypere enn lyset” heter utstillingen som forteller om EU-prosjektet ECO-MAR, et forskningsprogram som har undersøkt økosystemene på store havdyp langs den Midt-Atlantiske ryggen fra Azorene til nord for Island. Funnene derfra blir presentert av biolog Atle Fiskå. I MUSEUM får vi også høre om "havets kulturhistorie", hvordan folketro og mytologi har besjelet havet fra steinalderen til langt inn i middelalderen. Marinarkeolog Endre Elvestad forteller om skriftlige kilder og arkeologiske funn som dokumenterer hvordan sjørmen levde i beste velgående helt fra Midgardsormen og fram til Erik Pontoppidans lærebok midt på 1700-tallet. Og Kraken har gjenoppstått i Pirates of the Caribien. Historiske havmonstre møter moderne havforskning Thu, 26 Jan 2012 18:00:00 GMT nrk.no-poddkast-92-66129-26.01.2012+18%3a00%3a00 NRK P2 00:26:16 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Da Dronning Elisabeth markerte sitt 40 års regentjubileum i 1992 kalte hun året et ”Annus horribilis”. Da Bente Nyland markerte Oljedirektoratets første 40 år på den årlige pressekonferansen sist mandag kalte hun ”sokkelåret 2011” for et Annus Hurrabilis. – Det går bedre enn på mange år, stabil, høy oljepris, flere store, drivverdige funn og et gjennombrudd for seismikk i Barentshavet. I MUSEUM er vi til stede på pressekonferansen og tar turen videre ned til Det norske oljemuseum på kaikanten i Stavanger sentrum. Der er det flere nye utstillinger som blant annet tar for seg hva vi skal bruke oljeformuen til. Norge i verden, Klimautfordringene ved oljeutvinningen og etiske problemstillinger. – I de første ti årene konsentrerte vi oss om basiskunnskapene, det tekniske og det geologiske. Nå er vi mer opptatt av de humanistiske sidene. Hva gjør oljen med samfunnet ? Hvilket ansvar har Norge som en stor olje- og gassleverandør ? Og ikke minst energi- og klimaspørsmål, sier direktør Finn E Krogh . I programmet hører vi også formidlingsleder Geir Johannesen, oljedirektør Bente Nyland og statssekretær per Rune Henriksen. Da Dronning Elisabeth markerte sitt 40 års regentjubileum i 1992 kalte hun året et ”Annus horribilis”. Da Bente Nyland markerte Oljedirektoratets første 40 år på den årlige pressekonferansen sist mandag kalte hun ”sokkelåret 2011” for et Annus Hurrabilis. – Det går bedre enn på mange år, stabil, høy oljepris, flere store, drivverdige funn og et gjennombrudd for seismikk i Barentshavet. I MUSEUM er vi til stede på pressekonferansen og tar turen videre ned til Det norske oljemuseum på kaikanten i Stavanger sentrum. Der er det flere nye utstillinger som blant annet tar for seg hva vi skal bruke oljeformuen til. Norge i verden, Klimautfordringene ved oljeutvinningen og etiske problemstillinger. – I de første ti årene konsentrerte vi oss om basiskunnskapene, det tekniske og det geologiske. Nå er vi mer opptatt av de humanistiske sidene. Hva gjør oljen med samfunnet ? Hvilket ansvar har Norge som en stor olje- og gassleverandør ? Og ikke minst energi- og klimaspørsmål, sier direktør Finn E Krogh . I programmet hører vi også formidlingsleder Geir Johannesen, oljedirektør Bente Nyland og statssekretær per Rune Henriksen. Norsk oljehistorie i 40 år og 100 til Fri, 20 Jan 2012 10:50:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65987-20.01.2012+10%3a50%3a00 NRK P2 00:26:18 NRK P2,Museum - et program om norsk historie I et MUSEUMsprogram fra 2008 kan du møte den da 89 år gamle Kurt Valner . Han har turnert med Jens Book Jensen, spilt på Lyns A-lag, bombet Japan med det amerikanske flyvåpenet, vasket lik på Iwo Jima og drevet butikk . Men først og fremst er Kurt Valner et tidsvitne for det jødiske samfunnet i mellomkrigstidens Oslo. Sendt første gang 14/12 2008. Programleder Øyvind Arntsen I et MUSEUMsprogram fra 2008 kan du møte den da 89 år gamle Kurt Valner . Han har turnert med Jens Book Jensen, spilt på Lyns A-lag, bombet Japan med det amerikanske flyvåpenet, vasket lik på Iwo Jima og drevet butikk . Men først og fremst er Kurt Valner et tidsvitne for det jødiske samfunnet i mellomkrigstidens Oslo. Sendt første gang 14/12 2008. Programleder Øyvind Arntsen Fra Snarøya til Iwo Jima Mon, 16 Jan 2012 10:00:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65841-16.01.2012+10%3a00%3a00 NRK P2 00:26:33 NRK P2,Museum - et program om norsk historie For første gang forteller den nye direktøren ved Kulturhistorisk Museum i Oslo, danske Rane Willerslev, om sitt syn på byggesaken, vikingskipene og nytt museum i Sørenga. Willerslev ønsker å revitalisere Historisk Museum i sentrum av Oslo, flytte ut kontorene og gjenskape bygningen som et rent utstillingssted. - Man må tenke seg meget grundig om før man skiller vikingskipene og Arnebergs hus, sier Willerslev, som ønsker en utbygging på Bygdøy og samarbeid med Norsk Folkemuseum istedenfor et nytt, samlet museum på Sørenga. For første gang forteller den nye direktøren ved Kulturhistorisk Museum i Oslo, danske Rane Willerslev, om sitt syn på byggesaken, vikingskipene og nytt museum i Sørenga. Willerslev ønsker å revitalisere Historisk Museum i sentrum av Oslo, flytte ut kontorene og gjenskape bygningen som et rent utstillingssted. - Man må tenke seg meget grundig om før man skiller vikingskipene og Arnebergs hus, sier Willerslev, som ønsker en utbygging på Bygdøy og samarbeid med Norsk Folkemuseum istedenfor et nytt, samlet museum på Sørenga. Direktør Rane Willerslev ved KHM om delt løsning Thu, 12 Jan 2012 23:30:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65824-12.01.2012+23%3a30%3a00 NRK P2 00:26:13 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Dette er andre del i reportasjen om de dramatiske dagene i Balsfjord og Tromsø for kong Haakon og kronprins Olav før de forlater Norge i 7.juni 1940. Vi besøker blant annet Bispegården i Tromsø og villaen Storhaug. Tor Bomann-Larsen forteller om kronprins Olavs tvil om han i det hele tatt skulle reise til England. Dette er andre del i reportasjen om de dramatiske dagene i Balsfjord og Tromsø for kong Haakon og kronprins Olav før de forlater Norge i 7.juni 1940. Vi besøker blant annet Bispegården i Tromsø og villaen Storhaug. Tor Bomann-Larsen forteller om kronprins Olavs tvil om han i det hele tatt skulle reise til England. Del 2 - Flukten fra Tromsø Sun, 08 Jan 2012 12:00:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65682-08.01.2012+12%3a00%3a00 NRK P2 00:26:13 NRK P2,Museum - et program om norsk historie I to programmer forteller kongebiograf Tor Bomann-Larsen om de siste ukene kong Haakon og kronprins Olav tilbrakte på flukt fra tyskerne under Annen verdenskrig. I del 1 besøker vi kongehytta i Trangen, den "polare residens" hvor konge og kronprins hadde sitt hovedkvarter før avreisen til England. Med Haakon Bredrup, Vidkunn Haugli og Tor Bomann-Larsen. Sendt november 2011 I to programmer forteller kongebiograf Tor Bomann-Larsen om de siste ukene kong Haakon og kronprins Olav tilbrakte på flukt fra tyskerne under Annen verdenskrig. I del 1 besøker vi kongehytta i Trangen, den "polare residens" hvor konge og kronprins hadde sitt hovedkvarter før avreisen til England. Med Haakon Bredrup, Vidkunn Haugli og Tor Bomann-Larsen. Sendt november 2011 Del 1 - Haakon VIII på flukt fra tyskerne Sun, 08 Jan 2012 11:00:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65681-08.01.2012+11%3a00%3a00 NRK P2 00:26:00 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Mens Tordenskjold herjet i vest var en annen nordmann enda farligere i øst. I MUSEUM i dag får vi høre historien om Cornelius Cruys - tjuagutten fra Stavanger som for 300 år siden ble tsarens admiral og var med på å bygge St. Petersburg. Med historiker Torgrim Titlestad Mens Tordenskjold herjet i vest var en annen nordmann enda farligere i øst. I MUSEUM i dag får vi høre historien om Cornelius Cruys - tjuagutten fra Stavanger som for 300 år siden ble tsarens admiral og var med på å bygge St. Petersburg. Med historiker Torgrim Titlestad Større enn Tordenskjold Sun, 08 Jan 2012 10:15:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65680-08.01.2012+10%3a15%3a00 NRK P2 00:26:21 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Da Roald Amundsen kom tilbake fra ekspedisjonen gjennom Nordvestpassasjen i 1906 hadde han med seg en stor, etnografisk samling fra inuitt-befolkningen i UTSJUK-TUK – stedet som i dag kalles Gjøahavn. I MUSEUM får vi nå høre mer om Gjøasamlingen og arbeidet som pågår på Kulturhistorisk Museum for å gi utvalgte gjenstander tilbake til inuttene i Gjøahavn. Med Tone Wang og Tom G Svensson Da Roald Amundsen kom tilbake fra ekspedisjonen gjennom Nordvestpassasjen i 1906 hadde han med seg en stor, etnografisk samling fra inuitt-befolkningen i UTSJUK-TUK – stedet som i dag kalles Gjøahavn. I MUSEUM får vi nå høre mer om Gjøasamlingen og arbeidet som pågår på Kulturhistorisk Museum for å gi utvalgte gjenstander tilbake til inuttene i Gjøahavn. Med Tone Wang og Tom G Svensson Amundsensamlingen tilbakeføres Sun, 08 Jan 2012 10:00:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65679-08.01.2012+10%3a00%3a00 NRK P2 00:26:02 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Cistencienserbrødrene i Munkeby Mariakloster flyttet inn i 2009 og tok da opp arven etter middelalderens munker. Bare halvannen kilometer fra deres nye kloster ligger middelalderruinene etter Munkeby kloster, grunnlagt midt på 1100-tallet. I dette programmet forteller teolog og idéhistoriker Karl gervin om "Klostrene ved verdens ende" og vi besøker også klosterruinene på Tautra. Vi får også møte broder Joël, som åpner dørene til det moderne klosteret på Munkeby, hvor man har en stein fra ruinene ved siden av alteret. Bror Joël forteller også om relikvieskrinet med en ryggradsvirvel fra St. Robert av Molesme, en av grunnleggerne av klosteret i Citaux. Vi får også høre om osteproduksjon og hvordan brødrene ser på livet som munk i Norge. Cistencienserbrødrene i Munkeby Mariakloster flyttet inn i 2009 og tok da opp arven etter middelalderens munker. Bare halvannen kilometer fra deres nye kloster ligger middelalderruinene etter Munkeby kloster, grunnlagt midt på 1100-tallet. I dette programmet forteller teolog og idéhistoriker Karl gervin om "Klostrene ved verdens ende" og vi besøker også klosterruinene på Tautra. Vi får også møte broder Joël, som åpner dørene til det moderne klosteret på Munkeby, hvor man har en stein fra ruinene ved siden av alteret. Bror Joël forteller også om relikvieskrinet med en ryggradsvirvel fra St. Robert av Molesme, en av grunnleggerne av klosteret i Citaux. Vi får også høre om osteproduksjon og hvordan brødrene ser på livet som munk i Norge. På innsiden av klosterhistorien Fri, 06 Jan 2012 12:40:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65674-06.01.2012+12%3a40%3a00 NRK P2 00:26:21 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Sommeren 2002 gikk MS Nordsjernen sin siste tur i ordinær rute langs kysten. Senere har dette skipet vært brukt som "vikar" og blant annet i cruise på Svalbard. Dette programmet ble laget ombord på Nordstjernen i 2002. Vi går om bord i Tromsø og forlater skuta i Stokmarknes, hvor gamle Finnmarken ligger på land ved Hurtigrutemuseet. Med kaptein Alf Johannessen, Tore Benjaminsen og Elisabeth Hoelsæther. Sommeren 2002 gikk MS Nordsjernen sin siste tur i ordinær rute langs kysten. Senere har dette skipet vært brukt som "vikar" og blant annet i cruise på Svalbard. Dette programmet ble laget ombord på Nordstjernen i 2002. Vi går om bord i Tromsø og forlater skuta i Stokmarknes, hvor gamle Finnmarken ligger på land ved Hurtigrutemuseet. Med kaptein Alf Johannessen, Tore Benjaminsen og Elisabeth Hoelsæther. Hurtigrutas historie Fri, 06 Jan 2012 12:36:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65673-06.01.2012+12%3a36%3a00 NRK P2 00:19:15 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Program 2 om de norske soldatene som kjempet i Den amerikanske borgerkrigen. Denne gang forteller historiker Trond Svandal om stormen på Lookout Mountain, det berømte "Battle above the clouds" i Chattanooga. Vi fortsetetr vår reise til slagfeltene og besøker "dødsmarkene" ved Spotsylvania i Virginia før serien avsluttes på æreskirkegården Arlington, hvor det flotte sydstatshuset til general Robert E Lee nå er museum. Program 2 om de norske soldatene som kjempet i Den amerikanske borgerkrigen. Denne gang forteller historiker Trond Svandal om stormen på Lookout Mountain, det berømte "Battle above the clouds" i Chattanooga. Vi fortsetetr vår reise til slagfeltene og besøker "dødsmarkene" ved Spotsylvania i Virginia før serien avsluttes på æreskirkegården Arlington, hvor det flotte sydstatshuset til general Robert E Lee nå er museum. Del 2 - Den amerikanske borgerkrigen Fri, 06 Jan 2012 12:35:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65672-06.01.2012+12%3a35%3a00 NRK P2 00:26:05 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Program 1 i MUSEUMs reportasje om de norske immigrantene som vervet seg som soldater i Den amerikanske borgerkrigen. (1861 - 1865). Sammen med historiker Trond Svandal reiser vi til sørstatene i USA og finner frem til slagfeltene i Chickamauga , Georgia hvor det 15.Wisconsin Frivillige Infanteriregiment kjempet mot sørstatshæren. Der falt også oberst Hans Christian Heg fra Lier, som var den mest berømte av de mer enn seks tusen nordmennene som vervet seg. Program 1 i MUSEUMs reportasje om de norske immigrantene som vervet seg som soldater i Den amerikanske borgerkrigen. (1861 - 1865). Sammen med historiker Trond Svandal reiser vi til sørstatene i USA og finner frem til slagfeltene i Chickamauga , Georgia hvor det 15.Wisconsin Frivillige Infanteriregiment kjempet mot sørstatshæren. Der falt også oberst Hans Christian Heg fra Lier, som var den mest berømte av de mer enn seks tusen nordmennene som vervet seg. Nordmenn i Den amerikanske borgerkrigen 1 Fri, 06 Jan 2012 12:30:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65671-06.01.2012+12%3a30%3a00 NRK P2 00:26:20 NRK P2,Museum - et program om norsk historie ”Vietmark” er en blanding av Vietnam og Hedemark, og typisk for det hundre år gamle Glomdalsmuseet på Elverum. Med fokus på det flerkulturelle tar dette klassiske friluftsmuseet mål av seg til både å ta vare på gamle bygninger og følge med i sin egen samtid. I MUSEUM i dag skal vi ut i regnet til Glommas bredder. På Glomdalsmuseet er mange etniske grupper representert. Ikke bare tatere og skogfinner, men også den samiske befolkningen er med. - Det er folk fra mer enn 60 nasjoner bare her i Elverum, sier Jan Hoff Jørgensen, som blant annet forteller om det nye prosjektet "Vietmark",- en blanding av Vietnam og Hedmark. I MUSEUM går vi en lang tur i regnet rundt omkring i de forskjellige tun og setergrender på Glomdalsmuseet. Vi møter også den nye musikkarkivaren, Leif Ingvar Ranøien, som spiller en pols fra Røros, "Københavneren" på sin torader. ”Vietmark” er en blanding av Vietnam og Hedemark, og typisk for det hundre år gamle Glomdalsmuseet på Elverum. Med fokus på det flerkulturelle tar dette klassiske friluftsmuseet mål av seg til både å ta vare på gamle bygninger og følge med i sin egen samtid. I MUSEUM i dag skal vi ut i regnet til Glommas bredder. På Glomdalsmuseet er mange etniske grupper representert. Ikke bare tatere og skogfinner, men også den samiske befolkningen er med. - Det er folk fra mer enn 60 nasjoner bare her i Elverum, sier Jan Hoff Jørgensen, som blant annet forteller om det nye prosjektet "Vietmark",- en blanding av Vietnam og Hedmark. I MUSEUM går vi en lang tur i regnet rundt omkring i de forskjellige tun og setergrender på Glomdalsmuseet. Vi møter også den nye musikkarkivaren, Leif Ingvar Ranøien, som spiller en pols fra Røros, "Københavneren" på sin torader. Glomdalsmuseet 100 år - folkemuseum for alle Fri, 16 Sep 2011 12:00:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65426-16.09.2011+12%3a00%3a00 NRK P2 00:26:21 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Kunsten å spille på kirkeklokker slik det ble gjort fra de tidligste tider er tema i dette programmet fra desember 2009. Vi besøker Aurdal kirke i Valdres og får møte folkemusiker og klokkenist Henning Andersen (32) . Fra stavkirkenes dager har kirkeklokkene spilt en viktig rolle i vår kulturhistorie, men denne tradisjonen er i ferd med å gå tapt, mener Andersen .Kirkeklokker må spilles av et menneske. Da kommer de ulike tonehøydene, de forskjellige fargene i klangen og klokkenes egenart fram, sier han. Andersen er av de ytterst få i Norge som bærer tradisjonen fra middelalderen videre, fra den gang kirkeklokkene var en del av menneskenes puls, som Andersen sier. – Klokkene har ringt seg inn i menneskenes sinn fra uminnelige tider, sier Andersen, som i MUSEUM demonstrerer hvordan klokkene får liv og personlighet ved at de spilles som et instrument. Andersen er i tillegg til klokkenist og kirketjener også begravelsesagent og folkemusiker, og reiser rett som det er rundt i verden, fra Kina til Notre Dame for å spille folkemusikk, engasjert av Utenriksdepartementet. I MUSEUM spiller Andersen både fele og langeleik, i tillegg til et fem minutter langt klokkespill fra tårnet i Aurdal kirke. Programleder Jan Henrik Ihlebæk. Kunsten å spille på kirkeklokker slik det ble gjort fra de tidligste tider er tema i dette programmet fra desember 2009. Vi besøker Aurdal kirke i Valdres og får møte folkemusiker og klokkenist Henning Andersen (32) . Fra stavkirkenes dager har kirkeklokkene spilt en viktig rolle i vår kulturhistorie, men denne tradisjonen er i ferd med å gå tapt, mener Andersen .Kirkeklokker må spilles av et menneske. Da kommer de ulike tonehøydene, de forskjellige fargene i klangen og klokkenes egenart fram, sier han. Andersen er av de ytterst få i Norge som bærer tradisjonen fra middelalderen videre, fra den gang kirkeklokkene var en del av menneskenes puls, som Andersen sier. – Klokkene har ringt seg inn i menneskenes sinn fra uminnelige tider, sier Andersen, som i MUSEUM demonstrerer hvordan klokkene får liv og personlighet ved at de spilles som et instrument. Andersen er i tillegg til klokkenist og kirketjener også begravelsesagent og folkemusiker, og reiser rett som det er rundt i verden, fra Kina til Notre Dame for å spille folkemusikk, engasjert av Utenriksdepartementet. I MUSEUM spiller Andersen både fele og langeleik, i tillegg til et fem minutter langt klokkespill fra tårnet i Aurdal kirke. Programleder Jan Henrik Ihlebæk. Historisk klang fra Aurdal kirke Fri, 12 Aug 2011 12:10:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65422-12.08.2011+12%3a10%3a00 NRK P2 00:26:03 NRK P2,Museum - et program om norsk historie På øya Smøla litt utenfor Kristiansund ligger myrene så brede og langstrakte at bureiserne som kom dit på 1930-tallet syntes det så ut som prærien i Dakota. Hvordan det gikk med bureiserne får du høre om i MUSEUM. Mer om programmet : En nasjonalromantisk tanke om at bøndene skulle være ryggraden i det nye Norge. Et febrilsk forsøk på å stanse flukten fra landsbygda. Utvandring til Amerika og industriarbeid i de nye byene ble sett på som noe forkastelig, rent umoralsk av 1880-årenes ”samfunnets støtter” i Norge. Det norske Myrselskap og Selskapet Ny Jord ville antakelig ha blitt dømt etter rasismeparagrafen for sin propaganda, sier historiker Ståle Tangen, som er en av ildsjelene bak Norsk Myrmuseum som åpnet i 2005 på Smøla. Bureisning skulle være medisin mot den sosialistiske smitte fra et urolig Europa. Rikfolk ga penger og støtte og kong Haakon VII kom selv på besøk til Smøla i 1935 for å inspirere bureiserne som da hadde dyrket opp mer enn seks tusen mål myr. Vi møter første generasjons bureiser Daniel Fredly som forteller om 12 timers arbeidsdager med håndmakt og boliger uten strøm og vann. Vi besøker også et lite småbruk hvor Bjørg Råket Tretthaug og Jon Kvammen forteller om hvordan det var å vokse opp her i mellomkrigstiden. Og vi får høre om kong Haakons regnfrakk og uforståelige dansk på kjøkkenet i et lite bureisningsbruk. Dette programmet ble sendt første gang like etter åpningen av Norsk Myrmuseum i juni 2005. På øya Smøla litt utenfor Kristiansund ligger myrene så brede og langstrakte at bureiserne som kom dit på 1930-tallet syntes det så ut som prærien i Dakota. Hvordan det gikk med bureiserne får du høre om i MUSEUM. Mer om programmet : En nasjonalromantisk tanke om at bøndene skulle være ryggraden i det nye Norge. Et febrilsk forsøk på å stanse flukten fra landsbygda. Utvandring til Amerika og industriarbeid i de nye byene ble sett på som noe forkastelig, rent umoralsk av 1880-årenes ”samfunnets støtter” i Norge. Det norske Myrselskap og Selskapet Ny Jord ville antakelig ha blitt dømt etter rasismeparagrafen for sin propaganda, sier historiker Ståle Tangen, som er en av ildsjelene bak Norsk Myrmuseum som åpnet i 2005 på Smøla. Bureisning skulle være medisin mot den sosialistiske smitte fra et urolig Europa. Rikfolk ga penger og støtte og kong Haakon VII kom selv på besøk til Smøla i 1935 for å inspirere bureiserne som da hadde dyrket opp mer enn seks tusen mål myr. Vi møter første generasjons bureiser Daniel Fredly som forteller om 12 timers arbeidsdager med håndmakt og boliger uten strøm og vann. Vi besøker også et lite småbruk hvor Bjørg Råket Tretthaug og Jon Kvammen forteller om hvordan det var å vokse opp her i mellomkrigstiden. Og vi får høre om kong Haakons regnfrakk og uforståelige dansk på kjøkkenet i et lite bureisningsbruk. Dette programmet ble sendt første gang like etter åpningen av Norsk Myrmuseum i juni 2005. Bureisning og slit på Norsk Myrmuseum Wed, 10 Aug 2011 10:15:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65417-10.08.2011+10%3a15%3a00 NRK P2 00:26:20 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Det er kanskje til liten trøst for dem som er rammet av dagens finanskrise, men for 200 år siden ble Norge rystet av en finanskrise som får våre dagers problemer til å blekne. I 1814 var den nye, norske staten fullstendig konkurs , med hyperinflasjon, voldsom prisstigning og et pengevesen helt ute av kontroll. I MUSEUM får du en historie om 1814 som er fri for jubel og hurra. Programmet ble sendt første gang i 2008 og det er førsteamanuensis Camilla Brautaset og professor Ståle Dyrvik fra Universitetet i Bergen som forteller. Det er kanskje til liten trøst for dem som er rammet av dagens finanskrise, men for 200 år siden ble Norge rystet av en finanskrise som får våre dagers problemer til å blekne. I 1814 var den nye, norske staten fullstendig konkurs , med hyperinflasjon, voldsom prisstigning og et pengevesen helt ute av kontroll. I MUSEUM får du en historie om 1814 som er fri for jubel og hurra. Programmet ble sendt første gang i 2008 og det er førsteamanuensis Camilla Brautaset og professor Ståle Dyrvik fra Universitetet i Bergen som forteller. Staten bankerott - total finanskrise i 20 år Mon, 08 Aug 2011 14:05:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65421-08.08.2011+14%3a05%3a00 NRK P2 00:26:21 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Rundt hele Oslofjorden, fra Agder til Østfold, lå det i mange år store lagre med granittblokker som skulle til ”Hitlers fredsmonument”, Det tredje Rikes "Mythos Germania". I MUSEUM i dag får vi en reise både over og under bakken i Berlin, for å lete etter spor av de gigantiske planene den norske granitten skulle være en del av. Dette programmet ble sendt første gang i 2009. Mer om programmet : Lojal mot Hitlers gigantomaniske planer tegnet Albert Speer og hans arkitekter ut et nytt Berlin, med så store monumentalbygg at det er vanskelig å forstå omfanget av planene. Folkets store sal skulle romme 180 tusen mennesker og ha en kuppel på 290 meter. Midt i den syv kilometer lange nord-syd aksen skulle selve seiersmonumentet stå. Det var planlagt så stort at Triumfbuen i Paris ville ha blitt en miniatyr. Og til alt dette skulle man hente bygningsmaterialer fra hele Det tredje rike, inkludert 10 millioner kubikkmeter granitt fra Oslofjordområdet. – Dette var mer enn en hyllest til førerens oppblåste selvbilde, det skulle bli en oppreisning for hele det tyske folk, sier Gustav Rossnes fra Riksantikvaren. Det eneste synlige spor etter ”Germania” i dag er ”Schwerbelastungskörper” syd i Berlin. En gedigen massiv betongkolloss, bygget for å teste om grunnen ville tåle vekten av Triumfbuen. I MUSEUM forteller arkitekt Michael Richter i foreningen ”Berliner Unterwelten” at betongkolossen nå er et fredet minnesmerke MOT de vanvittige planene. Med tidligere ambassaderåd Sverre Jervell som guide besøker vi også utstillingen ”Mythos Germania”, som blant annet har en stor modell av ”Germania”, brukt i filmen ”Der Untergang”. Passende nok ligger den noen meter fra stedet der Hitlers lik ble brent og like ved Holocaustmuseet. – En vandring i denne byens gater, er en vandring i vår egen historie, sier Jervell, som også forteller om spor i Norge etter ”Hitlers granitt”. – Agder Teater i Fjære er bygd av stein som aldri ble sendt til Berlin, sier Jervell. Bakveggen på Drammen stadion og mange småbåthavner på Hurumlandet pluss steinen i den restaurerte middelalderparken i Oslo er andre eksempler. I Sandefjord opprettet Albert Speer både en egen sjømannsskole og et rederi som skulle transportere de store mengdene med granitt som ble bestilt fra Oslofjordområdet. Sendt første gang i november 2009. Rundt hele Oslofjorden, fra Agder til Østfold, lå det i mange år store lagre med granittblokker som skulle til ”Hitlers fredsmonument”, Det tredje Rikes "Mythos Germania". I MUSEUM i dag får vi en reise både over og under bakken i Berlin, for å lete etter spor av de gigantiske planene den norske granitten skulle være en del av. Dette programmet ble sendt første gang i 2009. Mer om programmet : Lojal mot Hitlers gigantomaniske planer tegnet Albert Speer og hans arkitekter ut et nytt Berlin, med så store monumentalbygg at det er vanskelig å forstå omfanget av planene. Folkets store sal skulle romme 180 tusen mennesker og ha en kuppel på 290 meter. Midt i den syv kilometer lange nord-syd aksen skulle selve seiersmonumentet stå. Det var planlagt så stort at Triumfbuen i Paris ville ha blitt en miniatyr. Og til alt dette skulle man hente bygningsmaterialer fra hele Det tredje rike, inkludert 10 millioner kubikkmeter granitt fra Oslofjordområdet. – Dette var mer enn en hyllest til førerens oppblåste selvbilde, det skulle bli en oppreisning for hele det tyske folk, sier Gustav Rossnes fra Riksantikvaren. Det eneste synlige spor etter ”Germania” i dag er ”Schwerbelastungskörper” syd i Berlin. En gedigen massiv betongkolloss, bygget for å teste om grunnen ville tåle vekten av Triumfbuen. I MUSEUM forteller arkitekt Michael Richter i foreningen ”Berliner Unterwelten” at betongkolossen nå er et fredet minnesmerke MOT de vanvittige planene. Med tidligere ambassaderåd Sverre Jervell som guide besøker vi også utstillingen ”Mythos Germania”, som blant annet har en stor modell av ”Germania”, brukt i filmen ”Der Untergang”. Passende nok ligger den noen meter fra stedet der Hitlers lik ble brent og like ved Holocaustmuseet. – En vandring i denne byens gater, er en vandring i vår egen historie, sier Jervell, som også forteller om spor i Norge etter ”Hitlers granitt”. – Agder Teater i Fjære er bygd av stein som aldri ble sendt til Berlin, sier Jervell. Bakveggen på Drammen stadion og mange småbåthavner på Hurumlandet pluss steinen i den restaurerte middelalderparken i Oslo er andre eksempler. I Sandefjord opprettet Albert Speer både en egen sjømannsskole og et rederi som skulle transportere de store mengdene med granitt som ble bestilt fra Oslofjordområdet. Sendt første gang i november 2009. Granitt fra Norge til Hitlers Berlin Wed, 03 Aug 2011 10:15:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65418-03.08.2011+10%3a15%3a00 NRK P2 00:26:17 NRK P2,Museum - et program om norsk historie I denne utgaven av MUSEUM , som vi sendte første gang i 2004, skal vi høre om Nordens eldste bevarte båter, krigskanoen fra Hjortspring og Nydambåten, - som er fem hundre år eldre enn Gokstadskipet. Mer om programmet : Ett tusen år eldre enn Gokstadskipet er restene av den danske Hjortspring-båten. Nitten meter lang og bygget i lindetre kunne den frakte minst 40 soldater med utrustning. Kanskje fra kysten av Norge. Både båtrestene og store mengder våpen og utrustning ble ofret i en dansk sjø for to tusen år siden, og ble vist på utstillingen ”Sejrens Triumf” i København i 2003. En mengde gjenstander fra romersk jernalder ble lånt inn fra mange av de flotteste museene i Norden, blant annet fra Bergen Museum. Fra de danske myrene kommer også et utrolig rikt funnmateriale fra århundrene rundt Kristi fødsel. Blant annet mumifiserte mennesker som ble ofret i sjøer og myrer. Våtmarksområdene var porten til gudenes verden, sier museumsinspektør Lars Jørgensen på Nationalmuseet i København. Han kan også vise fram Nordens eldste, intakte trebåt. Det er Nydamskipet, som er forløperen til våre vikingskip. Og kanskje er Nydamskipet bygget i Norge, ca 350 etter Kristus, og brukt til å frakte en norsk invasjonshær til Jylland. Eller kanskje soldatene skulle enda lengre. Til romerriket som leiesoldater ? På denne måten viste utstillingen i København at vikingtiden bare var en fortsettelse av livet i jernalderen, og ikke en helt ny epoke i den norrøne historien. Programmet sendt første gang i januar 2004. I denne utgaven av MUSEUM , som vi sendte første gang i 2004, skal vi høre om Nordens eldste bevarte båter, krigskanoen fra Hjortspring og Nydambåten, - som er fem hundre år eldre enn Gokstadskipet. Mer om programmet : Ett tusen år eldre enn Gokstadskipet er restene av den danske Hjortspring-båten. Nitten meter lang og bygget i lindetre kunne den frakte minst 40 soldater med utrustning. Kanskje fra kysten av Norge. Både båtrestene og store mengder våpen og utrustning ble ofret i en dansk sjø for to tusen år siden, og ble vist på utstillingen ”Sejrens Triumf” i København i 2003. En mengde gjenstander fra romersk jernalder ble lånt inn fra mange av de flotteste museene i Norden, blant annet fra Bergen Museum. Fra de danske myrene kommer også et utrolig rikt funnmateriale fra århundrene rundt Kristi fødsel. Blant annet mumifiserte mennesker som ble ofret i sjøer og myrer. Våtmarksområdene var porten til gudenes verden, sier museumsinspektør Lars Jørgensen på Nationalmuseet i København. Han kan også vise fram Nordens eldste, intakte trebåt. Det er Nydamskipet, som er forløperen til våre vikingskip. Og kanskje er Nydamskipet bygget i Norge, ca 350 etter Kristus, og brukt til å frakte en norsk invasjonshær til Jylland. Eller kanskje soldatene skulle enda lengre. Til romerriket som leiesoldater ? På denne måten viste utstillingen i København at vikingtiden bare var en fortsettelse av livet i jernalderen, og ikke en helt ny epoke i den norrøne historien. Programmet sendt første gang i januar 2004. Nydamskipet - forløperen til vikingskipene Wed, 27 Jul 2011 10:15:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65419-27.07.2011+10%3a15%3a00 NRK P2 00:26:44 NRK P2,Museum - et program om norsk historie På øyene utenfor Vega på Helgelandskysten er det et spennende samspill mellom ærfugl og mennesker. I mange hundre år har øyboerne sanket egg og plukket dun for å sikre livsoppholdet. I MUSEUM tar vi i dag turen ut i det flotte øylandskapet som ble verdensarv i 2004. Mer om programmet : På Vega har mennesker og ærfugl utviklet et helt særegent samspill. Øyboerne bygget reirplasser til fuglene. Mens mennene var på fiske, sørget kvinner og barn for at ærfuglen fikk hekke i fred. Ærfuglen ga dun og egg tilbake. Pensjonert fisker Torvald Mathisen har vært en del av denne tradisjonen. Han vokste opp på Skjærvær, den ytterste, bebodde øya. - Da ærfuglen var på søk etter hekkeplass, måtte vi ta hensyn og holde oss inne, forteller Mathisen. Forfatter Inga Næss er født på Vega, men familien flyttet ut da hun var seks år gammel. Nå bor hun deler av året på Vega og har sett det som sin oppgave å dokumentere dette unike samspillet mellom mennesker og natur. Næss har bygget opp Ærfuglmuseet på Nes på Vega og formidler historien til turistene som strømmer til øya. I 2004 vedtok Unesco at Vega skulle bli verdensarvområde. Lederen for Vega Museum, Per Morten Gulsvåg, sier det er krevende å forvalte verdensarven. Statusen er betinget av at det unike samspillet mellom fugler og mennesker må fortsette. Interessen blant grunneierne på øyene er fortsatt stor og nye ”e-hus” bygges og fuglene passes nøye på. Det må 60-70 reir til for å få ett kilo dun, - nok til en dyne. Ikke rart kiloprisen for verdens beste isolasjon er rundt 30 tusen kroner. Sendt første gang 16/7 2011 På øyene utenfor Vega på Helgelandskysten er det et spennende samspill mellom ærfugl og mennesker. I mange hundre år har øyboerne sanket egg og plukket dun for å sikre livsoppholdet. I MUSEUM tar vi i dag turen ut i det flotte øylandskapet som ble verdensarv i 2004. Mer om programmet : På Vega har mennesker og ærfugl utviklet et helt særegent samspill. Øyboerne bygget reirplasser til fuglene. Mens mennene var på fiske, sørget kvinner og barn for at ærfuglen fikk hekke i fred. Ærfuglen ga dun og egg tilbake. Pensjonert fisker Torvald Mathisen har vært en del av denne tradisjonen. Han vokste opp på Skjærvær, den ytterste, bebodde øya. - Da ærfuglen var på søk etter hekkeplass, måtte vi ta hensyn og holde oss inne, forteller Mathisen. Forfatter Inga Næss er født på Vega, men familien flyttet ut da hun var seks år gammel. Nå bor hun deler av året på Vega og har sett det som sin oppgave å dokumentere dette unike samspillet mellom mennesker og natur. Næss har bygget opp Ærfuglmuseet på Nes på Vega og formidler historien til turistene som strømmer til øya. I 2004 vedtok Unesco at Vega skulle bli verdensarvområde. Lederen for Vega Museum, Per Morten Gulsvåg, sier det er krevende å forvalte verdensarven. Statusen er betinget av at det unike samspillet mellom fugler og mennesker må fortsette. Interessen blant grunneierne på øyene er fortsatt stor og nye ”e-hus” bygges og fuglene passes nøye på. Det må 60-70 reir til for å få ett kilo dun, - nok til en dyne. Ikke rart kiloprisen for verdens beste isolasjon er rundt 30 tusen kroner. Sendt første gang 16/7 2011 Der ærfugl er husdyr - besøk på Vegaøyene Wed, 13 Jul 2011 10:15:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65420-13.07.2011+10%3a15%3a00 NRK P2 00:26:19 NRK P2,Museum - et program om norsk historie En av Nordens aller flotteste ruiner fra middelalderen ligger på Kirkjubøur, like syd for Torshavn på Færøyene. Bare noen få meter fra havkanten ligger Magnuskatedralen ut mot St.-Brendans viken. Var det irske munker som først kom hit i hundreårene før vikingtiden, eller kanskje var det omstreifere fra Vestlandet som grunnla sitt eget rike ? De eldste arkeologiske sporene peker mot Norge,- restene etter en liten stavkirke, reist omkring år 800 på en slette tvers over sundet for det berømte Kyrkjubø. Men det er på gressbakkene under de stupbratte fjellene på ”Kirke-bøen” de gotiske ruinene av Magnuskatedralen står og ruver. Kloss inntill ligger en hvit stenkirke innviet til St.Olav, og viken utenfor heter Brendansviken, oppkalt etter den irske helgenen. Og oppe i den bratte ura ligger ”Sverrehola”, stedet der den senere kong Sverre ifølge sagaen ble gjemt for sine fiender før han reiste til Norge. Rundt det hele suser Atlanterhavet, vi er aldri mer enn noen få meter fra strandkanten på Færøyene, i bena våre napper fårehunder som passer på de 70.000 sauene. Dobbelt så mange som det bor mennesker på disse øyene. Som absolutt ikke er utenfor verden. - Færøyene er en viktig del av Nordens historie, og historiebevisstheten spiller en stor rolle i dagens selvstendighetskamp, sier Riksantivar Simon Arge, som er MUSEUMs veiviser i dette programmet som ble sendt første gang i 2002. En av Nordens aller flotteste ruiner fra middelalderen ligger på Kirkjubøur, like syd for Torshavn på Færøyene. Bare noen få meter fra havkanten ligger Magnuskatedralen ut mot St.-Brendans viken. Var det irske munker som først kom hit i hundreårene før vikingtiden, eller kanskje var det omstreifere fra Vestlandet som grunnla sitt eget rike ? De eldste arkeologiske sporene peker mot Norge,- restene etter en liten stavkirke, reist omkring år 800 på en slette tvers over sundet for det berømte Kyrkjubø. Men det er på gressbakkene under de stupbratte fjellene på ”Kirke-bøen” de gotiske ruinene av Magnuskatedralen står og ruver. Kloss inntill ligger en hvit stenkirke innviet til St.Olav, og viken utenfor heter Brendansviken, oppkalt etter den irske helgenen. Og oppe i den bratte ura ligger ”Sverrehola”, stedet der den senere kong Sverre ifølge sagaen ble gjemt for sine fiender før han reiste til Norge. Rundt det hele suser Atlanterhavet, vi er aldri mer enn noen få meter fra strandkanten på Færøyene, i bena våre napper fårehunder som passer på de 70.000 sauene. Dobbelt så mange som det bor mennesker på disse øyene. Som absolutt ikke er utenfor verden. - Færøyene er en viktig del av Nordens historie, og historiebevisstheten spiller en stor rolle i dagens selvstendighetskamp, sier Riksantivar Simon Arge, som er MUSEUMs veiviser i dette programmet som ble sendt første gang i 2002. Et besøk ved ruinen på Kyrkjubøur Tue, 05 Jul 2011 12:30:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65416-05.07.2011+12%3a30%3a00 NRK P2 00:26:11 NRK P2,Museum - et program om norsk historie En tur ut langs kysten på småveiene fra Lindesnes til Egersund eller et besøk i Bildstenshallen på Gotland. Eller kanskje Orknøyene eller British Museum kan friste ? Her kommer MUSEUMs forslag til sommerturer med historie og arkeologi som tema. Det finnes podkastprogrammer om alle stedene som omtales. Søk på sted eller tema i emnefeltet øverst til høyre på podkastsiden. I dette programmet omtales Listalandet, Hellaren, Titangruvene i Blåfjell, Skip i stein og Bildstenshallen på Gotland, Maeshowe på Orknøyene og Afghanistans skatter på British Museum. MUSEUM ønsker deg en flott sommer ! En tur ut langs kysten på småveiene fra Lindesnes til Egersund eller et besøk i Bildstenshallen på Gotland. Eller kanskje Orknøyene eller British Museum kan friste ? Her kommer MUSEUMs forslag til sommerturer med historie og arkeologi som tema. Det finnes podkastprogrammer om alle stedene som omtales. Søk på sted eller tema i emnefeltet øverst til høyre på podkastsiden. I dette programmet omtales Listalandet, Hellaren, Titangruvene i Blåfjell, Skip i stein og Bildstenshallen på Gotland, Maeshowe på Orknøyene og Afghanistans skatter på British Museum. MUSEUM ønsker deg en flott sommer ! Fra Lista og Hellaren til Gotland og Orknøyene Fri, 01 Jul 2011 13:30:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65413-01.07.2011+13%3a30%3a00 NRK P2 00:26:17 NRK P2,Museum - et program om norsk historie I MUSEUM tar Stylegar lytterne med på en reise i Agders kulturlandskap, fra de isskurte heiene ved Skrelia i Lyngdal via de historiske eidene innerst i fjordarmene til gravfeltene og helleristningene på Lista. – Dette landskapets historie er på mange måter mer i slekt med Jylland og Nord-Europa enn med resten av Norge, sier Stylegar, som også forteller om Norges eneste arkeologi-blogg : ”Arkeologi i Nord”. Programmet sendt første gang i 2008. I MUSEUM tar Stylegar lytterne med på en reise i Agders kulturlandskap, fra de isskurte heiene ved Skrelia i Lyngdal via de historiske eidene innerst i fjordarmene til gravfeltene og helleristningene på Lista. – Dette landskapets historie er på mange måter mer i slekt med Jylland og Nord-Europa enn med resten av Norge, sier Stylegar, som også forteller om Norges eneste arkeologi-blogg : ”Arkeologi i Nord”. Programmet sendt første gang i 2008. En reise i fjordlandskapet fra Lindesnes til Lista Fri, 01 Jul 2011 13:25:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65415-01.07.2011+13%3a25%3a00 NRK P2 00:26:29 NRK P2,Museum - et program om norsk historie En vandring innerst i Jøssingfjorden,- med krigshistorie, lukten av fattig-Norge og et besøk i de to strandsitterstuene under ”Hellaren” . Det er hva programleder Øyvind Arntsen og Leif Dybing fra Dalane folkemuseum kan by på i dette programmet som ble sendt første gang i 2003. Mer om programmet : Da det tyske transportskipet ”Altmark” søkte ly i Jøssingfjorden i februar 1940, kom krigen til Norge. Skipet ble bordet av engelske soldater og over 300 krigsfanger ble frigitt. Begrepet ”Jøssing”, som NS først myntet som et skjellsord, ble senere en hedersbetegnelse på Hjemmefrontens tilhengere. Men en historisk vandring innerst i Jøssingfjorden fører lenger tilbake i historien. Et av Norges første kraftverk og smelteverk lå her, og ennå står to små strandsitterstuer helt innunder fjellet på ”Hellaren”. De har ikke vært malt på 100 år, men ennå står de der, en rød og en blå liten stue helt inntakt fra fattig-Norge. Fjellet ruver 14 meter ut over takene, som aldri har hatt tjærepapp eller takstein. De står tørt innunder fjellet på samme sted som det har vært bosetting helt tilbake til eldre steinalder. Lukten fra grua sitter i veggene etter mer enn 200 års fyring, og hit kommer publikum fra hele verden for å overnatte eller stillferdig gå over terskelen inn til en annen tid. En vandring innerst i Jøssingfjorden,- med krigshistorie, lukten av fattig-Norge og et besøk i de to strandsitterstuene under ”Hellaren” . Det er hva programleder Øyvind Arntsen og Leif Dybing fra Dalane folkemuseum kan by på i dette programmet som ble sendt første gang i 2003. Mer om programmet : Da det tyske transportskipet ”Altmark” søkte ly i Jøssingfjorden i februar 1940, kom krigen til Norge. Skipet ble bordet av engelske soldater og over 300 krigsfanger ble frigitt. Begrepet ”Jøssing”, som NS først myntet som et skjellsord, ble senere en hedersbetegnelse på Hjemmefrontens tilhengere. Men en historisk vandring innerst i Jøssingfjorden fører lenger tilbake i historien. Et av Norges første kraftverk og smelteverk lå her, og ennå står to små strandsitterstuer helt innunder fjellet på ”Hellaren”. De har ikke vært malt på 100 år, men ennå står de der, en rød og en blå liten stue helt inntakt fra fattig-Norge. Fjellet ruver 14 meter ut over takene, som aldri har hatt tjærepapp eller takstein. De står tørt innunder fjellet på samme sted som det har vært bosetting helt tilbake til eldre steinalder. Lukten fra grua sitter i veggene etter mer enn 200 års fyring, og hit kommer publikum fra hele verden for å overnatte eller stillferdig gå over terskelen inn til en annen tid. Strandsitterplassen med hele fjellet som tak Fri, 01 Jul 2011 13:20:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65414-01.07.2011+13%3a20%3a00 NRK P2 00:26:45 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Om noen år skal den nye jernbanen mellom Porsgrunn og Larvik bane seg vei gjennom et rikt steinalderlandskap. MUSEUM besøker arkeologene fra Kulturhistorisk Museum som leter etter spor fra fortiden i skogene ved Langangen. – På de høydene vi graver, fra 45-50 meter over dagens havnivå og opp til 70 meter, ser vi for oss at det var mange trange dalganger, nes og halvøyer ut i steinalderfjorden. Og disse små terrassene i landskapet er omkranset av steinalder-boplasser, sier utgravningsleder Gaute Reitan. – Det spesielle med vår utgravning, er at vi arbeider på så forskjellige høyder at vi kan se hvordan hele området har vært i bruk gjennom mange perioder, sier Reitan, som forteller om funn av flere typer steinøkser og en sigd av flint innenfor et lite område. – Det betyr at det har vært folk her gjennom mange tusen år, fra tiden med jegere og sankere og helt fram til det første jordbruket, sier Reitan. Mens MUSEUM er på besøk finner arkeologene både en bit av en ”slått bergkrystall” og en øks av Nøstvettypen. Om noen år skal den nye jernbanen mellom Porsgrunn og Larvik bane seg vei gjennom et rikt steinalderlandskap. MUSEUM besøker arkeologene fra Kulturhistorisk Museum som leter etter spor fra fortiden i skogene ved Langangen. – På de høydene vi graver, fra 45-50 meter over dagens havnivå og opp til 70 meter, ser vi for oss at det var mange trange dalganger, nes og halvøyer ut i steinalderfjorden. Og disse små terrassene i landskapet er omkranset av steinalder-boplasser, sier utgravningsleder Gaute Reitan. – Det spesielle med vår utgravning, er at vi arbeider på så forskjellige høyder at vi kan se hvordan hele området har vært i bruk gjennom mange perioder, sier Reitan, som forteller om funn av flere typer steinøkser og en sigd av flint innenfor et lite område. – Det betyr at det har vært folk her gjennom mange tusen år, fra tiden med jegere og sankere og helt fram til det første jordbruket, sier Reitan. Mens MUSEUM er på besøk finner arkeologene både en bit av en ”slått bergkrystall” og en øks av Nøstvettypen. Vestfoldbaneprosjektet ved Langangen Fri, 24 Jun 2011 10:35:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65412-24.06.2011+10%3a35%3a00 NRK P2 00:26:16 NRK P2,Museum - et program om norsk historie I MUSEUM går turen til Ny Ålesund på Spitsbergen hvor den gamle direktørvillaen til Kings Bay Kull Company er restaurert tilbake til sine glansdager på 1920-tallet. Da gjorde Roald Amundsen huset berømt som sin ”polarresidens”. Med Amundsenbiograf Tor Bomann-Larsen, Anne Cathrine Flyen fra NIKU og Susan Barr fra Riksantikvaren. Med mansardtak og en enkel jugendstil var dette sommervillaen til direktørene fra Ålesund. Det var helt naturlig for Roald Amundsen å opprette sitt hovedkvarter der da han på 1920-tallet utrustet både den spektakulære flybåtekspedisjonen med flyene N24 og N25 og senere ekspedisjonen med luftskipet NORGE. ”Amundsenvillaen” forfalt med årene, og det måtte en storstilt redningsaksjon til med tunge sponsorer og assistanse fra Riksantikvaren, Sysselmannen og NIKU før huset var ferdig restaurert til åpningen i mai i år. – Dette er den arktiske forskerhovedstad, og skal den være det må den ha en residens. Og her hadde isens Napoleon, Roald Amundsen sin polare residens, sa forfatter Tor Bomann-Larsen under åpningen. I MUSEUM går turen til Ny Ålesund på Spitsbergen hvor den gamle direktørvillaen til Kings Bay Kull Company er restaurert tilbake til sine glansdager på 1920-tallet. Da gjorde Roald Amundsen huset berømt som sin ”polarresidens”. Med Amundsenbiograf Tor Bomann-Larsen, Anne Cathrine Flyen fra NIKU og Susan Barr fra Riksantikvaren. Med mansardtak og en enkel jugendstil var dette sommervillaen til direktørene fra Ålesund. Det var helt naturlig for Roald Amundsen å opprette sitt hovedkvarter der da han på 1920-tallet utrustet både den spektakulære flybåtekspedisjonen med flyene N24 og N25 og senere ekspedisjonen med luftskipet NORGE. ”Amundsenvillaen” forfalt med årene, og det måtte en storstilt redningsaksjon til med tunge sponsorer og assistanse fra Riksantikvaren, Sysselmannen og NIKU før huset var ferdig restaurert til åpningen i mai i år. – Dette er den arktiske forskerhovedstad, og skal den være det må den ha en residens. Og her hadde isens Napoleon, Roald Amundsen sin polare residens, sa forfatter Tor Bomann-Larsen under åpningen. Den polare residens restaurert Fri, 10 Jun 2011 12:15:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65410-10.06.2011+12%3a15%3a00 NRK P2 00:26:16 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Gullsmykker, sølv, lapis lazuli og intrikate skulpturer i elfenben, laget i India for to tusen år siden. Eller mangefargete vinglass med flotte motiver fra Romerriket. Dette er bare noen smakebiter på de arkeologiske skattene fra Afghanistan som i disse dager står utstilt i London, smuglet ut og reddet fra plyndring i Nasjonalmuseet i Kabul. I MUSEUM går turen til British Museum i London sammen med Axel Christophersen fra NTNU Vitenskapsmuseet i Tronheim. Han har engasjert seg sterkt i kampen for truede kulturminner, både i Tibet, Burma og Afghanistan. Med støtte fra Utenriksdepartementet har Christophersen og antropologen Kim Sørensen laget fotoutstillingen ”Afghanistan – truede kulturminner”. I programmet møter vi også krator for utstillingen, arkeolog St.John Simpson fra British Museum Gullsmykker, sølv, lapis lazuli og intrikate skulpturer i elfenben, laget i India for to tusen år siden. Eller mangefargete vinglass med flotte motiver fra Romerriket. Dette er bare noen smakebiter på de arkeologiske skattene fra Afghanistan som i disse dager står utstilt i London, smuglet ut og reddet fra plyndring i Nasjonalmuseet i Kabul. I MUSEUM går turen til British Museum i London sammen med Axel Christophersen fra NTNU Vitenskapsmuseet i Tronheim. Han har engasjert seg sterkt i kampen for truede kulturminner, både i Tibet, Burma og Afghanistan. Med støtte fra Utenriksdepartementet har Christophersen og antropologen Kim Sørensen laget fotoutstillingen ”Afghanistan – truede kulturminner”. I programmet møter vi også krator for utstillingen, arkeolog St.John Simpson fra British Museum Besøk på British Museum med Axel Christophersen Fri, 27 May 2011 10:05:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65409-27.05.2011+10%3a05%3a00 NRK P2 00:26:17 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Kulturlandskapet rundt Avaldsnes kirke på Karmøy er usedvanlig rikt på arkeologiske funn. Her har det ligget mange, store gravhauger, både skipsgraver og en rik mannsgrav fra romertiden. – Historien om Avaldsnes er historien om Nordvegen, sier professor Dagfinn Skre fra Kulturhistorisk Museum. Han skal lede en stor, arkeologisk utgravning som vil strekke seg over to år og som skal avdekke et område på 11 mål der hvor parkeringsplassen til middelalderkirken ligger. – Under grusen her ligger sporene etter et høvdingesete, en mektig boplass, som ble etablert allerede rundt Kristi Fødsel, sier Skre. I MUSEUM får vi høre om hvordan Karmsundet har vært et viktig sted i mer enn tre tusen år, om forbindelsen til Oslofjordområdet i tidlig vikingtid og Dagfinn Skres tanker om hvordan sagatekstene kan gi viktige spor til å forstå dette områdets betydning. Men det handler om mye mer enn Harald Hårfagre og hans kongsgård, sier Skre. – Nå må vi la jorden her fortelle sin historie uten at vi trer våre fortolkninger ned over det vi måtte finne. Vi skal lytte til Avaldsnes, og så kan vi trekke inn det rike kildematerialet, sier professor Dagfinn Skre. I MUSEUM møter vi også bonde Ragnar Vikingstad, som driver med villsau i det gamle kulturlandskapet. – Vi må ikke glemme at det var bøndene og matproduksjonen som ga livsgrunnlaget til vikingene og høvdingene her, sier han. – Det er viktig å se hele sammenhengen, sier Vikingstad. Kulturlandskapet rundt Avaldsnes kirke på Karmøy er usedvanlig rikt på arkeologiske funn. Her har det ligget mange, store gravhauger, både skipsgraver og en rik mannsgrav fra romertiden. – Historien om Avaldsnes er historien om Nordvegen, sier professor Dagfinn Skre fra Kulturhistorisk Museum. Han skal lede en stor, arkeologisk utgravning som vil strekke seg over to år og som skal avdekke et område på 11 mål der hvor parkeringsplassen til middelalderkirken ligger. – Under grusen her ligger sporene etter et høvdingesete, en mektig boplass, som ble etablert allerede rundt Kristi Fødsel, sier Skre. I MUSEUM får vi høre om hvordan Karmsundet har vært et viktig sted i mer enn tre tusen år, om forbindelsen til Oslofjordområdet i tidlig vikingtid og Dagfinn Skres tanker om hvordan sagatekstene kan gi viktige spor til å forstå dette områdets betydning. Men det handler om mye mer enn Harald Hårfagre og hans kongsgård, sier Skre. – Nå må vi la jorden her fortelle sin historie uten at vi trer våre fortolkninger ned over det vi måtte finne. Vi skal lytte til Avaldsnes, og så kan vi trekke inn det rike kildematerialet, sier professor Dagfinn Skre. I MUSEUM møter vi også bonde Ragnar Vikingstad, som driver med villsau i det gamle kulturlandskapet. – Vi må ikke glemme at det var bøndene og matproduksjonen som ga livsgrunnlaget til vikingene og høvdingene her, sier han. – Det er viktig å se hele sammenhengen, sier Vikingstad. Med Dagfinn Skre om ny utgravning Fri, 20 May 2011 10:00:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65408-20.05.2011+10%3a00%3a00 NRK P2 00:26:16 NRK P2,Museum - et program om norsk historie På en sentral høyde i Snåsa kommune står en bauta i et nyryddet amfi omgitt av barskog. På folkemunne kalles den 17. maisteinen. En tre meter høy, enkel kleberstein med inskripsjonen ”17 de maji ” på en slipt flate. - Dette er landets eldste 17. mai-monument, sier forlagsredaktør og lokalhistoriker Arnt-Erik Selliaas. Han er utflyttet snåsning og har forsket mye på denne merkverdige bautaen. I MUSEUM forteller han om opphavsmannen, Ole Rynning. Sønn av sognepresten på Snåsa, Jens Rynning. I 1829 reiste Ole til Christiania for å studere og var til stede ved Henrik Wergelands flammende tale under avdukingen av Krogh-støtten i Christiania i 1833. Unionen var tidens hete tema og talen inspirerte Ole Rynning sterkt. Etter hjemkomsten til Snåsa samme år, begynte han som lærer og drev søndagsskole. Ikke søndagsskole i kristen tradisjon, men undervisning av unge mennesker i bygda. De lærte regning, historie og flere andre fag. Søndag 17. mai 1835, mens faren forrettet ved høymessen i kirken like ved, strevde Ole Rynning og elevene hans med å få 17.maisteinen på plass. Hvordan de feiret begivenheten, vet ingen. To år senere reiste han til Amerika og slo seg ned i Beaver Creek . Der døde han etter bare to år, men han rakk å skrive ”Amerikaboka” som ble en populær ”håndbok” for nordmenn som planla å emigrere til USA. I MUSEUM møter vi også den landskjente Joralf Gjerstad. Han er sterkt opptatt av Ole Rynning og har blant annet skrevet en lokalhistorisk bok om utvandringen fra Snåsa til USA. Gjerstad har brakt steinen fram i lyset i og mener denne spesielle 17.de mai bautaen bør få hele landets oppmerksomhet. Programmet er laget av Jan Henrik Ihlebæk. På en sentral høyde i Snåsa kommune står en bauta i et nyryddet amfi omgitt av barskog. På folkemunne kalles den 17. maisteinen. En tre meter høy, enkel kleberstein med inskripsjonen ”17 de maji ” på en slipt flate. - Dette er landets eldste 17. mai-monument, sier forlagsredaktør og lokalhistoriker Arnt-Erik Selliaas. Han er utflyttet snåsning og har forsket mye på denne merkverdige bautaen. I MUSEUM forteller han om opphavsmannen, Ole Rynning. Sønn av sognepresten på Snåsa, Jens Rynning. I 1829 reiste Ole til Christiania for å studere og var til stede ved Henrik Wergelands flammende tale under avdukingen av Krogh-støtten i Christiania i 1833. Unionen var tidens hete tema og talen inspirerte Ole Rynning sterkt. Etter hjemkomsten til Snåsa samme år, begynte han som lærer og drev søndagsskole. Ikke søndagsskole i kristen tradisjon, men undervisning av unge mennesker i bygda. De lærte regning, historie og flere andre fag. Søndag 17. mai 1835, mens faren forrettet ved høymessen i kirken like ved, strevde Ole Rynning og elevene hans med å få 17.maisteinen på plass. Hvordan de feiret begivenheten, vet ingen. To år senere reiste han til Amerika og slo seg ned i Beaver Creek . Der døde han etter bare to år, men han rakk å skrive ”Amerikaboka” som ble en populær ”håndbok” for nordmenn som planla å emigrere til USA. I MUSEUM møter vi også den landskjente Joralf Gjerstad. Han er sterkt opptatt av Ole Rynning og har blant annet skrevet en lokalhistorisk bok om utvandringen fra Snåsa til USA. Gjerstad har brakt steinen fram i lyset i og mener denne spesielle 17.de mai bautaen bør få hele landets oppmerksomhet. Programmet er laget av Jan Henrik Ihlebæk. Ole Rynning og 17de mai 1835 i Snåsa Fri, 13 May 2011 13:30:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65407-13.05.2011+13%3a30%3a00 NRK P2 00:26:13 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Gjøkungen på Blindern ble Institutt for informatikk kalt den gang dataalderen så vidt hadde begynt på 1970-tallet. I dag er dette det største instituttet ved Universitetet i Oslo, og framtidens forskning har nettopp flyttet inn i et 170 meter langt praktbygg, oppkalt etter informatikkfagets første professor . – Ole-Johan Dahls navn knyttes først og fremst til utviklingen av det objektbaserte programmeringsspråket SIMULA, sier instituttbestyrer Morten Dæhlen. I MUSEUM forteller også Dæhlen om hvordan det norske forskningsmiljøet var med på å utvikle grunnlaget for sammenkoblingen av datamaskiner med protokollen som i dag er kjent som TCP/IP, gjerne forkortet til Internett. Vi møter også arkitekt Einar Hagem, som forteller litt om hvordan det 170 meter lange nybygget har tatt opp i seg elementer fra den klassiske Blindern-arkitekturen, og hvordan bygget fungerer med forskningsteiger og fellesarealer. – Når vi flytter oss fra Det astronomiske Observatorium på Solli plass, og troen på den vitenskapsbaserte framtiden i 1830-årenes Kristiania til det nye bygget i Forskningsparken, er forskjellen i tankegang mye mindre enn man skulle tro, sier Bjørn Vidar Johansen fra Museum for universitets- og vitenskapshistorie. – Begge signalbyggene markerer starten på noe helt nytt som ville forandre vitenskapshistorien. Dette er program nr 3 i MUSEUMs serie om UiOs 200-års historie. Gjøkungen på Blindern ble Institutt for informatikk kalt den gang dataalderen så vidt hadde begynt på 1970-tallet. I dag er dette det største instituttet ved Universitetet i Oslo, og framtidens forskning har nettopp flyttet inn i et 170 meter langt praktbygg, oppkalt etter informatikkfagets første professor . – Ole-Johan Dahls navn knyttes først og fremst til utviklingen av det objektbaserte programmeringsspråket SIMULA, sier instituttbestyrer Morten Dæhlen. I MUSEUM forteller også Dæhlen om hvordan det norske forskningsmiljøet var med på å utvikle grunnlaget for sammenkoblingen av datamaskiner med protokollen som i dag er kjent som TCP/IP, gjerne forkortet til Internett. Vi møter også arkitekt Einar Hagem, som forteller litt om hvordan det 170 meter lange nybygget har tatt opp i seg elementer fra den klassiske Blindern-arkitekturen, og hvordan bygget fungerer med forskningsteiger og fellesarealer. – Når vi flytter oss fra Det astronomiske Observatorium på Solli plass, og troen på den vitenskapsbaserte framtiden i 1830-årenes Kristiania til det nye bygget i Forskningsparken, er forskjellen i tankegang mye mindre enn man skulle tro, sier Bjørn Vidar Johansen fra Museum for universitets- og vitenskapshistorie. – Begge signalbyggene markerer starten på noe helt nytt som ville forandre vitenskapshistorien. Dette er program nr 3 i MUSEUMs serie om UiOs 200-års historie. Gjøkungen på Blindern og framtidens forskning Fri, 06 May 2011 14:00:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65406-06.05.2011+14%3a00%3a00 NRK P2 00:26:21 NRK P2,Museum - et program om norsk historie I et Christiania ennå uten Karl Johans gate og med det nye universitetet i leide lokaler i Kvadraturen var det et staselig bygg som reiste seg langt utenfor byens lys og larm på høydedraget mellom Drammensveien og Hjortneskaia i 1830-årene. Som et tempel for den nye naturvitenskapen, med sinnrike apparater og en kuppel som kunne åpne seg mot stjernehimmelen var Det astronomiske Observatorium stedet der Norge skulle få sin nøyaktige adresse i verden. Professor Christopher Hansteen arbeidet i mer enn 15 år med å bestemme meridianrommets nøyaktige lengde- og breddegrad, og i 1847 var jobben gjort. Nå kunne han heise opp en rund ball på en stang på toppen av bygget og senke den nøyaktig klokken 12 formiddag. Denne tidsballen var helt fram til 1920-årene signalet alle stilte sine kronometre etter, ikke minst skipene på havnen. I MUSEUM besøker vi den nyrestaurerte bygningen og universitetslektor i matematikk, Nils Voje Johansen forteller om professor Hansteens mangslungne virksomhet. Under hans ledelse ble Norges Geografiske Oppmåling etablert, Justervesenet kom i gang og hans assistent Henrik Mohn ble den første direktør for Meteorologisk institutt. Christopher Hansteen gjennomførte også .en to år lang ekspedisjon til Sibir for å lete etter den magnetiske nordpol. Bjørn Vidar Johansen fra Museum for universitets- og vitenskapshistorie på Blindern forteller om restaureringen av den aller eldste bygningen til Universitetet i Oslo. Dette programmet er en del av MUSEUMs serie om 200-års jubileet til Universitetet i Oslo. I et Christiania ennå uten Karl Johans gate og med det nye universitetet i leide lokaler i Kvadraturen var det et staselig bygg som reiste seg langt utenfor byens lys og larm på høydedraget mellom Drammensveien og Hjortneskaia i 1830-årene. Som et tempel for den nye naturvitenskapen, med sinnrike apparater og en kuppel som kunne åpne seg mot stjernehimmelen var Det astronomiske Observatorium stedet der Norge skulle få sin nøyaktige adresse i verden. Professor Christopher Hansteen arbeidet i mer enn 15 år med å bestemme meridianrommets nøyaktige lengde- og breddegrad, og i 1847 var jobben gjort. Nå kunne han heise opp en rund ball på en stang på toppen av bygget og senke den nøyaktig klokken 12 formiddag. Denne tidsballen var helt fram til 1920-årene signalet alle stilte sine kronometre etter, ikke minst skipene på havnen. I MUSEUM besøker vi den nyrestaurerte bygningen og universitetslektor i matematikk, Nils Voje Johansen forteller om professor Hansteens mangslungne virksomhet. Under hans ledelse ble Norges Geografiske Oppmåling etablert, Justervesenet kom i gang og hans assistent Henrik Mohn ble den første direktør for Meteorologisk institutt. Christopher Hansteen gjennomførte også .en to år lang ekspedisjon til Sibir for å lete etter den magnetiske nordpol. Bjørn Vidar Johansen fra Museum for universitets- og vitenskapshistorie på Blindern forteller om restaureringen av den aller eldste bygningen til Universitetet i Oslo. Dette programmet er en del av MUSEUMs serie om 200-års jubileet til Universitetet i Oslo. Det astronomiske observatorium i Christiania Fri, 29 Apr 2011 12:30:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65405-29.04.2011+12%3a30%3a00 NRK P2 00:26:17 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Da Snorre flyttet fra sin kone på Borg og giftet seg på nytt til Reykholt, fikk han kontroll over et av Islands rikeste kirkesogn. På selve gården var det fire-fem skrivekyndige prester, omlandet var stort og inntektene fra en rekke underliggende gårder gjorde Snorre i stand til å bygge Islands mektigste festningsverk rundt kirken og husene på Reykholt. Navnet kommer av dampen fra den varme kilden Skripla. I dag er Reykholt et moderne forskningssenter, Snorrestova, med 15 forskere innenfor arkeologi, naturvitenskap og sagaforskning. Stedet har en moderne kirke og et stort kurs- og konferansesenter. – Det kan minne om aktiviteten på Snorres dager, sier forfatter Oskar Gudmundsson, som i MUSEUM forteller om sin nye Snorrebiografi. – Der vil jeg vise at Snorre var en europeer, en mektig politiker og et maktmenneske, sier Gudmundsson, som hevder at Snorre ble betraktet som en landsforreder da den norske kongen sendte sine menn for å drepe ham.– All sagalitteratur er anonym, og vi har mer å gjøre med en redaktør enn en forfatter, hvis vi skal bruke moderne begreper , sier Jon Gunnar Jørgensen. – Sagaene er et speil for borgerkrigen i samtiden og peker mot nye styringsformer, sier Jørgensen. I MUSEUM forteller også Bergur Thorsteinsson om at Snorrestova nå vil forske på de mytiske fornaldersagaene, en gren av sagalitteraturen som ble skrevet i romanform på 1300-tallet og som hittil har kommet i skyggen av kongesagaene og islendingesagaene. Sendt første gang i 2008. Del 3 av 3. Da Snorre flyttet fra sin kone på Borg og giftet seg på nytt til Reykholt, fikk han kontroll over et av Islands rikeste kirkesogn. På selve gården var det fire-fem skrivekyndige prester, omlandet var stort og inntektene fra en rekke underliggende gårder gjorde Snorre i stand til å bygge Islands mektigste festningsverk rundt kirken og husene på Reykholt. Navnet kommer av dampen fra den varme kilden Skripla. I dag er Reykholt et moderne forskningssenter, Snorrestova, med 15 forskere innenfor arkeologi, naturvitenskap og sagaforskning. Stedet har en moderne kirke og et stort kurs- og konferansesenter. – Det kan minne om aktiviteten på Snorres dager, sier forfatter Oskar Gudmundsson, som i MUSEUM forteller om sin nye Snorrebiografi. – Der vil jeg vise at Snorre var en europeer, en mektig politiker og et maktmenneske, sier Gudmundsson, som hevder at Snorre ble betraktet som en landsforreder da den norske kongen sendte sine menn for å drepe ham.– All sagalitteratur er anonym, og vi har mer å gjøre med en redaktør enn en forfatter, hvis vi skal bruke moderne begreper , sier Jon Gunnar Jørgensen. – Sagaene er et speil for borgerkrigen i samtiden og peker mot nye styringsformer, sier Jørgensen. I MUSEUM forteller også Bergur Thorsteinsson om at Snorrestova nå vil forske på de mytiske fornaldersagaene, en gren av sagalitteraturen som ble skrevet i romanform på 1300-tallet og som hittil har kommet i skyggen av kongesagaene og islendingesagaene. Sendt første gang i 2008. Del 3 av 3. Sagalitteraturens Island - del 2 Sat, 23 Apr 2011 10:10:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65404-23.04.2011+10%3a10%3a00 NRK P2 00:26:19 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Kvadet ”Hovudlausn” er et vindu inn i en hedensk tankegang og sjeleliv, en verden så fremmed for oss at selv ikke Snorre kunne ha skrevet det, sier sogneprest Geir Waage i Reykholt kirke. Waage deklamerer og tolker flere strofer på islandsk fra Egil Skallagrimssons berømte dikt til Eirik Blodøks i York. – Dette er sagalitteraturens mest formfullendte dikt. Jeg kan nesten forstå at Egil ble benådet fra sin dødsdom som takk for diktet, sier professor Jon Gunnar Jørgensen. På gården Borg møter vi en annen av Islands berømte prester, sogneprest Torbjørn Arnason. Han gir sin tolkning av det andre store diktet i Egils saga, ”Sonatorrek”, som Egil ifølge sagaen skrev mens han hadde bestemt seg for å dø, innelåst i sovekammeret sitt på Borg. – I de første linjene er han så preget av sønnetapet og trangen til å dø at han nesten ikke kan bevege tungen, men han dikter seg likevel tilbake til livet og avslutter med at ”Hel får ennå vente”. – Det hender jeg bruker dette diktet i mine prekner, sier Arnasson, som også forteller om kvelden for mange år siden da forfatteren Jorge Louis Borges banket på døra. – Borges var blind og gammel, men ville gå rundt her og føle stedet der Egil hadde diktet, sier Arnasson. Professor Jon Gunnar Jørgensen forteller om både ytre og indre dramatikk i Egils saga. – Det blir verdenslitteratur av de store indre spenningene i Egil, sier Jørgensen. – Det er den motbydelige og usympatiske vikingen som i sitt diktergeni også rommer en poetisk og var side uten sidestykke. Programmet sendt første gang i oktober 2008 Kvadet ”Hovudlausn” er et vindu inn i en hedensk tankegang og sjeleliv, en verden så fremmed for oss at selv ikke Snorre kunne ha skrevet det, sier sogneprest Geir Waage i Reykholt kirke. Waage deklamerer og tolker flere strofer på islandsk fra Egil Skallagrimssons berømte dikt til Eirik Blodøks i York. – Dette er sagalitteraturens mest formfullendte dikt. Jeg kan nesten forstå at Egil ble benådet fra sin dødsdom som takk for diktet, sier professor Jon Gunnar Jørgensen. På gården Borg møter vi en annen av Islands berømte prester, sogneprest Torbjørn Arnason. Han gir sin tolkning av det andre store diktet i Egils saga, ”Sonatorrek”, som Egil ifølge sagaen skrev mens han hadde bestemt seg for å dø, innelåst i sovekammeret sitt på Borg. – I de første linjene er han så preget av sønnetapet og trangen til å dø at han nesten ikke kan bevege tungen, men han dikter seg likevel tilbake til livet og avslutter med at ”Hel får ennå vente”. – Det hender jeg bruker dette diktet i mine prekner, sier Arnasson, som også forteller om kvelden for mange år siden da forfatteren Jorge Louis Borges banket på døra. – Borges var blind og gammel, men ville gå rundt her og føle stedet der Egil hadde diktet, sier Arnasson. Professor Jon Gunnar Jørgensen forteller om både ytre og indre dramatikk i Egils saga. – Det blir verdenslitteratur av de store indre spenningene i Egil, sier Jørgensen. – Det er den motbydelige og usympatiske vikingen som i sitt diktergeni også rommer en poetisk og var side uten sidestykke. Programmet sendt første gang i oktober 2008 Reportasje fra Borg og Reykholt på Island Sat, 23 Apr 2011 10:00:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65403-23.04.2011+10%3a00%3a00 NRK P2 00:26:51 NRK P2,Museum - et program om norsk historie ”Thorny serda, Helge reist”.Så enkelt kan det sies, - men nå er jeg glad jeg er på radio, for jeg rødmer når dette skal oversettes, sier runeforsker Terje Spurkland. Inne i gravhaugen Meashowe på Orknøyene er det mer enn 30 runetekster risset inn på steinveggene, mest sannsynlig skrevet av følget til Orknøyjralen Harald Maddadason og Ragnvald Kale da de kom hjem fra sin reise til Jerusalem, i 1155. ”Jorsalamenn brøt Orkhaugen”, står det i Orknøyasaga, og i MUSEUM finner Spurkland med lommelykt runetekster som bekrefter denne sagateksten. Vikingefølget i haugen hadde med seg kvinner, vi hører om ”Ingebjørg, den fagre enka” og Hlif som var jarlens ”mat-kone”. Men verre var det med Thorny, som ”serda” inne i et av sidekamrene i gravhaugen. – Dette verbet betyr rett og slett seksuell omgang, og egentlig beskriver det en homoseksuell handling, sier Spurkland. I MUSEUM får vi også høre hvordan vikuingene diskuterer hvor det ble av skatten som var skjult i haugen og vi møter også øksen til Gaukar Trnilssonar, som 200 år senere dukker opp i Njåls saga.Sendt første gang i 2007 ”Thorny serda, Helge reist”.Så enkelt kan det sies, - men nå er jeg glad jeg er på radio, for jeg rødmer når dette skal oversettes, sier runeforsker Terje Spurkland. Inne i gravhaugen Meashowe på Orknøyene er det mer enn 30 runetekster risset inn på steinveggene, mest sannsynlig skrevet av følget til Orknøyjralen Harald Maddadason og Ragnvald Kale da de kom hjem fra sin reise til Jerusalem, i 1155. ”Jorsalamenn brøt Orkhaugen”, står det i Orknøyasaga, og i MUSEUM finner Spurkland med lommelykt runetekster som bekrefter denne sagateksten. Vikingefølget i haugen hadde med seg kvinner, vi hører om ”Ingebjørg, den fagre enka” og Hlif som var jarlens ”mat-kone”. Men verre var det med Thorny, som ”serda” inne i et av sidekamrene i gravhaugen. – Dette verbet betyr rett og slett seksuell omgang, og egentlig beskriver det en homoseksuell handling, sier Spurkland. I MUSEUM får vi også høre hvordan vikuingene diskuterer hvor det ble av skatten som var skjult i haugen og vi møter også øksen til Gaukar Trnilssonar, som 200 år senere dukker opp i Njåls saga.Sendt første gang i 2007 Med runeforsker Terje Spurkland til Orknøyene Wed, 20 Apr 2011 10:10:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65402-20.04.2011+10%3a10%3a00 NRK P2 00:26:32 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Noen få kilometer utenfor Kirkwall ligger Maeshowe. En sju meter høy og 32 meter bred gravhaug overdekt med jord og gress. Haugen er fem tusen år gammel, påbegynt før Stonehenge og er i dag en del av verdensarven. Midt inne i haugen er et stort gravkammer, og dit inn går en trang gang man kan krype inn. Det stensatte, indre rommet er mektig nok i seg selv, men på veggene er det mer enn 30 runeinnskrifter med norrøne tekster. ”Jorsalamenn brutu haug thenna”, forteller en av innskriftene. Og i Orknøyasaga står fortellingen av jarlen Ragnvald Kale og hans menn som i 1155 kom hjem fra Jerusalem og stengte seg inne i ”Orkhaug” i flere dager. To menn falt i uvit over det som skjedde der inne, og når man leser tekstene, kan man forstå hvorfor. Det er fortellinger om en gjemt skatt, erotiske gåter, ren graffiti og historier om hva som gikk for seg i uværsnettene de norrøne vikingene stengte seg inne i haugen. Runeforsker Terje Spurkland leter med lommelykt langs veggene og oversetter og forklarer de forskjellige runeinnskriftene. Sendt første gang i 2007 Noen få kilometer utenfor Kirkwall ligger Maeshowe. En sju meter høy og 32 meter bred gravhaug overdekt med jord og gress. Haugen er fem tusen år gammel, påbegynt før Stonehenge og er i dag en del av verdensarven. Midt inne i haugen er et stort gravkammer, og dit inn går en trang gang man kan krype inn. Det stensatte, indre rommet er mektig nok i seg selv, men på veggene er det mer enn 30 runeinnskrifter med norrøne tekster. ”Jorsalamenn brutu haug thenna”, forteller en av innskriftene. Og i Orknøyasaga står fortellingen av jarlen Ragnvald Kale og hans menn som i 1155 kom hjem fra Jerusalem og stengte seg inne i ”Orkhaug” i flere dager. To menn falt i uvit over det som skjedde der inne, og når man leser tekstene, kan man forstå hvorfor. Det er fortellinger om en gjemt skatt, erotiske gåter, ren graffiti og historier om hva som gikk for seg i uværsnettene de norrøne vikingene stengte seg inne i haugen. Runeforsker Terje Spurkland leter med lommelykt langs veggene og oversetter og forklarer de forskjellige runeinnskriftene. Sendt første gang i 2007 Terje Spurkland finner runer i gravhaug Wed, 20 Apr 2011 10:00:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65401-20.04.2011+10%3a00%3a00 NRK P2 00:26:38 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Jernalderlandskapet på Jæren er ennå godt synlig, med torvmyrer, gamle hustufter, steingjerder og hólene. Haugene i landskapet der gårdene, tingstedene og forsvarsanleggene ble lagt. Allerede to-tre hundre år etter Kristus bodde det 4000 mennesker på Jæren. Et godt utviklet samfunn, som hadde nok rikdom og makt til å utruste en hær som forsøkte å angripe Jylland. Språk, kultur, rikdom, religion. Mange ting vi ikke forbinder med tiden flere hundre år før vikingenes tidsalder begynte. Professor Bjørn Myhre forteller i dette programmet om hvordan en stor pest traff dette samfunnet omkring år 550 e.Kr, og hvordan det på denne tiden var en masseutvandring fra hele Nordsjøområdet til de britiske øyer. Forfatter Tor Obrestad sammenligner klassesamfunnet i jernalderen med ”moderne tider”, og forteller om samarbeidet med forskerne ved Arkeologisk Museum i Stavanger. Sendt første gang i 2005 Jernalderlandskapet på Jæren er ennå godt synlig, med torvmyrer, gamle hustufter, steingjerder og hólene. Haugene i landskapet der gårdene, tingstedene og forsvarsanleggene ble lagt. Allerede to-tre hundre år etter Kristus bodde det 4000 mennesker på Jæren. Et godt utviklet samfunn, som hadde nok rikdom og makt til å utruste en hær som forsøkte å angripe Jylland. Språk, kultur, rikdom, religion. Mange ting vi ikke forbinder med tiden flere hundre år før vikingenes tidsalder begynte. Professor Bjørn Myhre forteller i dette programmet om hvordan en stor pest traff dette samfunnet omkring år 550 e.Kr, og hvordan det på denne tiden var en masseutvandring fra hele Nordsjøområdet til de britiske øyer. Forfatter Tor Obrestad sammenligner klassesamfunnet i jernalderen med ”moderne tider”, og forteller om samarbeidet med forskerne ved Arkeologisk Museum i Stavanger. Sendt første gang i 2005 Tor Obrestad og Bjørn Myhre på Jærens strender Tue, 19 Apr 2011 10:10:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65400-19.04.2011+10%3a10%3a00 NRK P2 00:26:50 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Noen kaller det ”Europas sunkne Atlantis”. Nordsjøfastlandet, et skogkledt område fra Hamburg til Orknøyene som gjorde Doggerbank til et høydedrag og plasserte Rhinens utløp like utenfor Stavanger. Lenge før Den engelske kanal åpnet seg var det herfra de første menneskene kom da de steg i land på norskekysten for elleve tusen år siden. Like ved fergeleiet ved Mortavika på Rennesøy, mener forfatter Tor Obrestad at det skjedde. I boka ”Den lengste historia” forteller han denne og andre historier om den ”poetiske realismen” det er å vokse opp mellom gravrøyser og å gå tråkke i seks tusen år gamle eikerøtter og finne steinalderdolker hver gang jordene vårpløyes. – Historien blir en del av oss, sier Obrestad, som blant annet leser fra sin debutsamling ”Vind” fra 1966. Arkeolog Bjørn Myhre forteller om steinalderens gravskikker og hvordan Jæren og Rogaland så ut da de første menneskene kom. Dette er del 1 av to programmer i MUSEUM som vandrer i Jærens rike historie fra stenalder til tidlig vikingetid. Sendt første gang i 2005 Noen kaller det ”Europas sunkne Atlantis”. Nordsjøfastlandet, et skogkledt område fra Hamburg til Orknøyene som gjorde Doggerbank til et høydedrag og plasserte Rhinens utløp like utenfor Stavanger. Lenge før Den engelske kanal åpnet seg var det herfra de første menneskene kom da de steg i land på norskekysten for elleve tusen år siden. Like ved fergeleiet ved Mortavika på Rennesøy, mener forfatter Tor Obrestad at det skjedde. I boka ”Den lengste historia” forteller han denne og andre historier om den ”poetiske realismen” det er å vokse opp mellom gravrøyser og å gå tråkke i seks tusen år gamle eikerøtter og finne steinalderdolker hver gang jordene vårpløyes. – Historien blir en del av oss, sier Obrestad, som blant annet leser fra sin debutsamling ”Vind” fra 1966. Arkeolog Bjørn Myhre forteller om steinalderens gravskikker og hvordan Jæren og Rogaland så ut da de første menneskene kom. Dette er del 1 av to programmer i MUSEUM som vandrer i Jærens rike historie fra stenalder til tidlig vikingetid. Sendt første gang i 2005 Den lengste historia - del 1 Tue, 19 Apr 2011 10:00:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65399-19.04.2011+10%3a00%3a00 NRK P2 00:26:43 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Hadde det ikke vært bedre å bygge nytt og la en restaurant flytte inn i den ærverdige, gamle bygningen ? Absolutt ikke, sier styreleder Henrik von Achen. Bakt inn i bygningen er 1800-tallets verdensbilde, det er ikke bare et sted for å huse gjenstander. Vi har en tradisjon, en sammenheng over tid, en kontinuitet, sier Achen, som gjerne vil at publikum skal føle at de kommer inn i en annen verden, - et vitenskapens tempel. Alt må ikke gå fort og være på internett og ha lav terskel, sier Achen, som er ekspert på middelalderens kirkekunst. I MUSEUM møter vi også botaniker Mary Losvik som viser fram de aller første magasinskapene som på 1800-tallet fungerte som utstilling for publikum hver søndag formiddag. – Folk strømmet til for å se den nye naturvitenskapen, sier Losvik. I forbindelse med restaureringen har Bergen Museum laget en helt ny utstilling med deler av det eldste materialet fra magasinene, i en ny og spennende form. Bergen Museum er en del av Universitetet i byen og Senter for middelalderstudier presenterer to nye utstillinger om Bergens mange klostre og skriftkulturen som utviklet seg der. Vi ser på stylusen, skrivepinnen, som ble funnet i magasinet til Nonneseter kloster og manuskriptsider på latin. – Det var fem klostre og syv ordener i Bergen, sier middelalderarkeolog Alt Tore Hommedal, som også forteller om den utstrakte handelsvirksomheten mange av klostrene hadde. Vi møter også Henrik von Achen,Jo Høyer og Åslaug Ommundsen. Hadde det ikke vært bedre å bygge nytt og la en restaurant flytte inn i den ærverdige, gamle bygningen ? Absolutt ikke, sier styreleder Henrik von Achen. Bakt inn i bygningen er 1800-tallets verdensbilde, det er ikke bare et sted for å huse gjenstander. Vi har en tradisjon, en sammenheng over tid, en kontinuitet, sier Achen, som gjerne vil at publikum skal føle at de kommer inn i en annen verden, - et vitenskapens tempel. Alt må ikke gå fort og være på internett og ha lav terskel, sier Achen, som er ekspert på middelalderens kirkekunst. I MUSEUM møter vi også botaniker Mary Losvik som viser fram de aller første magasinskapene som på 1800-tallet fungerte som utstilling for publikum hver søndag formiddag. – Folk strømmet til for å se den nye naturvitenskapen, sier Losvik. I forbindelse med restaureringen har Bergen Museum laget en helt ny utstilling med deler av det eldste materialet fra magasinene, i en ny og spennende form. Bergen Museum er en del av Universitetet i byen og Senter for middelalderstudier presenterer to nye utstillinger om Bergens mange klostre og skriftkulturen som utviklet seg der. Vi ser på stylusen, skrivepinnen, som ble funnet i magasinet til Nonneseter kloster og manuskriptsider på latin. – Det var fem klostre og syv ordener i Bergen, sier middelalderarkeolog Alt Tore Hommedal, som også forteller om den utstrakte handelsvirksomheten mange av klostrene hadde. Vi møter også Henrik von Achen,Jo Høyer og Åslaug Ommundsen. Besøk ved Bergen Museum Fri, 15 Apr 2011 11:10:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65398-15.04.2011+11%3a10%3a00 NRK P2 00:26:11 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Gjennom de siste tyve årene har det blitt gjort flere arkeologiske utgravninger i et restene etter et nedbrent jernalderhus med uvanlige offerfunn like ved Hov i Oppland. I MUSEUM i dag får du høre mer om 29 gullgubber og en stor mengde ildstål fra det som må ha vært et offersted i århundrene før vikingtiden. Utgravningene kloss inntil E6, ca 1 mil sydvest for Lillehammer og bare noen titalls meter fra Mjøsas bredd, startet i 1993 og har med jevne mellomrom vært gjentatt til 2008. Til å begynne med ble funnet av gull holdt hemmelig, men det vakte en viss oppsikt da funnet ble kjent på 2000-tallet. Funnet er ikke publisert eller utstilt og når professor emeritus Heid Gjøstein Resi fra Kulturhistoriske Museum nå forteller om de 29 gullgubbene, ildstålet og andre funn, er det første gang hun gir en samlet vurdering av funnmaterialet. Gjennom de siste tyve årene har det blitt gjort flere arkeologiske utgravninger i et restene etter et nedbrent jernalderhus med uvanlige offerfunn like ved Hov i Oppland. I MUSEUM i dag får du høre mer om 29 gullgubber og en stor mengde ildstål fra det som må ha vært et offersted i århundrene før vikingtiden. Utgravningene kloss inntil E6, ca 1 mil sydvest for Lillehammer og bare noen titalls meter fra Mjøsas bredd, startet i 1993 og har med jevne mellomrom vært gjentatt til 2008. Til å begynne med ble funnet av gull holdt hemmelig, men det vakte en viss oppsikt da funnet ble kjent på 2000-tallet. Funnet er ikke publisert eller utstilt og når professor emeritus Heid Gjøstein Resi fra Kulturhistoriske Museum nå forteller om de 29 gullgubbene, ildstålet og andre funn, er det første gang hun gir en samlet vurdering av funnmaterialet. Første beskrivelse av funnet fra Vingrom Fri, 08 Apr 2011 11:40:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65397-08.04.2011+11%3a40%3a00 NRK P2 00:26:19 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Den økonomiske støtten til Romania fra Norge vil snart bli på 800 millioner EØS-kroner i året. En stor del av disse pengene går til kulturvernprosjekter, og mange norske museer, institusjoner og kommuner har allerede kommet godt i gang med samarbeidet. MUSEUM reiser til Transylvania for å være med på åpningen av et av Europas flotteste museumsmagasiner. Med Kari Etresvåg fra FMO-kontoret i Brussel, Noëlle Poppe fra Riksantikvaren, Brit Holtebekk fra Norsk kulturråd og Norges ambassadør til Romania, Øystein Hovdkinn. Sendt i P2 2. og 3.april 2011 Den økonomiske støtten til Romania fra Norge vil snart bli på 800 millioner EØS-kroner i året. En stor del av disse pengene går til kulturvernprosjekter, og mange norske museer, institusjoner og kommuner har allerede kommet godt i gang med samarbeidet. MUSEUM reiser til Transylvania for å være med på åpningen av et av Europas flotteste museumsmagasiner. Med Kari Etresvåg fra FMO-kontoret i Brussel, Noëlle Poppe fra Riksantikvaren, Brit Holtebekk fra Norsk kulturråd og Norges ambassadør til Romania, Øystein Hovdkinn. Sendt i P2 2. og 3.april 2011 Kulturarv stort satsingsområde Fri, 01 Apr 2011 14:34:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65396-01.04.2011+14%3a34%3a00 NRK P2 00:26:15 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Det fjerde av Norges bevarte vikingskip er ikke fullt så kjent som Oseberg, Tune og Gokstad. Men i MUSEUM i dag får du historien om Klåstadskipet, som forliste i en sønnastorm på Vestfoldkysten for 1100 år siden. Det er norsk arkeologis "grand, old man", professor emeritus Arne Emil Christensen som tar oss med til funnstedet innerst i Klåstadkilen, mellom Sandefjord og Larvik, hvor han hadde ansvaret for utgravningen i 1969. Vi reiser også til Slotssfjellsmuset i Tønsberg hvor de 14 bordgangene av Klåstadskipets babord side er utstilt i et elegant rammeverk av sortlakkerte messingstenger, inspirert av vikingskipshuset i Roskilde. Det fjerde av Norges bevarte vikingskip er ikke fullt så kjent som Oseberg, Tune og Gokstad. Men i MUSEUM i dag får du historien om Klåstadskipet, som forliste i en sønnastorm på Vestfoldkysten for 1100 år siden. Det er norsk arkeologis "grand, old man", professor emeritus Arne Emil Christensen som tar oss med til funnstedet innerst i Klåstadkilen, mellom Sandefjord og Larvik, hvor han hadde ansvaret for utgravningen i 1969. Vi reiser også til Slotssfjellsmuset i Tønsberg hvor de 14 bordgangene av Klåstadskipets babord side er utstilt i et elegant rammeverk av sortlakkerte messingstenger, inspirert av vikingskipshuset i Roskilde. Arne Emil Christensen om det fjerde vikingskip Fri, 25 Mar 2011 10:00:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65395-25.03.2011+10%3a00%3a00 NRK P2 00:26:15 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Klemt inne mellom moderne bygninger og trafikkerte sentrumsgater ligger to små rester av det som en gang var ett av Norges flotteste klostre. I MUSEUM i dag går vi av på Nonneseter stasjon på Bybanen i Bergen med Åslaug Ommundsen fra Senter for middelalderstudier, Alf Tore Hommeland og Jo Høyer fra Universitetet i Bergen. Vi ser blant annet på Tårnfoten, som kan være Bergens eldste bygning og vi går inn i korkapellet som fortsatt står slik det sto i Nonneseters glansdager. På begynnelsen av 1300-tallet bodde og arbeidet det her 35 nonner pluss legsøstre og personer knyttet til driften av klosteranlegget, som hadde mange store eiendommer og en kirke med et 50 meter langt skip.- Dette var et stort kloster etter europeisk standard, sier Ommundsen. Døgnet var delt inn i tidebønner, syv ganger hver eneste dag og en om natten. Dagene ble fylt med sang, musikk og arbeid, sier Ommundsen, som er ekspert på middelalderens skriftfragmenter. – Vi vet ikke sikkert at det ble skrevet og kopiert bøker i dette klosteret, men det er sannsynlig, sier hun. I MUSEUM får vi også høre historien om den triste sortien til Nonneseter kloster. På 1400-tallet begynte det å gå nedover med benediktinernonnene her, og til slutt ble både nonner og eiendommer overført til andre klostre. Før reformasjonen og Vincents Lunge gjorde slutt på alt og rev klosteret. Bortsett fra tårnfoten og korkapellet, som står der som middelaldermonumenter midt i Bergens travleste strøk den dag i dag. Klemt inne mellom moderne bygninger og trafikkerte sentrumsgater ligger to små rester av det som en gang var ett av Norges flotteste klostre. I MUSEUM i dag går vi av på Nonneseter stasjon på Bybanen i Bergen med Åslaug Ommundsen fra Senter for middelalderstudier, Alf Tore Hommeland og Jo Høyer fra Universitetet i Bergen. Vi ser blant annet på Tårnfoten, som kan være Bergens eldste bygning og vi går inn i korkapellet som fortsatt står slik det sto i Nonneseters glansdager. På begynnelsen av 1300-tallet bodde og arbeidet det her 35 nonner pluss legsøstre og personer knyttet til driften av klosteranlegget, som hadde mange store eiendommer og en kirke med et 50 meter langt skip.- Dette var et stort kloster etter europeisk standard, sier Ommundsen. Døgnet var delt inn i tidebønner, syv ganger hver eneste dag og en om natten. Dagene ble fylt med sang, musikk og arbeid, sier Ommundsen, som er ekspert på middelalderens skriftfragmenter. – Vi vet ikke sikkert at det ble skrevet og kopiert bøker i dette klosteret, men det er sannsynlig, sier hun. I MUSEUM får vi også høre historien om den triste sortien til Nonneseter kloster. På 1400-tallet begynte det å gå nedover med benediktinernonnene her, og til slutt ble både nonner og eiendommer overført til andre klostre. Før reformasjonen og Vincents Lunge gjorde slutt på alt og rev klosteret. Bortsett fra tårnfoten og korkapellet, som står der som middelaldermonumenter midt i Bergens travleste strøk den dag i dag. Et stopp på Bybanen i Bergen Mon, 21 Mar 2011 18:30:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65394-21.03.2011+18%3a30%3a00 NRK P2 00:26:13 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Hvordan så det egentlig ut på Eidsvoll i de berømte maidagene for 200 år siden ? I MUSEUM i dag får vi høre at tidligere restaureringer har laget en Husflidskulisse med farger og møbler som slett ikke var der på Carsten Ankers tid. Nå skal Eidsvoll igjen bli et fransk adelspalé a la København 1814.Eidsvoll var et fransk adelspalé i Københavnsk tapning , sier Geir Thomas Risåsen, som har funnet fram til den eksakte fargepaletten fra 1814 : Fiolett, oransje, gult, grønt, grått og sort. – Hvis tidligere omgjøringer prøvde å fornorske, er vårt mål å fordanske Eidsvollsbygningen, sier Risåsen. En av de virkelig store forandringene finner sted i Rikssalen, som de fleste har et inntrykk av fra for eksempel maleriet i Stortinget. - Det blir helt annerledes når vi åpner til grunnlovsjubileet i 2014, sier Risåsen. På veggene var det hvit bakgrunn for en maleteknikk som har sprutet sorte og røde prikker utover fra gulv til tak. Splattermalingen ga en flott bakgrunn for Carsten Ankers mange malerier. I dette programmet møter vi også direktør Erik Jondell, konservator Kristin Solberg fra NIKU og prosjektleder Peter Moltke-Hansen fra Statsbygg Hvordan så det egentlig ut på Eidsvoll i de berømte maidagene for 200 år siden ? I MUSEUM i dag får vi høre at tidligere restaureringer har laget en Husflidskulisse med farger og møbler som slett ikke var der på Carsten Ankers tid. Nå skal Eidsvoll igjen bli et fransk adelspalé a la København 1814.Eidsvoll var et fransk adelspalé i Københavnsk tapning , sier Geir Thomas Risåsen, som har funnet fram til den eksakte fargepaletten fra 1814 : Fiolett, oransje, gult, grønt, grått og sort. – Hvis tidligere omgjøringer prøvde å fornorske, er vårt mål å fordanske Eidsvollsbygningen, sier Risåsen. En av de virkelig store forandringene finner sted i Rikssalen, som de fleste har et inntrykk av fra for eksempel maleriet i Stortinget. - Det blir helt annerledes når vi åpner til grunnlovsjubileet i 2014, sier Risåsen. På veggene var det hvit bakgrunn for en maleteknikk som har sprutet sorte og røde prikker utover fra gulv til tak. Splattermalingen ga en flott bakgrunn for Carsten Ankers mange malerier. I dette programmet møter vi også direktør Erik Jondell, konservator Kristin Solberg fra NIKU og prosjektleder Peter Moltke-Hansen fra Statsbygg Eidsvollsbygningen slik den faktisk var i 1814 Fri, 11 Mar 2011 13:50:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65393-11.03.2011+13%3a50%3a00 NRK P2 00:26:17 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Han bodde i et kjempehus på beste adresse i København, der Magasin du Nord ligger i dag. Han gjorde kometkarriere i det dansk-norske statsapparat, drev handel med Kina og var direktør for Det danske møbelmagasin. Og alt dette før han vender hjem og kjøper Eidsvoll jernverk. Carsten Ankers fetter var Bernt Anker, Norges rikeste mann og broren Peter var konsul i dansk Trankebar. Hør Geir Thomas Risåsens "lynkurs i Carsten Anker" som ekstra podkast fra MUSEUM. Han bodde i et kjempehus på beste adresse i København, der Magasin du Nord ligger i dag. Han gjorde kometkarriere i det dansk-norske statsapparat, drev handel med Kina og var direktør for Det danske møbelmagasin. Og alt dette før han vender hjem og kjøper Eidsvoll jernverk. Carsten Ankers fetter var Bernt Anker, Norges rikeste mann og broren Peter var konsul i dansk Trankebar. Hør Geir Thomas Risåsens "lynkurs i Carsten Anker" som ekstra podkast fra MUSEUM. Geir Thomas Risåsen om Carsten Ankers bakgrunn Fri, 11 Mar 2011 13:40:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65392-11.03.2011+13%3a40%3a00 NRK P2 00:06:48 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Er det en sammenheng mellom Wilhelm Erobreren og den forsvunnede Nikolauskirken i Nidaros ? Det får du svar på i MUSEUM , med kunsthistoriker Kjartan Hauglid og arkeolog ved NDR, Øystein Ekroll som omvisere i den gamle ubåtbunkeren DORA i Trondheim. – Det er tre ”fantomkirker” fra tiden før Nidarosdomen, sier arkeolog Øystein Ekroll. Kristkirken ligger under Domkirken, men både Mariakirken og kong Øysteins Nikolauskirke lå inne i kongsgården og er nå forsvunnet uten noen spor. – Jeg tror at noen av skulpturfragmentene i DORA kan være rester av Nikolauskirken, sier Kjartan Hauglid. Han har sammenlignet spesielle bygningsdetaljer på Selby Abbey i nordre Yorkshire med stilen på noen av de delene han har funnet i DORA. – Det vi snakker om er en tydelig, normannisk hoffstil fra tiden under Wilhelm Erobreren, som igjen er inspirert av de muslimske moskeene i Cordoba i Andalucia, sier Hauglid. I MUSEUM forklarer Hauglid om konsollfriser, gesimsplater, volutter, snurrer og fabeldyr fra denne tiden. - Jeg tror vi har nok kapiteler til 1 korbue, 2 portaler og en liten apsis med dekorerte gesimsplater som kan stamme fra Nikolauskirken, sier Hauglid. Er det en sammenheng mellom Wilhelm Erobreren og den forsvunnede Nikolauskirken i Nidaros ? Det får du svar på i MUSEUM , med kunsthistoriker Kjartan Hauglid og arkeolog ved NDR, Øystein Ekroll som omvisere i den gamle ubåtbunkeren DORA i Trondheim. – Det er tre ”fantomkirker” fra tiden før Nidarosdomen, sier arkeolog Øystein Ekroll. Kristkirken ligger under Domkirken, men både Mariakirken og kong Øysteins Nikolauskirke lå inne i kongsgården og er nå forsvunnet uten noen spor. – Jeg tror at noen av skulpturfragmentene i DORA kan være rester av Nikolauskirken, sier Kjartan Hauglid. Han har sammenlignet spesielle bygningsdetaljer på Selby Abbey i nordre Yorkshire med stilen på noen av de delene han har funnet i DORA. – Det vi snakker om er en tydelig, normannisk hoffstil fra tiden under Wilhelm Erobreren, som igjen er inspirert av de muslimske moskeene i Cordoba i Andalucia, sier Hauglid. I MUSEUM forklarer Hauglid om konsollfriser, gesimsplater, volutter, snurrer og fabeldyr fra denne tiden. - Jeg tror vi har nok kapiteler til 1 korbue, 2 portaler og en liten apsis med dekorerte gesimsplater som kan stamme fra Nikolauskirken, sier Hauglid. På skulpturjakt i steinsamlingen i DORA Fri, 04 Mar 2011 14:15:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65391-04.03.2011+14%3a15%3a00 NRK P2 00:26:15 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Perler, ildstål, kniver, et enegget sverd og 29 gullgubber. Det var noe av det arkeologene fant bare noen meter fra Mjøsa like ved Hov i Vingrom syd for Lillehammer da E6’en ble lagt om for noen år siden. I MUSEUM forteller arkeolog Tom Haraldsen fra Mjøsmuseet og Tor Sæther fra Hedmarksmuseet om dette kultstedet fra jernalderen i et program som ble sendt første gang i 2009. Se også eget podkastprogram om Mjøskastellet,- middelalderruinen på Steinsholmen i Mjøsa. Perler, ildstål, kniver, et enegget sverd og 29 gullgubber. Det var noe av det arkeologene fant bare noen meter fra Mjøsa like ved Hov i Vingrom syd for Lillehammer da E6’en ble lagt om for noen år siden. I MUSEUM forteller arkeolog Tom Haraldsen fra Mjøsmuseet og Tor Sæther fra Hedmarksmuseet om dette kultstedet fra jernalderen i et program som ble sendt første gang i 2009. Se også eget podkastprogram om Mjøskastellet,- middelalderruinen på Steinsholmen i Mjøsa. Et jernalderhov ved Mjøsa ? Fri, 25 Feb 2011 16:00:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65390-25.02.2011+16%3a00%3a00 NRK P2 00:26:16 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Femten meter over Olavsalteret, høyt oppe i oktogonens mørke, finnes det en hel verden av fabeldyr og ornamenter med roser, ballblom og liljer hugget ut av middelalderens steinkunstnere. MUSEUM blir med arkeolog Øystein Ekroll fra Nidarosdomens Restaureringsarbeider på stillaset i Nidarosdomen for et sjeldent møte med oktogonens skjulte skatter. - Selv på steder ingen kan se, under en gesims eller på baksiden av en vegg er detaljene så flotte og arbeidet så fantastisk utført at man nesten ikke kan forstå det. Vi får vel tro de hadde som motto at ”Gud i himmelen ser ditt arbeid”, sier Ekroll. I noen få måneder denne våren har NDR stengt av den østre delen av Nidarosdomen og reist et seks etasjers byggestillas for å rense og dokumentere det åttekantede byggverket av gotiske buer som rammer inn alteret der skrinet med Olav den Hellige lå før reformasjonen. Forrige gang man reiste et slikt stillas var på 1920-tallet og siden har ingen kunnet studere byggesteiner og skulpturer på nært hold. – Antakelig er det svært få som har sett disse skulpturene og kunstverkene på 650 år sier Ekroll, som i MUSEUM sammen med kunsthistoriker Kjartan Hauglid viser fram og forteller om oktogonens skulpturer. – Vi har også funnet noen helt nye ting, sier Ekroll som forteller om et skjult rør i veggen som fører ned til munnen på et uthogd hundehode. Femten meter over Olavsalteret, høyt oppe i oktogonens mørke, finnes det en hel verden av fabeldyr og ornamenter med roser, ballblom og liljer hugget ut av middelalderens steinkunstnere. MUSEUM blir med arkeolog Øystein Ekroll fra Nidarosdomens Restaureringsarbeider på stillaset i Nidarosdomen for et sjeldent møte med oktogonens skjulte skatter. - Selv på steder ingen kan se, under en gesims eller på baksiden av en vegg er detaljene så flotte og arbeidet så fantastisk utført at man nesten ikke kan forstå det. Vi får vel tro de hadde som motto at ”Gud i himmelen ser ditt arbeid”, sier Ekroll. I noen få måneder denne våren har NDR stengt av den østre delen av Nidarosdomen og reist et seks etasjers byggestillas for å rense og dokumentere det åttekantede byggverket av gotiske buer som rammer inn alteret der skrinet med Olav den Hellige lå før reformasjonen. Forrige gang man reiste et slikt stillas var på 1920-tallet og siden har ingen kunnet studere byggesteiner og skulpturer på nært hold. – Antakelig er det svært få som har sett disse skulpturene og kunstverkene på 650 år sier Ekroll, som i MUSEUM sammen med kunsthistoriker Kjartan Hauglid viser fram og forteller om oktogonens skulpturer. – Vi har også funnet noen helt nye ting, sier Ekroll som forteller om et skjult rør i veggen som fører ned til munnen på et uthogd hundehode. På stillaset i Nidarosdomen Fri, 18 Feb 2011 13:50:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65389-18.02.2011+13%3a50%3a00 NRK P2 00:26:14 NRK P2,Museum - et program om norsk historie På en vakker formiddag med fri sikt og klart vær, den 12.november 1944, kom en skvadron Lancasterfly inn over Tromsø. De hadde fløyet direkte fra en base i Skottland og hvert fly hadde kun en bombe hver. Til gjengjeld veide bombene 5,4 tonn og kunne knuse det mest solide panserstål. Problemet var at bombene måtte slippes fra en høyde på fire tusen meter, like utenfor rekkevidden til kanonene på Tirpitz. - Landskapet lå badet i et fantastisk, arktisk lys og langt der nede på det blå og grønne vannet lå Tirpitz bak sine torpedonett som en edderkopp, sa lederen av skavdronen, J.B. Tait på ekte, britisk vis da han ble intervjuet av BBC etter toktet. I MUSEUM får vi høre både wingcommander Tait og også øyenvitnet Per Bjørgan, som i arkivopptak forteller at han kom inn til Tromsø med en evakueringsbåt akkurat da bombene falt. – Vi kom ganske nær Håkøya, der Tirpitz lå, og båten vi var i ble nesten veltet av lufttrykket av bombene fortalte Bjørgan i et NRK-program fra 1984. I MUSEUM besøker vi Tromsø Forsvarsmuseum, som ligger i en nedlagt amunnisjonsbunkers fra krigens dager. Der er det fullt fra gulv til tak med gjenstander som er hentet opp fra vraket av Tirpitz, og daglig leder Leif Arneberg forteller om slagskipets historie. Arneberg møter regelmessig overlevende fra Tirpitz, både de som besøker Tirpitz-museet og når han blir invitert til veterantreff i Heiligenhafen i Tyskland. – På mitt siste besøk fortalte en av matrosene at han klatret over rekka når skipet fikk slagside, og fortsatte å gå oppover . Til slutt sto han og noen av hans kamerater på bunnen av Tirpitz som da hadde tippet helt rundt. På en vakker formiddag med fri sikt og klart vær, den 12.november 1944, kom en skvadron Lancasterfly inn over Tromsø. De hadde fløyet direkte fra en base i Skottland og hvert fly hadde kun en bombe hver. Til gjengjeld veide bombene 5,4 tonn og kunne knuse det mest solide panserstål. Problemet var at bombene måtte slippes fra en høyde på fire tusen meter, like utenfor rekkevidden til kanonene på Tirpitz. - Landskapet lå badet i et fantastisk, arktisk lys og langt der nede på det blå og grønne vannet lå Tirpitz bak sine torpedonett som en edderkopp, sa lederen av skavdronen, J.B. Tait på ekte, britisk vis da han ble intervjuet av BBC etter toktet. I MUSEUM får vi høre både wingcommander Tait og også øyenvitnet Per Bjørgan, som i arkivopptak forteller at han kom inn til Tromsø med en evakueringsbåt akkurat da bombene falt. – Vi kom ganske nær Håkøya, der Tirpitz lå, og båten vi var i ble nesten veltet av lufttrykket av bombene fortalte Bjørgan i et NRK-program fra 1984. I MUSEUM besøker vi Tromsø Forsvarsmuseum, som ligger i en nedlagt amunnisjonsbunkers fra krigens dager. Der er det fullt fra gulv til tak med gjenstander som er hentet opp fra vraket av Tirpitz, og daglig leder Leif Arneberg forteller om slagskipets historie. Arneberg møter regelmessig overlevende fra Tirpitz, både de som besøker Tirpitz-museet og når han blir invitert til veterantreff i Heiligenhafen i Tyskland. – På mitt siste besøk fortalte en av matrosene at han klatret over rekka når skipet fikk slagside, og fortsatte å gå oppover . Til slutt sto han og noen av hans kamerater på bunnen av Tirpitz som da hadde tippet helt rundt. Besøk ved Tirpitzmuseet i Tromsø Sun, 13 Feb 2011 14:00:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65388-13.02.2011+14%3a00%3a00 NRK P2 00:26:17 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Arkivklipp fra BBC med Wing Commander J.B.Tait og Flight lieutenants Bruce Buckham og Eric Giersch. de to sistnevnte var fotografer ved flere av angrepene på Tirpitz, blant annet i Kåfjord og Tromsø. Var med 12.november 1944 i skvadronen av Lancasterfly som ble ledet av J.B.Tait. Intervjuet med flygerne ble gjort 14/11 1944 for BBCs world service. Opptaket gitt i gave til NRK i 1977. Arkivklipp fra BBC med Wing Commander J.B.Tait og Flight lieutenants Bruce Buckham og Eric Giersch. de to sistnevnte var fotografer ved flere av angrepene på Tirpitz, blant annet i Kåfjord og Tromsø. Var med 12.november 1944 i skvadronen av Lancasterfly som ble ledet av J.B.Tait. Intervjuet med flygerne ble gjort 14/11 1944 for BBCs world service. Opptaket gitt i gave til NRK i 1977. Britiske flycrew forteller om bombingen av Tirpitz Thu, 10 Feb 2011 10:30:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65387-10.02.2011+10%3a30%3a00 NRK P2 00:08:32 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Det var ukjent for alle at kong Haakon bar et broderi fra Grini på innsiden av skijakken sin da han besøkte Holmenkollen etter krigen. Først da Skimuseet fikk overta kongefamiliens skiutstyr kom broderiet med kongekrone, V-tegnet og H7 til syne. Men hvem hadde risikert livet for å brodere det, og hvordan var det havnet hos kongen ? Og hvorfor ville han bære det på innsiden av jakken ? – Det var rene kriminalgåten å forsøke å komme til bunns i dette, sier Karin Berg, som nå gir ut boken ”Broderiet i Kongens jakke” på Schibsted forlag. Der peker hun på Dronning Mauds nærmeste venninne, Sylvia Salvesen som den mest sannsynlige opphavskvinne for broderiet. Sylvia Salvesen og hennes familie hadde nær kontakt med kongehuset også etter Dronning Mauds død i 1938, og da krigen kom ble Salvesen to ganger internert på Grini og senere sendt til konsentrasjonsleiren i Ravensbruck. . – Jeg tror Kong Haakon bar dette hederstegnet fra Grini som et symbol for Hjemmefronten og de som kjempet her hjemme, sier Tor Bomann-Larsen. Det var ukjent for alle at kong Haakon bar et broderi fra Grini på innsiden av skijakken sin da han besøkte Holmenkollen etter krigen. Først da Skimuseet fikk overta kongefamiliens skiutstyr kom broderiet med kongekrone, V-tegnet og H7 til syne. Men hvem hadde risikert livet for å brodere det, og hvordan var det havnet hos kongen ? Og hvorfor ville han bære det på innsiden av jakken ? – Det var rene kriminalgåten å forsøke å komme til bunns i dette, sier Karin Berg, som nå gir ut boken ”Broderiet i Kongens jakke” på Schibsted forlag. Der peker hun på Dronning Mauds nærmeste venninne, Sylvia Salvesen som den mest sannsynlige opphavskvinne for broderiet. Sylvia Salvesen og hennes familie hadde nær kontakt med kongehuset også etter Dronning Mauds død i 1938, og da krigen kom ble Salvesen to ganger internert på Grini og senere sendt til konsentrasjonsleiren i Ravensbruck. . – Jeg tror Kong Haakon bar dette hederstegnet fra Grini som et symbol for Hjemmefronten og de som kjempet her hjemme, sier Tor Bomann-Larsen. V-tegn og kongekrone fra Grini til H7s jakke Fri, 04 Feb 2011 14:00:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65386-04.02.2011+14%3a00%3a00 NRK P2 00:26:19 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Søstrene Strømstad, Ella Guldbrandsen og ikke minst Hilda Braskerud og Johanne Kolstad er bare noen av de kvinnene som i 150 år har gjort som Annette Sagen. Kvinnelige skihoppere og Holmenkollen er temaet i dette programmet, som ble sendt første gang i mars 2010. Med skimuseets direktør Karin Berg og arkivopptak med Johanne Kolstad og Anita Wold. Også veteran i Skiforeningen, Kurt Valner forteller om Holmenkollrennet "i gamle dager". Søstrene Strømstad, Ella Guldbrandsen og ikke minst Hilda Braskerud og Johanne Kolstad er bare noen av de kvinnene som i 150 år har gjort som Annette Sagen. Kvinnelige skihoppere og Holmenkollen er temaet i dette programmet, som ble sendt første gang i mars 2010. Med skimuseets direktør Karin Berg og arkivopptak med Johanne Kolstad og Anita Wold. Også veteran i Skiforeningen, Kurt Valner forteller om Holmenkollrennet "i gamle dager". Kvinnelige skihoppere lenge før Anette Sagen Fri, 04 Feb 2011 13:45:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65385-04.02.2011+13%3a45%3a00 NRK P2 00:26:21 NRK P2,Museum - et program om norsk historie - I de første hundreårene av vår tidregning får vi en hel ”pakke” av påvirkning fra Romerriket, sier seniorforsker Lars Jørgensen. På Nationalmuseet i København viser han fram hvordan kimbrerne, som ifølge den romerske historiker Tacitus, levde på Jylland, var sterkt påvirket av både keltisk og trakisk religion og kunst. – Kimbrerne reiste på krigstokter til Sentral-Europa og tok med seg hjem praktfulle gjenstander som krigsbytte, sier Jørgensen. I MUSEUM forteller han om Dejbjergvognen, en prosesjonsvogn rikt utsmykket med keltiske bronsehoder og beslag som var i bruk på Jylland for to tusen år siden. Den 10 kilo tunge offekjelen av sølv som ble funnet ved Gundestrup øst for Limfjorden viser en fantastisk, mytologisk bildeverden som er hentet fra områdene rundt Svartehavet. Elefanter, bjørner og løver med og uten vinger kjemper med menneskene på en måte vi ikke lenger forstår. – Men det vi kan forstå, sier Jørgensen, er at mange av gudene i vårt nordiske ”Pantheon” har romerske forbilder. Freja er inspirert av Venus, Tyr av de romerske krigsguder, mens Odin antakelig går enda lenger tilbake i tid, med sine sjamanistiske evner, sier Jørgensen. I et stort forskningsprosjekt, som nettopp har fått mer enn 11 millioner danske kroner fra A.P. Møller stiftelsen, skal Jørgensen lede et forskningsprosjekt over fem år som skal ta for seg kultbygninger, offeranlegg og rituelle handlinger som kan spores i det arkeologiske materialet fra de store jernaldergårdene på Tissø og Gudme. Målet er å få mer kunnskap om førkristne ritualer og hvordan Nordens folk utøvde sin religion i det første årtusen etter Kristus. - I de første hundreårene av vår tidregning får vi en hel ”pakke” av påvirkning fra Romerriket, sier seniorforsker Lars Jørgensen. På Nationalmuseet i København viser han fram hvordan kimbrerne, som ifølge den romerske historiker Tacitus, levde på Jylland, var sterkt påvirket av både keltisk og trakisk religion og kunst. – Kimbrerne reiste på krigstokter til Sentral-Europa og tok med seg hjem praktfulle gjenstander som krigsbytte, sier Jørgensen. I MUSEUM forteller han om Dejbjergvognen, en prosesjonsvogn rikt utsmykket med keltiske bronsehoder og beslag som var i bruk på Jylland for to tusen år siden. Den 10 kilo tunge offekjelen av sølv som ble funnet ved Gundestrup øst for Limfjorden viser en fantastisk, mytologisk bildeverden som er hentet fra områdene rundt Svartehavet. Elefanter, bjørner og løver med og uten vinger kjemper med menneskene på en måte vi ikke lenger forstår. – Men det vi kan forstå, sier Jørgensen, er at mange av gudene i vårt nordiske ”Pantheon” har romerske forbilder. Freja er inspirert av Venus, Tyr av de romerske krigsguder, mens Odin antakelig går enda lenger tilbake i tid, med sine sjamanistiske evner, sier Jørgensen. I et stort forskningsprosjekt, som nettopp har fått mer enn 11 millioner danske kroner fra A.P. Møller stiftelsen, skal Jørgensen lede et forskningsprosjekt over fem år som skal ta for seg kultbygninger, offeranlegg og rituelle handlinger som kan spores i det arkeologiske materialet fra de store jernaldergårdene på Tissø og Gudme. Målet er å få mer kunnskap om førkristne ritualer og hvordan Nordens folk utøvde sin religion i det første årtusen etter Kristus. Vikingtidens førkristne religion Fri, 28 Jan 2011 15:57:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65384-28.01.2011+15%3a57%3a00 NRK P2 00:26:19 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Lars Jørgensen forteller om Nationalmuseets store samling av gullfunn fra jernaldergården Gudme på Fyn. Innenfor et lite område er det funnet 10-12 gullskatter som ble ofret rundt år 400 e Kr. Vi får også historien om de to gullhornene som ble stjålet og smeltet om i 1802. Ekstraklipp fra programmet om Gudme Lars Jørgensen forteller om Nationalmuseets store samling av gullfunn fra jernaldergården Gudme på Fyn. Innenfor et lite område er det funnet 10-12 gullskatter som ble ofret rundt år 400 e Kr. Vi får også historien om de to gullhornene som ble stjålet og smeltet om i 1802. Ekstraklipp fra programmet om Gudme Ekstra podkastprogram fra Nationalmuseet Fri, 28 Jan 2011 15:50:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65383-28.01.2011+15%3a50%3a00 NRK P2 00:09:43 NRK P2,Museum - et program om norsk historie "Sejrens triumf" på Nationalmuseet i København var en utstilling hvor arkeologiske funn fra hele Norden ble samlet for å vise hvilken enorm påvirkning Romerriket hadde på folkeslagene i Skandinavia. Det var seniorforsker Lars Jørgensen som var ansvarlig for utstillingen i 2003 og i MUSEUM møter han den norske arkeologen Signe Kaland fra Bergen Museum. Tre tusen gravfunn fra 17 forskjellige museer ble vist på Sejrens triumf for å vise "arven fra Europa". Sendt første gang i januar 2004. "Sejrens triumf" på Nationalmuseet i København var en utstilling hvor arkeologiske funn fra hele Norden ble samlet for å vise hvilken enorm påvirkning Romerriket hadde på folkeslagene i Skandinavia. Det var seniorforsker Lars Jørgensen som var ansvarlig for utstillingen i 2003 og i MUSEUM møter han den norske arkeologen Signe Kaland fra Bergen Museum. Tre tusen gravfunn fra 17 forskjellige museer ble vist på Sejrens triumf for å vise "arven fra Europa". Sendt første gang i januar 2004. Norden i skyggen av det romerske imperium Fri, 28 Jan 2011 15:40:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65382-28.01.2011+15%3a40%3a00 NRK P2 00:26:44 NRK P2,Museum - et program om norsk historie På Himmelskiven fra Nebra vises hele bronsealderens verdensbilde i gull og dypgrønn bronse. Stjernetegn, astronomiske observasjoner, sol, måne og ikke minst selve himmelskipet er samlet på samme gjenstand. Ifølge arkeologen Flemming Kaul ved Nationalmuseet i København viser dette at en ny religion introduseres i Sør-Skandinavia omkring år 1600 før Kristus. Dette er første gang man ser skipet som et religiøst symbol, og dette settes i sammenheng med dekorasjoner på såkalte rakekniver fra samme periode. På disse bronsealderens ”konfirmasjonsgaver” ses forskjellige scener fra solens sykliske reise gjennom dagen og natten. Ved morgengry er det en fisk som først setter solen i sin bane. Et stykke oppe på himmelen kommer en rovfugl og spiser fisken. Fuglen fører solen videre til hesten, som leverer solen til skipet og trekker det til solnedgang. Da kommer slangen og overtar solen på dens reise gjennom natten og dødsriket før fisken igjen tar over. Disse symbolene er godt kjent fra Egypts solkult og er også utbredt i Midtøsten og i Orienten på akkurat samme tid. I programmet diskuterer Kaul og den norske arkeologen Lene Melheim utbredelsen av bronsealderens kosmologi og de kjennetegn vi kjenner fra gjenstander, helleristninger og dekorasjoner på funn. Blant annet åpner Melheim Oldsaksamlingens magasin for å vise fram halsringene av bronse som ble funnet på Lunner i Oppland på 1920-tallet. Der bekreftes ornamentikken fra Danmark og viser at solkulten fra Himmelskiven også var kjent i vår del av Skandinavia. Sendt første gang november 2005 På Himmelskiven fra Nebra vises hele bronsealderens verdensbilde i gull og dypgrønn bronse. Stjernetegn, astronomiske observasjoner, sol, måne og ikke minst selve himmelskipet er samlet på samme gjenstand. Ifølge arkeologen Flemming Kaul ved Nationalmuseet i København viser dette at en ny religion introduseres i Sør-Skandinavia omkring år 1600 før Kristus. Dette er første gang man ser skipet som et religiøst symbol, og dette settes i sammenheng med dekorasjoner på såkalte rakekniver fra samme periode. På disse bronsealderens ”konfirmasjonsgaver” ses forskjellige scener fra solens sykliske reise gjennom dagen og natten. Ved morgengry er det en fisk som først setter solen i sin bane. Et stykke oppe på himmelen kommer en rovfugl og spiser fisken. Fuglen fører solen videre til hesten, som leverer solen til skipet og trekker det til solnedgang. Da kommer slangen og overtar solen på dens reise gjennom natten og dødsriket før fisken igjen tar over. Disse symbolene er godt kjent fra Egypts solkult og er også utbredt i Midtøsten og i Orienten på akkurat samme tid. I programmet diskuterer Kaul og den norske arkeologen Lene Melheim utbredelsen av bronsealderens kosmologi og de kjennetegn vi kjenner fra gjenstander, helleristninger og dekorasjoner på funn. Blant annet åpner Melheim Oldsaksamlingens magasin for å vise fram halsringene av bronse som ble funnet på Lunner i Oppland på 1920-tallet. Der bekreftes ornamentikken fra Danmark og viser at solkulten fra Himmelskiven også var kjent i vår del av Skandinavia. Sendt første gang november 2005 Solvognen og Himmelskiven fra Nebra Fri, 28 Jan 2011 15:30:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65381-28.01.2011+15%3a30%3a00 NRK P2 00:26:22 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Midt på 1600-tallet fikk en ung student fra Skånevik i Sunnhordland et ærerikt oppdrag direkte fra Kong Christian IVs hoff i København. Han skulle reise rundt i Norge for å samle inn så mange spor av Norges historie som mulig, Runeinnskrifter, ,opplysninger om gamle hus, skisser av gravhauger, stenfigurer, manuskripter,- alt som kunne sendes til hovedstaden og samles i kongens kunstkammer. Studenten het Jonas Andersson og hans oppdragsgiver ved hoffet var kongens livlege Ole Worm. Disse to er det som har startet Nordens første museum og fylt det med verdifulle, historiske gjenstander fra Norge. I MUSEUM går magister Øystein Ekroll og programleder Øyvind Arntsen på jakt i Nationalmuseet i København for å finne igjen noen av de antikvitetene som ble samlet inn på 1600-tallet. Sendt i november 2006. Midt på 1600-tallet fikk en ung student fra Skånevik i Sunnhordland et ærerikt oppdrag direkte fra Kong Christian IVs hoff i København. Han skulle reise rundt i Norge for å samle inn så mange spor av Norges historie som mulig, Runeinnskrifter, ,opplysninger om gamle hus, skisser av gravhauger, stenfigurer, manuskripter,- alt som kunne sendes til hovedstaden og samles i kongens kunstkammer. Studenten het Jonas Andersson og hans oppdragsgiver ved hoffet var kongens livlege Ole Worm. Disse to er det som har startet Nordens første museum og fylt det med verdifulle, historiske gjenstander fra Norge. I MUSEUM går magister Øystein Ekroll og programleder Øyvind Arntsen på jakt i Nationalmuseet i København for å finne igjen noen av de antikvitetene som ble samlet inn på 1600-tallet. Sendt i november 2006. Oldsaker fra Norge i Nationalmuseet i København Fri, 28 Jan 2011 15:25:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65380-28.01.2011+15%3a25%3a00 NRK P2 00:26:19 NRK P2,Museum - et program om norsk historie I det gamle Folkets Hus i nordenden av Storgata i Tromsø, i et flott restaurert trehus , opprinnelig Daniel Macks privatbolig fra 1838, ligger Perspektivet Museum. Det er ett av Norges aller yngste museer, som kom i full drift her i 2002. På den korte tiden siden starten har Perspektivet markert seg med friske og sterke utstillinger som setter spørsmålstegn ved hva samtidshistorie egentlig er. ”Untermensch”, ”Tromsø Rocke”, ”In Cod we trust” og ikke minst ”Flytende russisk” har skildret dagligliv og mangfold, holdninger og forutinntatte oppfatninger på en måte som til fulle har oppfylt Perspektivets ønske om å skape debatt, undring, nysgjerrighet og dialog. – På overflaten kan Tromsø se ut som en liten landsby i nord, men det vi ser er en hektisk gryte med holdninger og mennesker fra hele verden og ulike kulturer og verdensbilder som brytes mot hverandre, sier direktør Astri Fremmerlid. Sammen med konservator Marianne Olsen forteller hun om hvordan Perspektivet laget utstillingen ”Flytende russisk”, om besøk hos russiske sjøfolk og fiskere på trålerne i havna i Tromsø og også hvordan de oppsøkte deres familier i boligblokkene i Murmansk. Bilder, intervjuer og nyhetsinnslag kobles sammen med den gamle Pomorhistorien, handelen med Russland før den russiske revolusjon. I 2010 fikk Perspektivet og Marianne Olsen Gandhi-stipendet av kulturminister Anniken Huitfeldt for å arbeide med et nytt prosjekt om religiøse fellesskap. – Alle snakker om religion som noe som splitter, men vi vil forsøke å se om religiøs tro også kan bygge bro mellom forskjellige grupper, sier Marianne Olsen. – Samtiden er en tid med alle tider i seg. Vi tar utgangspunkt i vår egen tid og stiller det i perspektiv. Da er det historiske bare ett av flere perspektiver, sier Astri Fremmerlid. Sendt i NRK P2 lørdag 22/1 og søndag 23/1 I det gamle Folkets Hus i nordenden av Storgata i Tromsø, i et flott restaurert trehus , opprinnelig Daniel Macks privatbolig fra 1838, ligger Perspektivet Museum. Det er ett av Norges aller yngste museer, som kom i full drift her i 2002. På den korte tiden siden starten har Perspektivet markert seg med friske og sterke utstillinger som setter spørsmålstegn ved hva samtidshistorie egentlig er. ”Untermensch”, ”Tromsø Rocke”, ”In Cod we trust” og ikke minst ”Flytende russisk” har skildret dagligliv og mangfold, holdninger og forutinntatte oppfatninger på en måte som til fulle har oppfylt Perspektivets ønske om å skape debatt, undring, nysgjerrighet og dialog. – På overflaten kan Tromsø se ut som en liten landsby i nord, men det vi ser er en hektisk gryte med holdninger og mennesker fra hele verden og ulike kulturer og verdensbilder som brytes mot hverandre, sier direktør Astri Fremmerlid. Sammen med konservator Marianne Olsen forteller hun om hvordan Perspektivet laget utstillingen ”Flytende russisk”, om besøk hos russiske sjøfolk og fiskere på trålerne i havna i Tromsø og også hvordan de oppsøkte deres familier i boligblokkene i Murmansk. Bilder, intervjuer og nyhetsinnslag kobles sammen med den gamle Pomorhistorien, handelen med Russland før den russiske revolusjon. I 2010 fikk Perspektivet og Marianne Olsen Gandhi-stipendet av kulturminister Anniken Huitfeldt for å arbeide med et nytt prosjekt om religiøse fellesskap. – Alle snakker om religion som noe som splitter, men vi vil forsøke å se om religiøs tro også kan bygge bro mellom forskjellige grupper, sier Marianne Olsen. – Samtiden er en tid med alle tider i seg. Vi tar utgangspunkt i vår egen tid og stiller det i perspektiv. Da er det historiske bare ett av flere perspektiver, sier Astri Fremmerlid. Sendt i NRK P2 lørdag 22/1 og søndag 23/1 Undring, debatt og dialog i samtidshistorien Fri, 21 Jan 2011 12:55:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65379-21.01.2011+12%3a55%3a00 NRK P2 00:26:18 NRK P2,Museum - et program om norsk historie I dag er det Visby med sin mektige ringmur og middelalderby som er Gotlands verdensarv. Men bare noen få mil syd for Visby ligger en liten landsbygrend med noen få hus som skjuler en historisk gåte. På de flate slettene der finnes en stor, halvsirkelformet voll av rullestein. Vollen er minst seks-syv meter bred og løper i en kilometers lengde i en halvsirkel rundt det som i dag er flat beitemark. Radiusen i halvsirkelen er 600 meter, og det gir et område som tilsvarer store deler av middelalderbebyggelsen i Visby. Bare ruinene etter et kastell, som en gang var et 15 meter høyt tårn og det gotiske koret til en kirke som aldri ble bygget, røper at det en gang lå en middelalderbosetting her som konkurrerte med Visby i størrelse og betydning. – Vi tror vi er i ferd med å løse gåten, sier arkeolog Christoph Kilger fra Høyskolen på Gotland. Sammen med Johan Norderäng leder Kilger et utgravningsprosjekt som har påvist flere husstrukturer og gjort en rekke funn innenfor det som kan ha vært en bymur på 1100-tallet. – Hele Gotland var et handels- og produksjonssentrum i overgangen fra vikingtid til middelalder, men da Hansaen overtok Visby ble det konflikter og borgerkrig på Gotland, sier Kilger. Det var Visby som ”vant”, og Västergarn forsvant etter hvert i glemselen. I MUSEUM forteller Kilger og Norderäng om flere av de arkeologiske funnene som er gjort i Västergarn, blant annet en bit av granatglimmerskifer som stammer fra en kvernstein fra Hyllestad. – Funnmengdene er så store og kvaliteten så høy, at hadde slike funn blitt gjort i fastlands-Sverige eller i Norge for den saks skyld, så ville man ha sagt at dette var en kongsgård. Men her på Gotland er slike funn helt vanlige, sier Kilger. Sendt første gang lørdag 15.januar 2011 I dag er det Visby med sin mektige ringmur og middelalderby som er Gotlands verdensarv. Men bare noen få mil syd for Visby ligger en liten landsbygrend med noen få hus som skjuler en historisk gåte. På de flate slettene der finnes en stor, halvsirkelformet voll av rullestein. Vollen er minst seks-syv meter bred og løper i en kilometers lengde i en halvsirkel rundt det som i dag er flat beitemark. Radiusen i halvsirkelen er 600 meter, og det gir et område som tilsvarer store deler av middelalderbebyggelsen i Visby. Bare ruinene etter et kastell, som en gang var et 15 meter høyt tårn og det gotiske koret til en kirke som aldri ble bygget, røper at det en gang lå en middelalderbosetting her som konkurrerte med Visby i størrelse og betydning. – Vi tror vi er i ferd med å løse gåten, sier arkeolog Christoph Kilger fra Høyskolen på Gotland. Sammen med Johan Norderäng leder Kilger et utgravningsprosjekt som har påvist flere husstrukturer og gjort en rekke funn innenfor det som kan ha vært en bymur på 1100-tallet. – Hele Gotland var et handels- og produksjonssentrum i overgangen fra vikingtid til middelalder, men da Hansaen overtok Visby ble det konflikter og borgerkrig på Gotland, sier Kilger. Det var Visby som ”vant”, og Västergarn forsvant etter hvert i glemselen. I MUSEUM forteller Kilger og Norderäng om flere av de arkeologiske funnene som er gjort i Västergarn, blant annet en bit av granatglimmerskifer som stammer fra en kvernstein fra Hyllestad. – Funnmengdene er så store og kvaliteten så høy, at hadde slike funn blitt gjort i fastlands-Sverige eller i Norge for den saks skyld, så ville man ha sagt at dette var en kongsgård. Men her på Gotland er slike funn helt vanlige, sier Kilger. Sendt første gang lørdag 15.januar 2011 Ny forskning om Gotlands historie Fri, 14 Jan 2011 11:58:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65378-14.01.2011+11%3a58%3a00 NRK P2 00:26:18 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Det var nærmere 500 tyske krigsfangeleire i Norge under Annen verdenskrig og de fleste er godt dokumentert. Men i den lille bygda Laksevatn syd for Tromsø lå en russerleir som inntil nylig var helt ukjent for de fleste. I november 1944 ville tyskerne bygge en vei fra Ullsfjorden til Balsfjord over eidet ved Laksevatn. Kanskje var det meningen å anlegge en jernbane i den fire meter brede veitraseen, for å transportere gods og kanoner i tilbaketrekningen mot Tyskland. Den seks kilometer lange veien synes godt i terrenget den dag i dag. Det som inntil nylig var nokså ukjent for de fleste, var at det ble bygget en leir for russiske krigsfanger på gården Fossheim i Laksevatn. Helt opp til 500 russere var internert der for å arbeide på veien. – Under arbeid med en helt annen sak, kom jeg over et fotoarkiv i Sverige, sier lokalhistoriker og pensjonert orlogskaptein Leif Arneberg. Det viste seg at den svenske fotograf Sven Hørnell, som reiste sammen med norske politistyrker og en undersøkelseskommisjon i dagene etter frigjøringen, kom til russerleiren i Laksevatn. – Hørnell tok åtte bilder, fantastiske glimt inn i livet i leiren, og de bildene har vi nå fått til utstillingen ”Bak piggtråden” på Tromsø Museum, sier Arneberg. I motsetning til de fleste andre fangeleire, hvor det var strengt forbudt for lokalbefolkningen å ha kontakt med fangene, la tyskerne opp til en mer åpen holdning i Laksevatn, sier Arneberg. Under arbeidet med utstillingen viste det seg at mange i bygda hadde tatt vare på trearbeider og andre gjenstander russerne laget i leiren og som de byttet mot mat og klær. – Det var til og med en russisk skredder som fikk lov til å reise rundt i bygda og ta oppdrag, sier Arneberg. I MUSEUM møter vi også Ernst Efraimsen som bor på Fossheim. – Etter krigen fant vi både våpen og ammunisjon som tyskerne hadde gravd ned, og jeg lekte ofte med ”russerleker” som liten gutt, sier Efraimsen. Sendt første gang lørdag 8.januar 2011 Det var nærmere 500 tyske krigsfangeleire i Norge under Annen verdenskrig og de fleste er godt dokumentert. Men i den lille bygda Laksevatn syd for Tromsø lå en russerleir som inntil nylig var helt ukjent for de fleste. I november 1944 ville tyskerne bygge en vei fra Ullsfjorden til Balsfjord over eidet ved Laksevatn. Kanskje var det meningen å anlegge en jernbane i den fire meter brede veitraseen, for å transportere gods og kanoner i tilbaketrekningen mot Tyskland. Den seks kilometer lange veien synes godt i terrenget den dag i dag. Det som inntil nylig var nokså ukjent for de fleste, var at det ble bygget en leir for russiske krigsfanger på gården Fossheim i Laksevatn. Helt opp til 500 russere var internert der for å arbeide på veien. – Under arbeid med en helt annen sak, kom jeg over et fotoarkiv i Sverige, sier lokalhistoriker og pensjonert orlogskaptein Leif Arneberg. Det viste seg at den svenske fotograf Sven Hørnell, som reiste sammen med norske politistyrker og en undersøkelseskommisjon i dagene etter frigjøringen, kom til russerleiren i Laksevatn. – Hørnell tok åtte bilder, fantastiske glimt inn i livet i leiren, og de bildene har vi nå fått til utstillingen ”Bak piggtråden” på Tromsø Museum, sier Arneberg. I motsetning til de fleste andre fangeleire, hvor det var strengt forbudt for lokalbefolkningen å ha kontakt med fangene, la tyskerne opp til en mer åpen holdning i Laksevatn, sier Arneberg. Under arbeidet med utstillingen viste det seg at mange i bygda hadde tatt vare på trearbeider og andre gjenstander russerne laget i leiren og som de byttet mot mat og klær. – Det var til og med en russisk skredder som fikk lov til å reise rundt i bygda og ta oppdrag, sier Arneberg. I MUSEUM møter vi også Ernst Efraimsen som bor på Fossheim. – Etter krigen fant vi både våpen og ammunisjon som tyskerne hadde gravd ned, og jeg lekte ofte med ”russerleker” som liten gutt, sier Efraimsen. Sendt første gang lørdag 8.januar 2011 Ukjent leir for sovjetiske krigsfanger Fri, 07 Jan 2011 11:00:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65377-07.01.2011+11%3a00%3a00 NRK P2 00:26:18 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Den 12. september 1165 kom en dråpe av Kristi Blod til den nye domkirken i Nidaros, ifølge islandske kilder. Dette var et sjeldent relikvie som i tillegg til det flotte Olavsskrinet ga Nidarosdomen status som en av de viktigste pilgrimskirkene i hele Europa. – Dette var midt i korstogstiden, og det er jo ikke helt usannsynlig at fingerringen av gull hvor blodsdråpen var gjemt i en krystall, kunne ha kommet direkte fra Jerusalem, sier Øystein Ekroll. Det er kjent at også en splint fra Jesu kors, som Sigurd Jorsalfar fikk i Jerusalem, til slutt kom til Nidaros på 1200-tallet. – Til sammen vet vi at det var 24 relikvier som ble oppbevart i sine repositorier i sidekapellet, sier Ekroll. Hvert relikvie hadde sine festdager, med prosesjoner og korverk. Også Kristi Blodsdråpe fikk sitt eget officium, en messe, men i likhet med alle de andre kiorverkene og selve relikviene gikk alt tapt i reformasjonen. Men for noen få år siden fant musikkviteren Gisela Attinger 10 sider av et manuskript i Nasjonalbiblioteket i København. Pergamentet var gjenbrukt som innbinding til et regnskap, men på baksiden var både noter og tekst til Fingergullofficiet. – Ikke bar er manuskriptet et relikvie i seg selv, det et er også en av de aller eldste, norske komposisjoner vi kjenner til, sier professor og sanger Robert Hankeln. Han gir MUSEUMs lyttere et lite eksempel på ”lyden av middelalderen” ved å synge to av bønnene fra Fingergullofficiet. Programmet ble sendt første gang 26/12 2004. Med Roman Hankeln, Gisela Attinger, Audun Dybdahl og Øystein Ekroll. Boken om Fingergullofficiet heter The Nidaros Office of the Holy Blood, Tapir Academic Press, 2004, utgitt av Senter for middelalderstudier i Trondheim. Den 12. september 1165 kom en dråpe av Kristi Blod til den nye domkirken i Nidaros, ifølge islandske kilder. Dette var et sjeldent relikvie som i tillegg til det flotte Olavsskrinet ga Nidarosdomen status som en av de viktigste pilgrimskirkene i hele Europa. – Dette var midt i korstogstiden, og det er jo ikke helt usannsynlig at fingerringen av gull hvor blodsdråpen var gjemt i en krystall, kunne ha kommet direkte fra Jerusalem, sier Øystein Ekroll. Det er kjent at også en splint fra Jesu kors, som Sigurd Jorsalfar fikk i Jerusalem, til slutt kom til Nidaros på 1200-tallet. – Til sammen vet vi at det var 24 relikvier som ble oppbevart i sine repositorier i sidekapellet, sier Ekroll. Hvert relikvie hadde sine festdager, med prosesjoner og korverk. Også Kristi Blodsdråpe fikk sitt eget officium, en messe, men i likhet med alle de andre kiorverkene og selve relikviene gikk alt tapt i reformasjonen. Men for noen få år siden fant musikkviteren Gisela Attinger 10 sider av et manuskript i Nasjonalbiblioteket i København. Pergamentet var gjenbrukt som innbinding til et regnskap, men på baksiden var både noter og tekst til Fingergullofficiet. – Ikke bar er manuskriptet et relikvie i seg selv, det et er også en av de aller eldste, norske komposisjoner vi kjenner til, sier professor og sanger Robert Hankeln. Han gir MUSEUMs lyttere et lite eksempel på ”lyden av middelalderen” ved å synge to av bønnene fra Fingergullofficiet. Programmet ble sendt første gang 26/12 2004. Med Roman Hankeln, Gisela Attinger, Audun Dybdahl og Øystein Ekroll. Boken om Fingergullofficiet heter The Nidaros Office of the Holy Blood, Tapir Academic Press, 2004, utgitt av Senter for middelalderstudier i Trondheim. "Fingergullofficiet" - en gregoriansk messe Mon, 27 Dec 2010 19:55:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65376-27.12.2010+19%3a55%3a00 NRK P2 00:26:19 NRK P2,Museum - et program om norsk historie På en liten holme i Mjøsa ligger ruinene etter en middelalderborg som på 1200-tallet reiste seg 25 meter i været med tykke steinmurer. Hvor mye er det igjen av denne mektige borgen i dag ? I MUSEUM får du historien om kastellet på Steinsholmen , fortalt av Tor Sæther og Tom Haraldsen i et program fra januar 2009. ”Kongen lot bygge en borg på holmen ved Ringsaker kirke”, skriver Snorre i Håkon Håkonsons saga. Mye tyder på at byggeåret må ha vært 1234, ifølge konservator og arkeolog Tor Sæther fra Domkirkeodden. Da skrev nemlig Hamarbiskopen et sint brev til Paven om kongens nye borg. Det var sterk rivalisering mellom kirke og kongemakt, og biskopen hadde sin egen befestning med kastell og væpnede menn på Domkirkeodden. Steinsholmen ligger like syd for Mjøsbrua, bare 50 meter fra Mjøsas østre bredd. Det er ikke mange som kjenner til ruinene, men det er fortsatt steinmurer på opp til 2 meters høyde og halvannen meters bredde. Restene etter grunnmuren måler 18 ganger 20 meter og ifølge Tor Sæther har kastellet vært minst 25 meter høyt, bygget etter modell fra europeiske tårnborger. – Her hadde kongen en garnison som kunne kontrollere mye av ferdselen både til lands og til vanns i hele distriktet, sier Sæther. Den militære bruken av festningen opphørte etter borgerkrigen på 1200-tallet, og i Magnus Lagabøters Hirdskrå fra 1273 går det fram at Mjøskastellet ble brukt som statsfengsel. I moderne tid har de sjeldne borgruinene ligget i fred. Bortsett fra en amatørmessig utgravning i 1880-årene har lite vært gjort for å ta vare på denne spesielle delen av Norsk og Skandinavisk ruinhistorie. – Dette er en av de best bevarte hemmelighetene blant norske fornminner, sier Tor Sæther. På en liten holme i Mjøsa ligger ruinene etter en middelalderborg som på 1200-tallet reiste seg 25 meter i været med tykke steinmurer. Hvor mye er det igjen av denne mektige borgen i dag ? I MUSEUM får du historien om kastellet på Steinsholmen , fortalt av Tor Sæther og Tom Haraldsen i et program fra januar 2009. ”Kongen lot bygge en borg på holmen ved Ringsaker kirke”, skriver Snorre i Håkon Håkonsons saga. Mye tyder på at byggeåret må ha vært 1234, ifølge konservator og arkeolog Tor Sæther fra Domkirkeodden. Da skrev nemlig Hamarbiskopen et sint brev til Paven om kongens nye borg. Det var sterk rivalisering mellom kirke og kongemakt, og biskopen hadde sin egen befestning med kastell og væpnede menn på Domkirkeodden. Steinsholmen ligger like syd for Mjøsbrua, bare 50 meter fra Mjøsas østre bredd. Det er ikke mange som kjenner til ruinene, men det er fortsatt steinmurer på opp til 2 meters høyde og halvannen meters bredde. Restene etter grunnmuren måler 18 ganger 20 meter og ifølge Tor Sæther har kastellet vært minst 25 meter høyt, bygget etter modell fra europeiske tårnborger. – Her hadde kongen en garnison som kunne kontrollere mye av ferdselen både til lands og til vanns i hele distriktet, sier Sæther. Den militære bruken av festningen opphørte etter borgerkrigen på 1200-tallet, og i Magnus Lagabøters Hirdskrå fra 1273 går det fram at Mjøskastellet ble brukt som statsfengsel. I moderne tid har de sjeldne borgruinene ligget i fred. Bortsett fra en amatørmessig utgravning i 1880-årene har lite vært gjort for å ta vare på denne spesielle delen av Norsk og Skandinavisk ruinhistorie. – Dette er en av de best bevarte hemmelighetene blant norske fornminner, sier Tor Sæther. På tur til Steinsholmen og Håkon Håkonssons borg Mon, 27 Dec 2010 19:45:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65375-27.12.2010+19%3a45%3a00 NRK P2 00:26:20 NRK P2,Museum - et program om norsk historie En liten samling klipp fra noen av MUSEUMs juleprogrammer markerer programmets 10-års jubileum julen 2010. Innholdet spenner fra "norske ikoner" - Høysetetavlene fra 1700 og 1800 tallet, via et kristens kors-smykke fra 900-tallet funnet på Mjøsas bredd til julegatene i Leipzig, emigrantbrev fra 1800-tallets Amerika og skolesamisk laud i Neiden. Og ikke å forglemme : Norge og verdens (?) eneste nisseskjelett, presentert av Ann Karin Hufthammer og Gunnar Langhelle på Bergens Museum. En liten samling klipp fra noen av MUSEUMs juleprogrammer markerer programmets 10-års jubileum julen 2010. Innholdet spenner fra "norske ikoner" - Høysetetavlene fra 1700 og 1800 tallet, via et kristens kors-smykke fra 900-tallet funnet på Mjøsas bredd til julegatene i Leipzig, emigrantbrev fra 1800-tallets Amerika og skolesamisk laud i Neiden. Og ikke å forglemme : Norge og verdens (?) eneste nisseskjelett, presentert av Ann Karin Hufthammer og Gunnar Langhelle på Bergens Museum. Nisseskjelett, Åkerfunnet, Høysetetavler mm Wed, 22 Dec 2010 13:50:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65374-22.12.2010+13%3a50%3a00 NRK P2 00:26:20 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Den anglikanske St.Edmunds kirke øverst i Møllergata var dronningens britiske tilfluktssted og er i dag som et minnested for Dronning Maud. I MUSEUM møter vi forstander Sigrid Kvaal og dronningens biograf, Tor Bomann-Larsen. Sendt første gang julen 2007. I 1883 ble den anglikanske St.Edmunds kirke bygget øverst i Møllergata i Oslo. Der har den lille teglkirken ligget siden, som en miniatyrkatedral klemt inne mellom moderne kontorbygg. Dette ble Dronning Mauds britiske tilfluktssted i hele perioden fra 1905 til hennes død i 1938. Et stort relieff i hugget marmor, utført av Betsy Gude Schirmer og gitt av Kong Haakon, gir kirken preg av et minnested for den britiske prinsessen og norske dronningen. To store messinglysestaker og et kors i messing prydet med rav er en personlig gave fra Maud etter kroningen i 1906. Også et relieff av dronningens far, Kong Edward VII og hennes søstre, dronning Aleksandra og prinsesse Victoria er gitt av Maud til kirken. – Det fortelles at kongeparet spaserte ned til Stortorvet fra Slottet, og så gikk kongen inn i Domkirken og dronning Maud fortsatte opp Møllergata og hit til St.Edmunds, sier forstander Sigrid Kvaal. – Dronning Maud var helt og fullt en privat person, det insisterte hun på, sier forfatter Tor Bomann-Larsen som forteller om dronningens forhold både til kirken her i Oslo og hennes mange opphold på Sandringham og Appleton House i England. Blant annet forteller Bomann-Larsen om dramaet da kongeparet måtte beordres hjem til jul i desember 1906. Den anglikanske St.Edmunds kirke øverst i Møllergata var dronningens britiske tilfluktssted og er i dag som et minnested for Dronning Maud. I MUSEUM møter vi forstander Sigrid Kvaal og dronningens biograf, Tor Bomann-Larsen. Sendt første gang julen 2007. I 1883 ble den anglikanske St.Edmunds kirke bygget øverst i Møllergata i Oslo. Der har den lille teglkirken ligget siden, som en miniatyrkatedral klemt inne mellom moderne kontorbygg. Dette ble Dronning Mauds britiske tilfluktssted i hele perioden fra 1905 til hennes død i 1938. Et stort relieff i hugget marmor, utført av Betsy Gude Schirmer og gitt av Kong Haakon, gir kirken preg av et minnested for den britiske prinsessen og norske dronningen. To store messinglysestaker og et kors i messing prydet med rav er en personlig gave fra Maud etter kroningen i 1906. Også et relieff av dronningens far, Kong Edward VII og hennes søstre, dronning Aleksandra og prinsesse Victoria er gitt av Maud til kirken. – Det fortelles at kongeparet spaserte ned til Stortorvet fra Slottet, og så gikk kongen inn i Domkirken og dronning Maud fortsatte opp Møllergata og hit til St.Edmunds, sier forstander Sigrid Kvaal. – Dronning Maud var helt og fullt en privat person, det insisterte hun på, sier forfatter Tor Bomann-Larsen som forteller om dronningens forhold både til kirken her i Oslo og hennes mange opphold på Sandringham og Appleton House i England. Blant annet forteller Bomann-Larsen om dramaet da kongeparet måtte beordres hjem til jul i desember 1906. St.Edmunds anglikanske kirke i Oslo Wed, 22 Dec 2010 13:47:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65373-22.12.2010+13%3a47%3a00 NRK P2 00:26:22 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Først i 1985 fikk musikkprofessor Hella Brock tillatelse fra myndigheten i det vaklende DDR til å reise til Norge for å studere Edvard Griegs musikk. Ti dager ble innvilget, men det ble starten på 20 år med intens lobbyvirksomhet for Edvard Grieg i Leipzig. Grieg kom til Konservatoriet i Leipzig 15 år gammel. Han ble der tre år, og kom ofte tilbake til vennen Max Abraham i Peter Verlag. Edvard og Nina Grieg hadde to rom i tredje etasje i Talstrasse 10, og der bodde de i lange perioder i musikksesongene helt til Edvard Griegs død i 1907. Her spilte også Grieg mange av sine klaverstykker for første gang, her instrumenterte han Peer Gynt-suitene, og her traff han Johannes Brahms og Peter Tsjaikovsky blant mange andre personligheter. Leipzig var Griegs andre hjem, og i dag er musikkrommet i Peter Verlag restaurert med støtte fra private sponsorer og blir brukt som samlingssted for Edvard Grieg Foreningen. Primus motor er utrettelige Hella Brock, født 1919. Hennes siste bragd er å få en stor allée i en park oppkalt etter Edvard Grieg. neste mål er en byste og en internasjonal konferanse i 2008. Programmet, som ble sendt første gang julaften 2006, starter med en vandring i Leipzigs julegater og inn i St.Nicolaykirken. Først i 1985 fikk musikkprofessor Hella Brock tillatelse fra myndigheten i det vaklende DDR til å reise til Norge for å studere Edvard Griegs musikk. Ti dager ble innvilget, men det ble starten på 20 år med intens lobbyvirksomhet for Edvard Grieg i Leipzig. Grieg kom til Konservatoriet i Leipzig 15 år gammel. Han ble der tre år, og kom ofte tilbake til vennen Max Abraham i Peter Verlag. Edvard og Nina Grieg hadde to rom i tredje etasje i Talstrasse 10, og der bodde de i lange perioder i musikksesongene helt til Edvard Griegs død i 1907. Her spilte også Grieg mange av sine klaverstykker for første gang, her instrumenterte han Peer Gynt-suitene, og her traff han Johannes Brahms og Peter Tsjaikovsky blant mange andre personligheter. Leipzig var Griegs andre hjem, og i dag er musikkrommet i Peter Verlag restaurert med støtte fra private sponsorer og blir brukt som samlingssted for Edvard Grieg Foreningen. Primus motor er utrettelige Hella Brock, født 1919. Hennes siste bragd er å få en stor allée i en park oppkalt etter Edvard Grieg. neste mål er en byste og en internasjonal konferanse i 2008. Programmet, som ble sendt første gang julaften 2006, starter med en vandring i Leipzigs julegater og inn i St.Nicolaykirken. Dr Hella Brock forteller om den unge Edvard Grieg Wed, 22 Dec 2010 13:43:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65372-22.12.2010+13%3a43%3a00 NRK P2 00:26:32 NRK P2,Museum - et program om norsk historie ”My dear brother, jeg bor hos en tullebarbukk og fikk vassgrøt til julaften. Jeg kjører et team på to hester på farmen her for board, kost og losji”. Slik begynner et av de brevene en norsk utvandrer skrev hjem fra North Dakota i 1873. Andre brev forteller om en ung jente som i 1886 feiret julen i Cedar Falls sammen med danske innvandrere. En annen forteller i 1916 om hvordan de sliter med å lære seg det amerikanske språket på kurs om kveldene. I MUSEUM leser direktør Knut Djupedal på Norsk Utvandrermuseum fra mange av de julebrevene fra Amerika som er tatt vare på i arkivet. Vi besøker også en liten, hvitmalt trekirke fra Oak Ridge, 1896, flyttet og gjenoppført på utvandrermuseet. Pengene til flyttingen kom fra en norsk-amerikaner fra Stange som ble milliarder i Las Vegas. Musikken i programmet er autentisk norsk folkemusikk slik den ble spilt i de skandinaviske miljøene i Minnesota i tiden rundt forrige århundre. Blant andre Leonard Finseth, født 1911 i Clearwater, Wisconsin spiller norske melodier slik hans foreldre hadde tatt dem med seg fra Trondheim. – Likheten mellom de første, norske utvandrerne til Amerika og de moderne innvandrerne til Norge er slående, sier Knut Djupedal. De sendte hjem penger, var religiøst konservative og holdt sammen i etniske, lukkede grupper. Mer enn tretti prosent vendte tilbake, sier Djupedal, som mener at tilbakevandringen fra Amerika har betydd mye for det moderne Norge. Musikken i programmet er hentet fra Utvandrermuseets arkiv . Vi hører blant andre Leroy Larson and the Minnesota Scandinavian Ensemble. Sendt første gang julen 2004 ”My dear brother, jeg bor hos en tullebarbukk og fikk vassgrøt til julaften. Jeg kjører et team på to hester på farmen her for board, kost og losji”. Slik begynner et av de brevene en norsk utvandrer skrev hjem fra North Dakota i 1873. Andre brev forteller om en ung jente som i 1886 feiret julen i Cedar Falls sammen med danske innvandrere. En annen forteller i 1916 om hvordan de sliter med å lære seg det amerikanske språket på kurs om kveldene. I MUSEUM leser direktør Knut Djupedal på Norsk Utvandrermuseum fra mange av de julebrevene fra Amerika som er tatt vare på i arkivet. Vi besøker også en liten, hvitmalt trekirke fra Oak Ridge, 1896, flyttet og gjenoppført på utvandrermuseet. Pengene til flyttingen kom fra en norsk-amerikaner fra Stange som ble milliarder i Las Vegas. Musikken i programmet er autentisk norsk folkemusikk slik den ble spilt i de skandinaviske miljøene i Minnesota i tiden rundt forrige århundre. Blant andre Leonard Finseth, født 1911 i Clearwater, Wisconsin spiller norske melodier slik hans foreldre hadde tatt dem med seg fra Trondheim. – Likheten mellom de første, norske utvandrerne til Amerika og de moderne innvandrerne til Norge er slående, sier Knut Djupedal. De sendte hjem penger, var religiøst konservative og holdt sammen i etniske, lukkede grupper. Mer enn tretti prosent vendte tilbake, sier Djupedal, som mener at tilbakevandringen fra Amerika har betydd mye for det moderne Norge. Musikken i programmet er hentet fra Utvandrermuseets arkiv . Vi hører blant andre Leroy Larson and the Minnesota Scandinavian Ensemble. Sendt første gang julen 2004 Emigrantenes brev hjem på 1800-tallet Wed, 22 Dec 2010 13:40:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65371-22.12.2010+13%3a40%3a00 NRK P2 00:26:20 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Et mannsansikt som rekker tunge, en annen som trekker seg i skjegget. På 1000-tallet var dette ensbetydende med død og fortapelse, pinsler og synd. Skjegg var det bare hedninger, jøder og muslimer som hadde i tidlig middelalder, og særlig i Norden. Selve ordet barbar er avledet av ordet for skjegg. På de første steinkirkene i Norge står disse ansiktene og griner mot de besøkende som en alvorlig advarsel om hva som venter hvis ikke de hedenske skikkene ble endret. I MUSEUM forteller doktorgradsstipendiat Kjartan Prøven Hauglid om skjeggtrekkere og andre romanske steinskulpturer på kirkene i Hedrum og Tjølling. I tillegg går Hauglid og 10 andre middelaldereksperter gjennom det spennende kirkeinventaret på et ”grubleseminar” med mange spørsmål og få svar. Vi får høre om hvordan Madonnafiguren i tre ble skåret om og fikk ny ”look” etter motesvingninger på 1400-tallet. Både hårfrisyre og klesdrakt på Jesus og Maria ble forandret etter tidens smak. Grublerne forteller om dødens ritualer i krysningen mellom katolisisme og reformasjon, og vi får høre campanolog Terje Groot demonstrere lyden av 1100-tallet fra klokketårnet. På "grubleseminaret" møter vi Kjartan Prøven Hauglid, Morten Stige, Kristine Kolrud, Kristin Bliksrud Aavitsland, Elisabeth Andersen, Karl Gervin, Øystein Ekroll og camanologTerje de Groot. Dette programmet ble sendt første gang i januar 2010. Et mannsansikt som rekker tunge, en annen som trekker seg i skjegget. På 1000-tallet var dette ensbetydende med død og fortapelse, pinsler og synd. Skjegg var det bare hedninger, jøder og muslimer som hadde i tidlig middelalder, og særlig i Norden. Selve ordet barbar er avledet av ordet for skjegg. På de første steinkirkene i Norge står disse ansiktene og griner mot de besøkende som en alvorlig advarsel om hva som venter hvis ikke de hedenske skikkene ble endret. I MUSEUM forteller doktorgradsstipendiat Kjartan Prøven Hauglid om skjeggtrekkere og andre romanske steinskulpturer på kirkene i Hedrum og Tjølling. I tillegg går Hauglid og 10 andre middelaldereksperter gjennom det spennende kirkeinventaret på et ”grubleseminar” med mange spørsmål og få svar. Vi får høre om hvordan Madonnafiguren i tre ble skåret om og fikk ny ”look” etter motesvingninger på 1400-tallet. Både hårfrisyre og klesdrakt på Jesus og Maria ble forandret etter tidens smak. Grublerne forteller om dødens ritualer i krysningen mellom katolisisme og reformasjon, og vi får høre campanolog Terje Groot demonstrere lyden av 1100-tallet fra klokketårnet. På "grubleseminaret" møter vi Kjartan Prøven Hauglid, Morten Stige, Kristine Kolrud, Kristin Bliksrud Aavitsland, Elisabeth Andersen, Karl Gervin, Øystein Ekroll og camanologTerje de Groot. Dette programmet ble sendt første gang i januar 2010. Tusen år gamle steinansikter i Hedrum kirke Fri, 17 Dec 2010 13:58:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65370-17.12.2010+13%3a58%3a00 NRK P2 00:26:19 NRK P2,Museum - et program om norsk historie På Gotland er det ikke så mange helleristninger, men til gjengjeld ligger det flere hundre bronsealderskip som steinmonumenter rundt i kulturlandskapet. Også noen av de berømte bildestenene fra vikingtiden kan man fortsatt finne på sine opprinnelige steder. Skipet, som en helt konkret ting, til frakt av mennesker og dyr, fra bronsealderens padlekanoer via jernalderens roskip og til vikingtidens første forsøk med råseil og rigg, har alltid preget Gotlands historie. På de store bildesteinene, som sto i hundretall utover langs oldtidsveiene og på gravfelt fra de første hundreårene i vår tidsregning, var skipet i alle dets former det viktigste motivet. Blandet med en rik bildeverden av mytiske figurer og fortellinger fra åsatroen. Skipene gikk ikke bare til vanns, de var også de dødes transport til dødsriket. Ennå står det nesten 900 skipssetninger fra bronsealder og jernalder som steinmonumenter i Gotlands kulturlandskap. Fra store skip, opptil 26 meter lange, til skipssetninger hvor mange skip i stein seiler i en tett konvoi, en armada med sin last av døde mennesker på vei til en mytologisk havn som er ukjent for oss i dag. – Men vi kan undres over hva de tenkte og mente, og vi kan reflektere over i hvor stor grad skipet preget både det praktiske og det religiøse, sier professor Einar Østmo. I MUSEUM tar arkeolog Per Widerstrøm fra Gotlands museum lytterne med til flere steder utenfor allfarvei i Gotlands kulturlandskap, for å fortelle om disse bemerkelsesverdige fornminnene. - Jeg tror skipet betydde like mye for bronsealderens mennesker som bilen gjør for en Stocholmare i dag, sier Widerstrøm. – Det betydde mye mer, sier Einar Østmo. Steder MUSEUM besøker : Stor skipssetning ved Gannarve, armada av små bronsealderskip ved Rannarve og bildesteinene ved Änge i Butle. Sendt første gang lørdag 11.desember 2010 På Gotland er det ikke så mange helleristninger, men til gjengjeld ligger det flere hundre bronsealderskip som steinmonumenter rundt i kulturlandskapet. Også noen av de berømte bildestenene fra vikingtiden kan man fortsatt finne på sine opprinnelige steder. Skipet, som en helt konkret ting, til frakt av mennesker og dyr, fra bronsealderens padlekanoer via jernalderens roskip og til vikingtidens første forsøk med råseil og rigg, har alltid preget Gotlands historie. På de store bildesteinene, som sto i hundretall utover langs oldtidsveiene og på gravfelt fra de første hundreårene i vår tidsregning, var skipet i alle dets former det viktigste motivet. Blandet med en rik bildeverden av mytiske figurer og fortellinger fra åsatroen. Skipene gikk ikke bare til vanns, de var også de dødes transport til dødsriket. Ennå står det nesten 900 skipssetninger fra bronsealder og jernalder som steinmonumenter i Gotlands kulturlandskap. Fra store skip, opptil 26 meter lange, til skipssetninger hvor mange skip i stein seiler i en tett konvoi, en armada med sin last av døde mennesker på vei til en mytologisk havn som er ukjent for oss i dag. – Men vi kan undres over hva de tenkte og mente, og vi kan reflektere over i hvor stor grad skipet preget både det praktiske og det religiøse, sier professor Einar Østmo. I MUSEUM tar arkeolog Per Widerstrøm fra Gotlands museum lytterne med til flere steder utenfor allfarvei i Gotlands kulturlandskap, for å fortelle om disse bemerkelsesverdige fornminnene. - Jeg tror skipet betydde like mye for bronsealderens mennesker som bilen gjør for en Stocholmare i dag, sier Widerstrøm. – Det betydde mye mer, sier Einar Østmo. Steder MUSEUM besøker : Stor skipssetning ved Gannarve, armada av små bronsealderskip ved Rannarve og bildesteinene ved Änge i Butle. Sendt første gang lørdag 11.desember 2010 Steinsettinger og bildesteiner på Gotland Fri, 10 Dec 2010 13:40:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65369-10.12.2010+13%3a40%3a00 NRK P2 00:26:16 NRK P2,Museum - et program om norsk historie På noen sjeldne helleristninger og i figurene på de flotte bildestenene på Gotland kan vi følge utviklingen fra padlekanoer via jernalderens ro-skip til vikingtidens store råseil. Med professor Einar Østmo som guide går turen i MUSEUM i dag til Dalbo i Bærum og til Visby på Gotland. Enkle skinnbåter må ha vært i bruk allerede i steinalderen langs norskekysten, men hvordan skjedde utviklingen av båt- og skipskonstruksjonene fra bronsealderen og fram mot vikingtid ? Når ble padleårene byttet ut med årer ? Det førte til at båtenes rekkevidde ble mye lenger, farten økte og man kunne bygge større båter . – Alt dette hadde stor betydning for samfunnsutviklingen og kontakten med resten av Europa, sier professor Einar Østmo som tar med MUSEUMs lyttere til det eneste kjente sted i Norge hvor man kan se denne utviklingen hugget inn i fjellet. På to helleristningsfelt ved Dalbo i Bærum er både padlekanoen av Hjortspringtypen og en helt annen skipstype hugget inn i fjellet noen hundre meter unna. – Dette er den eneste helleristnings-båten med årer jeg kjenner til i Norge, sier Einar Østmo. Årene kommer i de første hundreårene av vår tidsregning, men hva med seilet ? Når kommer det ? - Da må vi til Bildstenshallen på Gotland, sier Østmo, som viser fram flere av de mest kjente skipsbildene i hele Norden. I Bildstenshallen i Visby finner vi igjen roskipet fra Dalbo, men får også se de aller første bildene av vikingskipenes råseil. Detaljerte figurer viser både hvordan seilene ble laget og ikke minst hvordan datidens sjøfolk håndterte skjøter og rigging. – Selv om man hadde kjent til seilet i mange hundre år, er det gåte i seg selv at man ikke begynte å rigge båtene på denne måten før utover mot 800-tallet, sier Østmo. Sendt første gang klørdag 4. og søndag 5.desember På noen sjeldne helleristninger og i figurene på de flotte bildestenene på Gotland kan vi følge utviklingen fra padlekanoer via jernalderens ro-skip til vikingtidens store råseil. Med professor Einar Østmo som guide går turen i MUSEUM i dag til Dalbo i Bærum og til Visby på Gotland. Enkle skinnbåter må ha vært i bruk allerede i steinalderen langs norskekysten, men hvordan skjedde utviklingen av båt- og skipskonstruksjonene fra bronsealderen og fram mot vikingtid ? Når ble padleårene byttet ut med årer ? Det førte til at båtenes rekkevidde ble mye lenger, farten økte og man kunne bygge større båter . – Alt dette hadde stor betydning for samfunnsutviklingen og kontakten med resten av Europa, sier professor Einar Østmo som tar med MUSEUMs lyttere til det eneste kjente sted i Norge hvor man kan se denne utviklingen hugget inn i fjellet. På to helleristningsfelt ved Dalbo i Bærum er både padlekanoen av Hjortspringtypen og en helt annen skipstype hugget inn i fjellet noen hundre meter unna. – Dette er den eneste helleristnings-båten med årer jeg kjenner til i Norge, sier Einar Østmo. Årene kommer i de første hundreårene av vår tidsregning, men hva med seilet ? Når kommer det ? - Da må vi til Bildstenshallen på Gotland, sier Østmo, som viser fram flere av de mest kjente skipsbildene i hele Norden. I Bildstenshallen i Visby finner vi igjen roskipet fra Dalbo, men får også se de aller første bildene av vikingskipenes råseil. Detaljerte figurer viser både hvordan seilene ble laget og ikke minst hvordan datidens sjøfolk håndterte skjøter og rigging. – Selv om man hadde kjent til seilet i mange hundre år, er det gåte i seg selv at man ikke begynte å rigge båtene på denne måten før utover mot 800-tallet, sier Østmo. Sendt første gang klørdag 4. og søndag 5.desember Hvordan så de første båter og skip i Norden ut ? Sat, 04 Dec 2010 16:00:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65368-04.12.2010+16%3a00%3a00 NRK P2 00:26:19 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Kort ekstraprogram. Den opprinnelige Stortingssalen var et av auditoriene i Christiania Katedralskole. Der møtte kronprins Karl Johan de valgte representantene og der foregikk mange viktige avstemninger før den nye Stortingsbygningen sto ferdig i 1866. Inspirert av rene linjer fra antikken og et fargevalg i lyse toner, avviker den opprinnelige salen så mye som overhodet mulig fra de tunge, røde fargene og den nasjonalromantiske stilen med dragehoder og ornamenter. Det er Torgeir Kjos og Olav Aaraas som forteller om den originale Stortingsssalen på Norsk Folkemuseum. Se også programmet "Bak stengte dører på Folkemuseet" Kort ekstraprogram. Den opprinnelige Stortingssalen var et av auditoriene i Christiania Katedralskole. Der møtte kronprins Karl Johan de valgte representantene og der foregikk mange viktige avstemninger før den nye Stortingsbygningen sto ferdig i 1866. Inspirert av rene linjer fra antikken og et fargevalg i lyse toner, avviker den opprinnelige salen så mye som overhodet mulig fra de tunge, røde fargene og den nasjonalromantiske stilen med dragehoder og ornamenter. Det er Torgeir Kjos og Olav Aaraas som forteller om den originale Stortingsssalen på Norsk Folkemuseum. Se også programmet "Bak stengte dører på Folkemuseet" Ekstra podkast fra MUSEUM NRK P2 Sat, 27 Nov 2010 15:55:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65367-27.11.2010+15%3a55%3a00 NRK P2 00:06:11 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Med lommelykt og famlende skritt går turen i MUSEUM innover i de stengte salene i Bysamlingen på Norsk Folkemuseum. Sju tusen kvadratmeter museumsutstillinger med norsk kulturhistorie har vært låst for publikum i 20 år. Folkemuseum. – Vi håper på tilstrekkelige bevilgninger senest i 2012, slik at vi kan åpne til 200 års jubileet for Grunnloven, sier direktør Olav Aaraas. Som foreløpig ser at oppmerksomheten rundt tilstanden til en av Norges største og flotteste kulturhistoriske samlinger har druknet i diskusjonen om de andre, store museumsplanene i hovedstaden. Da Bysamlingen åpnet til det forrige Grunnlovsjubileet, i 1914, var det under stor jubel og feiring som et løft for kulturnasjonen Norge. Hele sju tusen kvadratmeter med unike interiører fra bygårder i Oslo, både de store bypaléene til de rikeste patrisierfamiliene i Christiania på 1700-tallet og eksempler fra landet utenfor hovedstaden ble samlet inn og nøyaktig satt opp i Bysamlingen. Møbler, tapeter, komplette takdekorasjoner, malerier og utsmykninger pluss hele den opprinnelige Stortingssalen fra tiden før Stortinget ble bygget fant sin plass i det som ble sett på som datidens flotteste utstilling. – Det er viktig å se sammenhengen mellom Bysamlingen og folkekunsten, sier utstillingskoordinator Torgeir Kjos. – De europeiske kunst- og kulturstrømningene kom først til byene og fant etter hvert veien ut i folkekunsten. I MUSEUM åpnes dørene til salene som har vært stengt siden 1994, og vi får høre om den legendariske direktør Hans Aall, gå gjennom sommerstuen på Smedbråten, som var tobakk-Andresens sommerhus på Bygdøy, besøke kapteinsrommet og visitasstuen til en av de rikeste Christianiafamiliene midt på 1700-tallet. Programmet sendt første gang 27/11 2010 Med lommelykt og famlende skritt går turen i MUSEUM innover i de stengte salene i Bysamlingen på Norsk Folkemuseum. Sju tusen kvadratmeter museumsutstillinger med norsk kulturhistorie har vært låst for publikum i 20 år. Folkemuseum. – Vi håper på tilstrekkelige bevilgninger senest i 2012, slik at vi kan åpne til 200 års jubileet for Grunnloven, sier direktør Olav Aaraas. Som foreløpig ser at oppmerksomheten rundt tilstanden til en av Norges største og flotteste kulturhistoriske samlinger har druknet i diskusjonen om de andre, store museumsplanene i hovedstaden. Da Bysamlingen åpnet til det forrige Grunnlovsjubileet, i 1914, var det under stor jubel og feiring som et løft for kulturnasjonen Norge. Hele sju tusen kvadratmeter med unike interiører fra bygårder i Oslo, både de store bypaléene til de rikeste patrisierfamiliene i Christiania på 1700-tallet og eksempler fra landet utenfor hovedstaden ble samlet inn og nøyaktig satt opp i Bysamlingen. Møbler, tapeter, komplette takdekorasjoner, malerier og utsmykninger pluss hele den opprinnelige Stortingssalen fra tiden før Stortinget ble bygget fant sin plass i det som ble sett på som datidens flotteste utstilling. – Det er viktig å se sammenhengen mellom Bysamlingen og folkekunsten, sier utstillingskoordinator Torgeir Kjos. – De europeiske kunst- og kulturstrømningene kom først til byene og fant etter hvert veien ut i folkekunsten. I MUSEUM åpnes dørene til salene som har vært stengt siden 1994, og vi får høre om den legendariske direktør Hans Aall, gå gjennom sommerstuen på Smedbråten, som var tobakk-Andresens sommerhus på Bygdøy, besøke kapteinsrommet og visitasstuen til en av de rikeste Christianiafamiliene midt på 1700-tallet. Programmet sendt første gang 27/11 2010 Med lommelykt på Norsk Folkemuseum Fri, 26 Nov 2010 13:50:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65366-26.11.2010+13%3a50%3a00 NRK P2 00:26:17 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Den største revolusjon som noen gang har skjedd i menneskehetens historie. Det er overgangen fra jakt og sanking til å dyrke jorden. Da dette skjedde over hele Europa for fem tusen fire hundre år siden vokste det fram store anlegg for dødekult og fruktbarhet. Palisadevegger på mange hundre meter med små innhegninger foran, symbolske plogfurer og store groper med brente bein av mennesker og dyr, redskaper, såkorn. I MUSEUM kan være med til det flotteste av disse anleggene. Det lå ved Sarup på den danske øya Fyn. Med overinspektør Niels H Andersen fra Moesgaard Museum ved Århus. Sendt første gang lørdag 20/11 2010. Fire meter høye eikestokker, plassert tett som en plankevegg i en lengde på nesten 600 meter, rammet inn det enorme Sarupanlegget på Fyn da det sto ferdig en gang midt på 3000-tallet før Kristus. – Jeg ser for meg en stor, tom plass, omtrent som et stadion hvor det ikke sparkes fotball, sier arkeolog Niels H Andersen, som har arbeidet med yngre steinalder og Sarup siden 1971. Utenfor palisadene var det små innhegninger og dype groper, omtrent som symbolske plogfurer. Og det var i disse gropene man la ned biter av menneskebein og dyreknokler, oppbrukne leirkrukker og brent såkorn, sier Andersen. Han har regnet ut at det må ha tatt mist 100 tusen arbeidstimer å bygge dødeanlegget. Et arbeid flere hundre mennesker må ha arbeidet med i månedsvis. – Og når alt sto ferdig har hele seremonien bare vært en eneste handling. Så lå anlegget øde i 200 år før man brukte det en siste gang, sier Andersen. På Moesgaard Museum ved Århus ligger det flere hundre tusen registrerte funn fra Sarup, blant annet store mengder skår av traktbegerkeramikk. – Alle bitene er like store, de ble ikke knust, men brukket opp i biter som ble lagt ned på bestemte steder, sier Andersen, som også tar med MUSEUMs lyttere til selve Sarupplassen på Fyn. - Slike anlegg er det funnet flere hundre av i hele Europa, fra Frankrike til Belgia, Tyskland, Storbritannia og Polen. – Disse anleggene ble brukt for å skape ”teamwork” og samle familiegrupper som gjennomgikk menneskehetens største revolusjon, - overgangen fra jeger og sanker til bondens bofaste liv, sier Andersen. Den største revolusjon som noen gang har skjedd i menneskehetens historie. Det er overgangen fra jakt og sanking til å dyrke jorden. Da dette skjedde over hele Europa for fem tusen fire hundre år siden vokste det fram store anlegg for dødekult og fruktbarhet. Palisadevegger på mange hundre meter med små innhegninger foran, symbolske plogfurer og store groper med brente bein av mennesker og dyr, redskaper, såkorn. I MUSEUM kan være med til det flotteste av disse anleggene. Det lå ved Sarup på den danske øya Fyn. Med overinspektør Niels H Andersen fra Moesgaard Museum ved Århus. Sendt første gang lørdag 20/11 2010. Fire meter høye eikestokker, plassert tett som en plankevegg i en lengde på nesten 600 meter, rammet inn det enorme Sarupanlegget på Fyn da det sto ferdig en gang midt på 3000-tallet før Kristus. – Jeg ser for meg en stor, tom plass, omtrent som et stadion hvor det ikke sparkes fotball, sier arkeolog Niels H Andersen, som har arbeidet med yngre steinalder og Sarup siden 1971. Utenfor palisadene var det små innhegninger og dype groper, omtrent som symbolske plogfurer. Og det var i disse gropene man la ned biter av menneskebein og dyreknokler, oppbrukne leirkrukker og brent såkorn, sier Andersen. Han har regnet ut at det må ha tatt mist 100 tusen arbeidstimer å bygge dødeanlegget. Et arbeid flere hundre mennesker må ha arbeidet med i månedsvis. – Og når alt sto ferdig har hele seremonien bare vært en eneste handling. Så lå anlegget øde i 200 år før man brukte det en siste gang, sier Andersen. På Moesgaard Museum ved Århus ligger det flere hundre tusen registrerte funn fra Sarup, blant annet store mengder skår av traktbegerkeramikk. – Alle bitene er like store, de ble ikke knust, men brukket opp i biter som ble lagt ned på bestemte steder, sier Andersen, som også tar med MUSEUMs lyttere til selve Sarupplassen på Fyn. - Slike anlegg er det funnet flere hundre av i hele Europa, fra Frankrike til Belgia, Tyskland, Storbritannia og Polen. – Disse anleggene ble brukt for å skape ”teamwork” og samle familiegrupper som gjennomgikk menneskehetens største revolusjon, - overgangen fra jeger og sanker til bondens bofaste liv, sier Andersen. Steianalderens Sarupanlegg på Fyn Fri, 19 Nov 2010 13:00:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65365-19.11.2010+13%3a00%3a00 NRK P2 00:26:12 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Flere trailerlass med norske bondeantikviteter og rikelig med snusdåser, ølseidler og blanke våpen blir i disse dager registrert og undersøkt på Norsk Folkemuseum. Det handler om tilbakeføringen av den norske samlingen fra Nordiska Museet i Stockholm i denne utgaven av MUSEUM, som ble sendt første gang 13/11 2010. Da grunnleggeren av Nordiska Museet i Stockholm, Alfred Hazelius, reiste rundt i Gudbrandsdalen og andre bygder for å kjøpe opp bondeantikviteter på slutten av 1800-tallet, våknet også den norske museumstanken. Det var slik Anders Sandvig fikk idéen til Maihaugen, og også Norsk Folkemuseum og De Heiberske samlinger kom i gang på denne tiden. – Det Hazelius gjorde var egentlig en positiv ting, han var en ekte skandinavist, sier direktør Olav Aaraas på Norsk Folkemuseum, som nettopp har tatt imot den siste sendingen i tilbakeføringen av tusenvis av gjenstander fra Stockholm. – Når vi er ferdig med registreringen håper vi å deponere mange av de tilbakeførte gjenstandene også i andre, norske museer, sier Aaraas. I MUSEUM viser konservatorene fram en rekke gjenstander, blant annet en unik ølbolle i tre, rikt dekorert med portretter, tekst og tablåer, malt av Thomas Blix på gården Vinje i Telemark i 1713. – Her har vi starten på norsk rosemalingskunst, sier utstillingskoordinator Torgeir Kjos. Rundt bollens kant står innskriften : Den som dricker vel, han sofer vel. Den som sofer vel, han synder ikke. Den som ikke synder, han er salig. Derfor er den som dricker vel også salig. Vi møter også Jan Romsaas og Frederikke Lysgård som trekker fram snusdåser, ølkrus, våpen og inventar fra 1600 og 1700-tallet på den norske landsbygda. Blant annet sverd og økser som kan ha vært brukt av de skotske leiesoldatene som falt ved Kringen i 1612. – Vi legger de nye gjenstandene fortløpende ut med tekst og bilde på Digitalt museum, sier Lysgård. Flere trailerlass med norske bondeantikviteter og rikelig med snusdåser, ølseidler og blanke våpen blir i disse dager registrert og undersøkt på Norsk Folkemuseum. Det handler om tilbakeføringen av den norske samlingen fra Nordiska Museet i Stockholm i denne utgaven av MUSEUM, som ble sendt første gang 13/11 2010. Da grunnleggeren av Nordiska Museet i Stockholm, Alfred Hazelius, reiste rundt i Gudbrandsdalen og andre bygder for å kjøpe opp bondeantikviteter på slutten av 1800-tallet, våknet også den norske museumstanken. Det var slik Anders Sandvig fikk idéen til Maihaugen, og også Norsk Folkemuseum og De Heiberske samlinger kom i gang på denne tiden. – Det Hazelius gjorde var egentlig en positiv ting, han var en ekte skandinavist, sier direktør Olav Aaraas på Norsk Folkemuseum, som nettopp har tatt imot den siste sendingen i tilbakeføringen av tusenvis av gjenstander fra Stockholm. – Når vi er ferdig med registreringen håper vi å deponere mange av de tilbakeførte gjenstandene også i andre, norske museer, sier Aaraas. I MUSEUM viser konservatorene fram en rekke gjenstander, blant annet en unik ølbolle i tre, rikt dekorert med portretter, tekst og tablåer, malt av Thomas Blix på gården Vinje i Telemark i 1713. – Her har vi starten på norsk rosemalingskunst, sier utstillingskoordinator Torgeir Kjos. Rundt bollens kant står innskriften : Den som dricker vel, han sofer vel. Den som sofer vel, han synder ikke. Den som ikke synder, han er salig. Derfor er den som dricker vel også salig. Vi møter også Jan Romsaas og Frederikke Lysgård som trekker fram snusdåser, ølkrus, våpen og inventar fra 1600 og 1700-tallet på den norske landsbygda. Blant annet sverd og økser som kan ha vært brukt av de skotske leiesoldatene som falt ved Kringen i 1612. – Vi legger de nye gjenstandene fortløpende ut med tekst og bilde på Digitalt museum, sier Lysgård. Den norske samlingen tilbake fra Stockholm Thu, 11 Nov 2010 12:00:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65364-11.11.2010+12%3a00%3a00 NRK P2 00:26:19 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Langt inne i Østfold dype skoger ligger noen av norsk arkeologis best bevarte hemmeligheter. Hellekistene er vakre gravmonumenter av stein, reist i de siste hundreårene av steinalderen, for fire tusen år siden. I MUSEUM forteller professor Einar Østmo om hvordan de ble både oppdaget og gjenoppdaget. En sommerdag i 1909 kom den berømte professor Gabriel Gustafson med dampbåt til Tolsby ved Stora Le i Østfold. Han hadde nettopp gravd ut Osebergskipet, og nå ville han lete etter en ny sensasjon i norsk arkeologi, - steinalderens hellekister. Denne typen gravmonumenter fra de siste hundreårene av steinalderen, for omtrent fire tusen år siden, finnes i overflod både i Sverige og Danmark. Men ikke en eneste en var kjent i Norge da Gustafson gikk i land i Aremark. Det tok bare noen få år, så hadde både Gustafson og andre berømte norske arkeologer fra pionertiden, A.W. Brøgger og Helge Gjessing, påvist opptil fire hellekister i Aremarks skoger. – Det er de store sjøene, som strekker seg langt inn i Sverige og fortsetter på norsk side av grensen, som er forklaringen, sier professor Einar Østmo. – Sjøene var steinalderens ”motorvei”, ferdsel med båt gjorde det lett å holde kontakten over store avstander, og det er helt tydelig at folkene som bodde her i yngre steinalder var en del av den svenske og danske kulturutbredelsen på denne tiden, sier Østmo. Etter en stund gikk hellekistene i Aremark i glemmeboken, helt bevisst, ifølge Østmo. – Brøgger mente at dette var en ”fremmed innflytelse”, siden kulturen så åpenbart kom fra kontinentet, og norsk arkeologi var ganske nasjonalistisk i førkrigsårene, sier Østmo. Det skulle vare helt til 2000-tallet før hellekistene i Østfold ble gjenoppdaget og gravd ut på nytt. I regi av Kulturhistorisk Museum var det arkeolog Einar Østmo som da undersøkte funn både ved Kollerød og Lund i Aremark og Volen i Marker. Fra før er funnet på Aspestrand og Fange godt kjent. – Dette er en viktig overgangsperiode i norsk kulturhistorie, sier Østmo, som i MUSEUM forteller om hvordan jordbruk og bosetting slik vi kjenner det i dag, ble etablert nettopp i denne fasen. Langt inne i Østfold dype skoger ligger noen av norsk arkeologis best bevarte hemmeligheter. Hellekistene er vakre gravmonumenter av stein, reist i de siste hundreårene av steinalderen, for fire tusen år siden. I MUSEUM forteller professor Einar Østmo om hvordan de ble både oppdaget og gjenoppdaget. En sommerdag i 1909 kom den berømte professor Gabriel Gustafson med dampbåt til Tolsby ved Stora Le i Østfold. Han hadde nettopp gravd ut Osebergskipet, og nå ville han lete etter en ny sensasjon i norsk arkeologi, - steinalderens hellekister. Denne typen gravmonumenter fra de siste hundreårene av steinalderen, for omtrent fire tusen år siden, finnes i overflod både i Sverige og Danmark. Men ikke en eneste en var kjent i Norge da Gustafson gikk i land i Aremark. Det tok bare noen få år, så hadde både Gustafson og andre berømte norske arkeologer fra pionertiden, A.W. Brøgger og Helge Gjessing, påvist opptil fire hellekister i Aremarks skoger. – Det er de store sjøene, som strekker seg langt inn i Sverige og fortsetter på norsk side av grensen, som er forklaringen, sier professor Einar Østmo. – Sjøene var steinalderens ”motorvei”, ferdsel med båt gjorde det lett å holde kontakten over store avstander, og det er helt tydelig at folkene som bodde her i yngre steinalder var en del av den svenske og danske kulturutbredelsen på denne tiden, sier Østmo. Etter en stund gikk hellekistene i Aremark i glemmeboken, helt bevisst, ifølge Østmo. – Brøgger mente at dette var en ”fremmed innflytelse”, siden kulturen så åpenbart kom fra kontinentet, og norsk arkeologi var ganske nasjonalistisk i førkrigsårene, sier Østmo. Det skulle vare helt til 2000-tallet før hellekistene i Østfold ble gjenoppdaget og gravd ut på nytt. I regi av Kulturhistorisk Museum var det arkeolog Einar Østmo som da undersøkte funn både ved Kollerød og Lund i Aremark og Volen i Marker. Fra før er funnet på Aspestrand og Fange godt kjent. – Dette er en viktig overgangsperiode i norsk kulturhistorie, sier Østmo, som i MUSEUM forteller om hvordan jordbruk og bosetting slik vi kjenner det i dag, ble etablert nettopp i denne fasen. Med Einar Østmo til funnsteder i Aremark Thu, 04 Nov 2010 16:15:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65363-04.11.2010+16%3a15%3a00 NRK P2 00:26:17 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Professor Einar Østmo forteller om utgravninfgene på 2000-tallet ved Lund i Aremark og ved "kongegrava" i Marker. Østmo forteller også om skjellettfunnet i hellekiste fra Verket i Svelvik. Tre menn med sårskader og kanskje tuberkulose ble begravet i samme steinkiste i yngre steinalder . Opptakene i dette ekstraprogrammet er ikke med i MUSEUM fra 6. og 7/11. Professor Einar Østmo forteller om utgravninfgene på 2000-tallet ved Lund i Aremark og ved "kongegrava" i Marker. Østmo forteller også om skjellettfunnet i hellekiste fra Verket i Svelvik. Tre menn med sårskader og kanskje tuberkulose ble begravet i samme steinkiste i yngre steinalder . Opptakene i dette ekstraprogrammet er ikke med i MUSEUM fra 6. og 7/11. Med Einar Østmo til Lund og Marker Thu, 04 Nov 2010 16:00:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65362-04.11.2010+16%3a00%3a00 NRK P2 00:14:41 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Under et lag på halvannen meter fin sand fant arkeologer denne måneden Norges største anlegg fra yngre steinalder. – Vi har foreløpig avdekket 500 kvadratmeter, og det er kanskje bare begynnelsen, sier prosjektleder Håkon Glørstad fra Kulturhistorisk Museum. Det spesielle med den minst fem tusen år gamle boplassen er at strukturer, groper og en lang, oppbygd voll er så godt bevart. – Sannsynligvis har hele området blitt dekket av flyvesand. Eller en stor flom forseglet området, sier professor Einar Østmo. Kulturlagene helt intakte og arkeologene har fått et unikt vindu inn til et anlegg som har bestått av mange forskjellige ”avdelinger”. – Jeg har aldri sett noe lignende i Norge, sier Glørstad, som mener man kan se likheter med anlegg fra samme tidsperiode i Danmark og Sverige. – Foreløpig har vi flere spørsmål enn svar, og vi må blant annet undersøke vollen nærmere, sier Glørstad. Det ikke funnet spor etter palisader eller veggkonstruksjoner på vollen, slik det er eksempler på i Danmark. – Kanskje kan den intakte krukken av keramikk gi noen svar, sier Glørstad, som i MUSEUM viser fram og forteller om den runde krukken på ca 35 centimeter i omkrets som skal analyseres i et laboratorium. – Vi håper at innholdet kan si oss noe om hva de som bodde her spiste. Finner vi spor etter matvarer som melk, animalsk fett, brent korn eller tamdyr får vi helt ny kunnskap om hvordan jordbruket spredte seg langs kysten, sier Glørstad. I MUSEUM møter vi også Cornelis Verkerk junior, som gleder seg over at Hamresanden Resort får en ny attraksjon. – Vi skal bygge et lite museum hvor vi dokumenterer alt som blir funnet her, sier Verkerk. Se ekstra podkastprogram om keramikk og datering : "Traktbeger eller ikke" Under et lag på halvannen meter fin sand fant arkeologer denne måneden Norges største anlegg fra yngre steinalder. – Vi har foreløpig avdekket 500 kvadratmeter, og det er kanskje bare begynnelsen, sier prosjektleder Håkon Glørstad fra Kulturhistorisk Museum. Det spesielle med den minst fem tusen år gamle boplassen er at strukturer, groper og en lang, oppbygd voll er så godt bevart. – Sannsynligvis har hele området blitt dekket av flyvesand. Eller en stor flom forseglet området, sier professor Einar Østmo. Kulturlagene helt intakte og arkeologene har fått et unikt vindu inn til et anlegg som har bestått av mange forskjellige ”avdelinger”. – Jeg har aldri sett noe lignende i Norge, sier Glørstad, som mener man kan se likheter med anlegg fra samme tidsperiode i Danmark og Sverige. – Foreløpig har vi flere spørsmål enn svar, og vi må blant annet undersøke vollen nærmere, sier Glørstad. Det ikke funnet spor etter palisader eller veggkonstruksjoner på vollen, slik det er eksempler på i Danmark. – Kanskje kan den intakte krukken av keramikk gi noen svar, sier Glørstad, som i MUSEUM viser fram og forteller om den runde krukken på ca 35 centimeter i omkrets som skal analyseres i et laboratorium. – Vi håper at innholdet kan si oss noe om hva de som bodde her spiste. Finner vi spor etter matvarer som melk, animalsk fett, brent korn eller tamdyr får vi helt ny kunnskap om hvordan jordbruket spredte seg langs kysten, sier Glørstad. I MUSEUM møter vi også Cornelis Verkerk junior, som gleder seg over at Hamresanden Resort får en ny attraksjon. – Vi skal bygge et lite museum hvor vi dokumenterer alt som blir funnet her, sier Verkerk. Se ekstra podkastprogram om keramikk og datering : "Traktbeger eller ikke" Unikt anlegg fra yngre steinalder Fri, 29 Oct 2010 13:55:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65361-29.10.2010+13%3a55%3a00 NRK P2 00:26:21 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Prosjektleder Håkon Glørstad og professor Einar Østmo diskuterer og forklarer funnet av kermaikk fra yngre steinalder på Hamremoen i Kristiansand. Var det jegere eller tidlige bønder som brukte boplassen ? Dette programmet er en "fortsettelse" av MUSEUM om "Steinalder på Hamresqanden" som bløe sendt lørdag 30/10 og søndag 31/10. Prosjektleder Håkon Glørstad og professor Einar Østmo diskuterer og forklarer funnet av kermaikk fra yngre steinalder på Hamremoen i Kristiansand. Var det jegere eller tidlige bønder som brukte boplassen ? Dette programmet er en "fortsettelse" av MUSEUM om "Steinalder på Hamresqanden" som bløe sendt lørdag 30/10 og søndag 31/10. Steinalderkeramikk på Hamresanden. Ekstra podkast Fri, 29 Oct 2010 13:45:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65360-29.10.2010+13%3a45%3a00 NRK P2 00:16:47 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Da sentrum av København var overfylt av hus, kloakk og små kirkegårder måtte myndighetene på 1600-tallet gjøre noe med sunnhetstilstanden. Det ble bestemt å slå sammen alle småkirkegårdene og legge en ny, stor Assistent-kirkegård langt utenfor byen. Denne ”dødens have” som bare vokste og vokste utover på 1700-tallet ble etter hvert det gjeveste sted å ligge for de fineste av de døde. Mange av datidens lysende stjerner på sosietetshimmelen, forskere, komponister, kunstnere og militære ledere kom fra Norge. Det kunne være fru Schjøller, som bygde Stiftsgården i Trondheim, eller kanskje Edvard Storm fra Vågå som grunnla det danske skolevesen. Eller ”geheime konferenzrådinne Martha Hosløf og hennes mann Morten Wærn fra Fredrikshald. For ikke å snakke om den rikeste av Norges kvinner gjennom alle tider : Karen Angell, som med sin trønderske kjøpmannsformue som medgift gjorde mannen, Peder Frderich Suhm i stand til å dyrke sine interesser som vitenskapsmann. Sammen med biskop Johan Gunnerus og rektor Gerhard Shøning grunnla Suhm Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim i 1760. Etter noen år reiste både Karen Angell og Peter Suhm til København, hvor de var sentrale i byens elite. Suhm skrev blant annet Danmarks historie og donerte sin enorme boksamling på over 100 000 bind som grunnstamme for det danske Nasjonalbiblioteket. I MUSEUM vandrer magister Øystein Ekroll rundt på Assistenskirkegården og leser fra gravstøttenes epitafer og forteller om den dansk-norske historien. Ekroll tar oss også med til Angell-familiens sarkofager i kjelleren til Den tyske kirke i bydelen Kristianshavn. Dette programmet ble sendt første gang i 2006. Da sentrum av København var overfylt av hus, kloakk og små kirkegårder måtte myndighetene på 1600-tallet gjøre noe med sunnhetstilstanden. Det ble bestemt å slå sammen alle småkirkegårdene og legge en ny, stor Assistent-kirkegård langt utenfor byen. Denne ”dødens have” som bare vokste og vokste utover på 1700-tallet ble etter hvert det gjeveste sted å ligge for de fineste av de døde. Mange av datidens lysende stjerner på sosietetshimmelen, forskere, komponister, kunstnere og militære ledere kom fra Norge. Det kunne være fru Schjøller, som bygde Stiftsgården i Trondheim, eller kanskje Edvard Storm fra Vågå som grunnla det danske skolevesen. Eller ”geheime konferenzrådinne Martha Hosløf og hennes mann Morten Wærn fra Fredrikshald. For ikke å snakke om den rikeste av Norges kvinner gjennom alle tider : Karen Angell, som med sin trønderske kjøpmannsformue som medgift gjorde mannen, Peder Frderich Suhm i stand til å dyrke sine interesser som vitenskapsmann. Sammen med biskop Johan Gunnerus og rektor Gerhard Shøning grunnla Suhm Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim i 1760. Etter noen år reiste både Karen Angell og Peter Suhm til København, hvor de var sentrale i byens elite. Suhm skrev blant annet Danmarks historie og donerte sin enorme boksamling på over 100 000 bind som grunnstamme for det danske Nasjonalbiblioteket. I MUSEUM vandrer magister Øystein Ekroll rundt på Assistenskirkegården og leser fra gravstøttenes epitafer og forteller om den dansk-norske historien. Ekroll tar oss også med til Angell-familiens sarkofager i kjelleren til Den tyske kirke i bydelen Kristianshavn. Dette programmet ble sendt første gang i 2006. 1700-tallets nordmenn på æreskirkegården Fri, 15 Oct 2010 16:00:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65359-15.10.2010+16%3a00%3a00 NRK P2 00:26:35 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Som en avlegger fra opplysningstidens Europa ble ”Det Trondhjemske selskab” stiftet i 1760. Hvordan det gikk til og hvordan man så på vitenskap og forskning for 250 år siden handler det om i denne utgaven av MUSEUM. En teolog fra Oslo, en språkforsker fra Lofoten og en lykkejeger med adelige aner treffer hverandre i København for 250 år siden og reiser sammen til Trondheim. Peter Friderich Suhm vil gjerne gifte seg med byens rikeste datter, Johan Gunnerus blir biskop for hele Det Nordenfjeldske og Gerhard Schøning blir rektor på Katedralskolen. Disse tre gjør alle strålende karrierer i den dansk-norske Helstaten og tar med seg opplysningstidens idealer fra Europa til de øvre sjikt i Trondheims elite. Der stifter de i 1760 det som i nå i 250 år har vært kjent som Det kongelige norske Videnskapers Selskab, femti år før Universitetet i Oslo ser dagens lys. I MUSEUM blir vi med generalsekretær Kristian Overskaug inn i Selskabets festsal, som fortsatt ligger i Katedralskolen og vi møter museumsdirektør Axel Christophersen og formidlingsleder Morten Steffensen. Som forteller om Selskabets historie. På NTNU Vitenskapsmuseet feires 250-årsjubileet med en stor utstilling i fire etasjer som spenner fra Noahs ark til siste nytt fra NTNUs forskningslaboratorier. – På 1700-tallet så man på Bibelens skapelsesberetning som en konkret fortelling om jordens tilblivelse, og Gerhard Schøning mente at Noahs sønner, som strandet på Armenias fjelltopper, kunne være stamfedre for befolkningen i Norge, sier Steffensen. – Hvilke forestillinger har vi om kunnskap, tid og rom, om forskjellen mellom natur og kultur, spør Axel Christophersen. Han viser fram unike gjenstander fra Selskabets første ”raritetskabinetter”, blant annet en samling konkylier. – Naturens skjønnhet, med den ypperste symmetri og systematikk var 1700-tallets bevis for det gudommelige nærvær i naturen, sier Christhopersen. Sendt i P2 16/10 og 17/10 2010. Som en avlegger fra opplysningstidens Europa ble ”Det Trondhjemske selskab” stiftet i 1760. Hvordan det gikk til og hvordan man så på vitenskap og forskning for 250 år siden handler det om i denne utgaven av MUSEUM. En teolog fra Oslo, en språkforsker fra Lofoten og en lykkejeger med adelige aner treffer hverandre i København for 250 år siden og reiser sammen til Trondheim. Peter Friderich Suhm vil gjerne gifte seg med byens rikeste datter, Johan Gunnerus blir biskop for hele Det Nordenfjeldske og Gerhard Schøning blir rektor på Katedralskolen. Disse tre gjør alle strålende karrierer i den dansk-norske Helstaten og tar med seg opplysningstidens idealer fra Europa til de øvre sjikt i Trondheims elite. Der stifter de i 1760 det som i nå i 250 år har vært kjent som Det kongelige norske Videnskapers Selskab, femti år før Universitetet i Oslo ser dagens lys. I MUSEUM blir vi med generalsekretær Kristian Overskaug inn i Selskabets festsal, som fortsatt ligger i Katedralskolen og vi møter museumsdirektør Axel Christophersen og formidlingsleder Morten Steffensen. Som forteller om Selskabets historie. På NTNU Vitenskapsmuseet feires 250-årsjubileet med en stor utstilling i fire etasjer som spenner fra Noahs ark til siste nytt fra NTNUs forskningslaboratorier. – På 1700-tallet så man på Bibelens skapelsesberetning som en konkret fortelling om jordens tilblivelse, og Gerhard Schøning mente at Noahs sønner, som strandet på Armenias fjelltopper, kunne være stamfedre for befolkningen i Norge, sier Steffensen. – Hvilke forestillinger har vi om kunnskap, tid og rom, om forskjellen mellom natur og kultur, spør Axel Christophersen. Han viser fram unike gjenstander fra Selskabets første ”raritetskabinetter”, blant annet en samling konkylier. – Naturens skjønnhet, med den ypperste symmetri og systematikk var 1700-tallets bevis for det gudommelige nærvær i naturen, sier Christhopersen. Sendt i P2 16/10 og 17/10 2010. Videnskabsselskapet i Trondheim 250 år Fri, 15 Oct 2010 12:55:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65358-15.10.2010+12%3a55%3a00 NRK P2 00:26:21 NRK P2,Museum - et program om norsk historie For å finne noe som ligner de store gravmonumentene ved Borre, til sammen mer enn 50 store og små gravhauger, må man reise til Uppsala og Gnezdovo i Ukraina. Helt siden Snorre Sturlason kom fra Island for å se nærmere på disse gravhaugene på 1200-tallet har historikere og arkeologer diskutert hva de egentlig skal bety. Når ble de bygget og hvem ligger der ? Er det ”Norges vugge” og Ynglingeættens æreskirkegård ? Etter at det store Borreprosjektet startet i 1988, med nye, arkeologiske undersøkelser, har det blitt presentert nye teorier om maktkampen i Viken og ”utenrikspolitikken” på 900-tallet. Blant annet er det klarlagt at hele Borrefeltet med de ti store haugene var ferdig bygget allerede på 600-tallet og at vikingskipet som ble satt inn i en av de største haugene er å regne som ”gjenbruk” av haugen. Og Harald Hårfagre er plassert på Vestlandet. Arkeolog Bjørn Myhre har ledet Borreprosjektet, og i MUSEUM forteller han om hvordan forbindelsene østover mot Sveariket og videre til Russland kan forklare at høvdingen som ble kremert i skipsgraven hadde med seg rikt dekorert hesteutstyr i såkalt Borrestil. – Etter å ha undersøkt en rekke gravfunn fra Uppsala, Russland og Ukraina oppdaget jeg at slike gjenstander finnes flere steder i øst, men ikke noe annet sted i Norge. Høvdingen i Borregraven kan ha vært alliert med datidens supermakt, Sveariket, som ville ha en alliert i Oslofjorden for å sikre sine handelsruter, sier Myhre. Som påpeker at også i Gokstadgraven, noen kilometer fra Borre, er det gjort funn i Borrestil. – Men der er det også danske gjenstander, sier Myhre, som ser for seg at de to høvdingene valgte hver sin side i maktkampen om kongedømmet i Viken. For å finne noe som ligner de store gravmonumentene ved Borre, til sammen mer enn 50 store og små gravhauger, må man reise til Uppsala og Gnezdovo i Ukraina. Helt siden Snorre Sturlason kom fra Island for å se nærmere på disse gravhaugene på 1200-tallet har historikere og arkeologer diskutert hva de egentlig skal bety. Når ble de bygget og hvem ligger der ? Er det ”Norges vugge” og Ynglingeættens æreskirkegård ? Etter at det store Borreprosjektet startet i 1988, med nye, arkeologiske undersøkelser, har det blitt presentert nye teorier om maktkampen i Viken og ”utenrikspolitikken” på 900-tallet. Blant annet er det klarlagt at hele Borrefeltet med de ti store haugene var ferdig bygget allerede på 600-tallet og at vikingskipet som ble satt inn i en av de største haugene er å regne som ”gjenbruk” av haugen. Og Harald Hårfagre er plassert på Vestlandet. Arkeolog Bjørn Myhre har ledet Borreprosjektet, og i MUSEUM forteller han om hvordan forbindelsene østover mot Sveariket og videre til Russland kan forklare at høvdingen som ble kremert i skipsgraven hadde med seg rikt dekorert hesteutstyr i såkalt Borrestil. – Etter å ha undersøkt en rekke gravfunn fra Uppsala, Russland og Ukraina oppdaget jeg at slike gjenstander finnes flere steder i øst, men ikke noe annet sted i Norge. Høvdingen i Borregraven kan ha vært alliert med datidens supermakt, Sveariket, som ville ha en alliert i Oslofjorden for å sikre sine handelsruter, sier Myhre. Som påpeker at også i Gokstadgraven, noen kilometer fra Borre, er det gjort funn i Borrestil. – Men der er det også danske gjenstander, sier Myhre, som ser for seg at de to høvdingene valgte hver sin side i maktkampen om kongedømmet i Viken. Allianse mellom Borre, Uppsala og Rusriket Fri, 08 Oct 2010 10:10:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65357-08.10.2010+10%3a10%3a00 NRK P2 00:26:22 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Over hundre tusen nødhjelpsrasjoner suppe hver eneste dag, hundrevis av ferdighus og pakker med klær, såpe og sko. I MUSEUM fra 2/10 handler det om den humanitære hjelpeaksjonen fra Sverige til Norge under Annen verdenskrig. En voldsom humanitær hjelpeaksjon, med 800 lokalkomiteer rundt om i hele Sverige, under ledelse av svensk LO, Arbeidsgiverforeningen og Kooperasjonen mobiliserte et engasjement for Norge under Annen verdenskrig som kan måle seg med de største hjelpeaksjonene i dag. 115 tusen rasjoner svenskesuppe ble delt ut hver eneste dag på mer enn 1000 steder i mange norske byer. Til sammen 65 tusen tonn med sukker, poteter, grønnsaker og matvarer av alle slag, pluss klær, sko, og toalettartikler ble sendt som ”svenskepakker” med bil og båt. Quislingregjeringen tillot hjelpeaksjonen, siden det var reell fare for hungersnød i Norge i de første okkupasjonsårene. – Betingelsen var at hjelpen ikke skulle falle i hendene på den norske motstandsbevegelsen, sier forfatter Anders Johansson, som har laget en stor utstilling om ”folkrørelsen for et broderfolk i nød” på Mälsåkers Slott i Sverige. I MUSEUM forteller også Karl Einar Ellingsen fra Voksenåsen hvordan han selv vokste opp i ett av de mange ”svenskehusene” som fortsatt sto i Bodø lenge etter krigen. – Allerede fra 1941 ble det sendt en stor mengde prefabrikerte ”lemmehus” til Nord-Norge og mange andre norske byer, sier Ellingsen, som anslår antallet ”svenskehus” til mer enn 800 over hele landet. I MUSEUM møter vi også Kate Wohlstedt som forteller om hvordan hun som liten pike under krigen sto i kø på østkanten i Oslo for å få utdelt svenskesuppe i en medbrakt hermetikkboks. – Jeg tror nesten det reddet oss den gangen, sier hun. Også tidligere stortingsmann Bjarne Mørk-Eidem forteller om sine krigsminner fra øysamfunnet på Vega under krigen. Se også eget podkastprogram med hele intervjuet med Bjarne Mørk-Eidem Over hundre tusen nødhjelpsrasjoner suppe hver eneste dag, hundrevis av ferdighus og pakker med klær, såpe og sko. I MUSEUM fra 2/10 handler det om den humanitære hjelpeaksjonen fra Sverige til Norge under Annen verdenskrig. En voldsom humanitær hjelpeaksjon, med 800 lokalkomiteer rundt om i hele Sverige, under ledelse av svensk LO, Arbeidsgiverforeningen og Kooperasjonen mobiliserte et engasjement for Norge under Annen verdenskrig som kan måle seg med de største hjelpeaksjonene i dag. 115 tusen rasjoner svenskesuppe ble delt ut hver eneste dag på mer enn 1000 steder i mange norske byer. Til sammen 65 tusen tonn med sukker, poteter, grønnsaker og matvarer av alle slag, pluss klær, sko, og toalettartikler ble sendt som ”svenskepakker” med bil og båt. Quislingregjeringen tillot hjelpeaksjonen, siden det var reell fare for hungersnød i Norge i de første okkupasjonsårene. – Betingelsen var at hjelpen ikke skulle falle i hendene på den norske motstandsbevegelsen, sier forfatter Anders Johansson, som har laget en stor utstilling om ”folkrørelsen for et broderfolk i nød” på Mälsåkers Slott i Sverige. I MUSEUM forteller også Karl Einar Ellingsen fra Voksenåsen hvordan han selv vokste opp i ett av de mange ”svenskehusene” som fortsatt sto i Bodø lenge etter krigen. – Allerede fra 1941 ble det sendt en stor mengde prefabrikerte ”lemmehus” til Nord-Norge og mange andre norske byer, sier Ellingsen, som anslår antallet ”svenskehus” til mer enn 800 over hele landet. I MUSEUM møter vi også Kate Wohlstedt som forteller om hvordan hun som liten pike under krigen sto i kø på østkanten i Oslo for å få utdelt svenskesuppe i en medbrakt hermetikkboks. – Jeg tror nesten det reddet oss den gangen, sier hun. Også tidligere stortingsmann Bjarne Mørk-Eidem forteller om sine krigsminner fra øysamfunnet på Vega under krigen. Se også eget podkastprogram med hele intervjuet med Bjarne Mørk-Eidem "Økat hjelp kan redda Norges folk" Fri, 01 Oct 2010 09:55:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65356-01.10.2010+09%3a55%3a00 NRK P2 00:26:16 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Hele intervjuet med tidligere stortingsmann og riksrevisor Bjarne Mørk-Eidem, som forteller om sine barndomsår på Vega og møtet med krigen. Mørk-Eidem forteller om rakleting, granater mot himmelen, en snøball mot en tysk soldat og hvordan det var å gå med beskjed om at freden var kommet. Bjarne Mørk-Eidem forteller også om svenskehuset han ble tildelt av Stortinget da han kom til Oslo i 1969 og hva han mener vi kan lære fra historien om Den svenske Norgeshjelpen. Hele intervjuet med tidligere stortingsmann og riksrevisor Bjarne Mørk-Eidem, som forteller om sine barndomsår på Vega og møtet med krigen. Mørk-Eidem forteller om rakleting, granater mot himmelen, en snøball mot en tysk soldat og hvordan det var å gå med beskjed om at freden var kommet. Bjarne Mørk-Eidem forteller også om svenskehuset han ble tildelt av Stortinget da han kom til Oslo i 1969 og hva han mener vi kan lære fra historien om Den svenske Norgeshjelpen. Ekstraprogram til Den svenske Norgeshjelpen Fri, 01 Oct 2010 09:45:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65355-01.10.2010+09%3a45%3a00 NRK P2 00:15:20 NRK P2,Museum - et program om norsk historie En så godt som glemt krig. - Merkelig, siden den var så viktig for hele 1814-historien, sier historiker Trond Svandal i MUSEUM . Dette er siste del av fortellingen om Felttoget i august 1814. I en knipetangsmanøver med både hær og marine angrep kronprins Karl Johan fra Fredriksten via Fredrikstad til skogsområdene i Østfold. Det hele var over på to-tre uker i august 1814, men ved flere av slagstedene slo den norske hæren angrepene tilbake. I forrige program fortalte historiker Trond Svandal om det blodige slaget i øsende regnvær ved Langnes skanse utenfor Askim. Denne gang får vi høre om hvordan Karl Johans senile adoptivfar, kong Carl XIII, fryder seg over kanontordenen på reden utenfor Fredrikstad festning. Det tar bare noen timer før festningen faller, og med den alle norske magasinene. – Bakeriet hadde en kapasitet på tre tusen store rugbrød pr dag, sier doktorgradsstipendiat Trond Svandal, som forteller at Karl Johan og hans sønn Oscar innlosjerer seg i kommandantboligen og lar hele den norske garnisonen marsjere pent ut. Mens den svenske hæren langsomt presser de norske styrkene bak Glommalinjen foregår de politiske sonderingene. – Karl Johan setter hardt mot hardt den 14.august, i slaget ved Kjølberg bru. De svenske troppene blir ferget over en sideelv til Glomma under tung beskytning, og driver nordmennene ut av stillingene. – På jordene her faller de siste skuddene i 1814, for øvrig siste gang Sverige er innblandet i krigshandlinger, sier Svandal. Allerede samme kveld undertegnes en våpenhvileavtale, kjent som Mossekonvensjonen. Kampene var ikke forgjeves, sier Svandal, som peker på at den endelige fredsavtalen med Norge ble mye bedre enn Kielertraktaten. – Norge ble ikke erobret. 17.mai-grunnloven blir anerkjent og Norge får en egen konstitusjon. Vi går inn i personalunionen som en egen stat. Og det er takket være motstanden i august 1814, sier Svandal. En så godt som glemt krig. - Merkelig, siden den var så viktig for hele 1814-historien, sier historiker Trond Svandal i MUSEUM . Dette er siste del av fortellingen om Felttoget i august 1814. I en knipetangsmanøver med både hær og marine angrep kronprins Karl Johan fra Fredriksten via Fredrikstad til skogsområdene i Østfold. Det hele var over på to-tre uker i august 1814, men ved flere av slagstedene slo den norske hæren angrepene tilbake. I forrige program fortalte historiker Trond Svandal om det blodige slaget i øsende regnvær ved Langnes skanse utenfor Askim. Denne gang får vi høre om hvordan Karl Johans senile adoptivfar, kong Carl XIII, fryder seg over kanontordenen på reden utenfor Fredrikstad festning. Det tar bare noen timer før festningen faller, og med den alle norske magasinene. – Bakeriet hadde en kapasitet på tre tusen store rugbrød pr dag, sier doktorgradsstipendiat Trond Svandal, som forteller at Karl Johan og hans sønn Oscar innlosjerer seg i kommandantboligen og lar hele den norske garnisonen marsjere pent ut. Mens den svenske hæren langsomt presser de norske styrkene bak Glommalinjen foregår de politiske sonderingene. – Karl Johan setter hardt mot hardt den 14.august, i slaget ved Kjølberg bru. De svenske troppene blir ferget over en sideelv til Glomma under tung beskytning, og driver nordmennene ut av stillingene. – På jordene her faller de siste skuddene i 1814, for øvrig siste gang Sverige er innblandet i krigshandlinger, sier Svandal. Allerede samme kveld undertegnes en våpenhvileavtale, kjent som Mossekonvensjonen. Kampene var ikke forgjeves, sier Svandal, som peker på at den endelige fredsavtalen med Norge ble mye bedre enn Kielertraktaten. – Norge ble ikke erobret. 17.mai-grunnloven blir anerkjent og Norge får en egen konstitusjon. Vi går inn i personalunionen som en egen stat. Og det er takket være motstanden i august 1814, sier Svandal. Salget ved Kjølberg bru og Felttoget i 1814 Fri, 24 Sep 2010 14:15:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65354-24.09.2010+14%3a15%3a00 NRK P2 00:26:19 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Kronprins Frederik av Hessen reiste direkte fra Christiania og jobben som stattholder til fronten i søndre del av Jylland. I mai 1813 ledet han 10.000 danske soldater mot den fremrykkende Karl Johan, som var på vei mot Kiel etter seieren ved folkeslaget i Leipzig. Danskene hadde hjelp av en fransk hærstyrke, ledet av general Frederik Antoine Lallemand. Etter flere mindre trefninger syd for Kiel, trakk de danske og franske troppene seg tilbake til grenseelven Eideren. Karl Johan okkuperte Kiel, hovedstaden i Schleswig Holstein, som på den tiden var en del av den Danske helstaten. Hans krav var at den danske kong Fredrik den 6 skulle komme til huset det Buchwaldsche Hof for forhandlinger. Danskekongen holdt seg på Fyn med 30.000 soldater, og lot Hessen og Lallemand kjempe mot Nordarmeen. Det ble flere trefninger ved Sehested og Rendsborg, men den 10. desember 1813 ble det våpenhvile. Danskene kjempet for Norge, og for å hindre at ”denne delen av fedrelandet” falt i hendene på ”den herskesyke greven av Pontecorvo”. I MUSEUM fortelles historien om dette lite kjente felttoget og om huset Buchwaldsche Hof i Kiel hvor forhandlingene fant sted. Sendt januar 2007.Med Ruth Hemsta og amanuensis Odd Arvid Storsveen fra Universitetet i Oslo. Kronprins Frederik av Hessen reiste direkte fra Christiania og jobben som stattholder til fronten i søndre del av Jylland. I mai 1813 ledet han 10.000 danske soldater mot den fremrykkende Karl Johan, som var på vei mot Kiel etter seieren ved folkeslaget i Leipzig. Danskene hadde hjelp av en fransk hærstyrke, ledet av general Frederik Antoine Lallemand. Etter flere mindre trefninger syd for Kiel, trakk de danske og franske troppene seg tilbake til grenseelven Eideren. Karl Johan okkuperte Kiel, hovedstaden i Schleswig Holstein, som på den tiden var en del av den Danske helstaten. Hans krav var at den danske kong Fredrik den 6 skulle komme til huset det Buchwaldsche Hof for forhandlinger. Danskekongen holdt seg på Fyn med 30.000 soldater, og lot Hessen og Lallemand kjempe mot Nordarmeen. Det ble flere trefninger ved Sehested og Rendsborg, men den 10. desember 1813 ble det våpenhvile. Danskene kjempet for Norge, og for å hindre at ”denne delen av fedrelandet” falt i hendene på ”den herskesyke greven av Pontecorvo”. I MUSEUM fortelles historien om dette lite kjente felttoget og om huset Buchwaldsche Hof i Kiel hvor forhandlingene fant sted. Sendt januar 2007.Med Ruth Hemsta og amanuensis Odd Arvid Storsveen fra Universitetet i Oslo. Bakgrunnen for Kielefreden 1814 Fri, 17 Sep 2010 18:04:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65353-17.09.2010+18%3a04%3a00 NRK P2 00:26:21 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Mer enn tusen norske soldater fra Valdres og Opplandene lå klar med sine 8 kanoner og skarpskyttere ved Langnes skanse i Østfold den 8.august 1814. Hele vinteren 1813 og våren 1814 hadde dette neset ut i Glomma blitt forskanset, med oppgravde voller og et palisadeverk. På en høy kolle sto kanonene og bak stillingene var det bygget en pontongbru for retrett over Glomma. På Hafslund hovedgård ledet generalløytnant Bernhard Ditlef von Staffeldt den norske overkommandoen, og plasserte ut den norske hæren foran den såkalte ”Glommalinjen” som var den vedtatte forsvarsplanen i den unge nasjonen. Da kampene brøt ut midt på natten var det et overhendig regnvær, så svenskene som stormet batteriåsen hadde problemer med å fyre svartkruttet i sine musketter. Kardeskene fra de norske kanonene feide angrepet tilbake og gjorde stor skadde på de svenske stillingene. Men så våknet kong Christian Frederik på Spydeberg prestegård noen kilometer unna. Han red ned til skansen og beordret full retrett. – Alt for mye blod spillet på mine vegne, sa han. - Nei, konge, alt for lite, var svaret fra soldatene. I MUSEUM forteller historiker Trond Svandal om militær taktikk, forberedelser og slagets gang . Vi besøker også restene etter de forlatte skansene på Langnes, bare noen hundre meter fra Fossum bru, hvor et av de største slagene sto under felttoget i april 1940. Mer enn tusen norske soldater fra Valdres og Opplandene lå klar med sine 8 kanoner og skarpskyttere ved Langnes skanse i Østfold den 8.august 1814. Hele vinteren 1813 og våren 1814 hadde dette neset ut i Glomma blitt forskanset, med oppgravde voller og et palisadeverk. På en høy kolle sto kanonene og bak stillingene var det bygget en pontongbru for retrett over Glomma. På Hafslund hovedgård ledet generalløytnant Bernhard Ditlef von Staffeldt den norske overkommandoen, og plasserte ut den norske hæren foran den såkalte ”Glommalinjen” som var den vedtatte forsvarsplanen i den unge nasjonen. Da kampene brøt ut midt på natten var det et overhendig regnvær, så svenskene som stormet batteriåsen hadde problemer med å fyre svartkruttet i sine musketter. Kardeskene fra de norske kanonene feide angrepet tilbake og gjorde stor skadde på de svenske stillingene. Men så våknet kong Christian Frederik på Spydeberg prestegård noen kilometer unna. Han red ned til skansen og beordret full retrett. – Alt for mye blod spillet på mine vegne, sa han. - Nei, konge, alt for lite, var svaret fra soldatene. I MUSEUM forteller historiker Trond Svandal om militær taktikk, forberedelser og slagets gang . Vi besøker også restene etter de forlatte skansene på Langnes, bare noen hundre meter fra Fossum bru, hvor et av de største slagene sto under felttoget i april 1940. Karl Johan angriper Norge i 1814 Fri, 17 Sep 2010 12:50:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65352-17.09.2010+12%3a50%3a00 NRK P2 00:26:18 NRK P2,Museum - et program om norsk historie ”Moja” betyr meg og ”Tvoja” betyr deg. To ord i et ekte pidgin-språk som oppsto av seg selv i grenseområdene mellom Tsarens Russland og folk i øst i Finnmark på slutten av 1800-tallet. Et slikt språk var nødvendig for at handelen med salt og tømmer fra Kvitsjøen og fersk og tørket fisk fra Finnmark kunne fungere. De som kom fra ”over havet”, het po-morer på russenorsk og Pomorhandelen varte helt til den russiske revolusjon stengte grensene. På slutten av 1920-tallet ble restene av det folkelige blandingsspråket ”Moja på Tvoja” samlet inn av en lokalhistoriker i Finnmark. Hadde ikke det skjedd, ville kanskje en spesiell del av vår språkhistorie ha forsvunnet for alltid. Helt fra 1700-tallet utviklet dette enkle språket seg i møtet mellom kvener, russere og finner på mordkalotten. I MUSEUM møter vi språkforsker Ingvild Broch som forklarer Moja på Tvoja-språkets historie. Og vi får høre en hel del eksempler på ekte russenorsk, i arkivopptak med Fritz Goldman fra 1964. MUSEUM reiser også til Pomormuseet i Vardø hvor blant annet EU-støtte har gjort det mulig å samarbeide med et museum i Arkhangelsk . De gamle Brodkorpsjåene nede på havna er bygd om til et informasjonssenter for den gamle kontakten mellom folkene rundt Kvitsjøen og bygdene i Finnmark, som nå får ny fart i Barentssamarbeidet. Med : Ane Dalen Ringheim og Ole Linhartsen fra Pomormuseet i Vardø og språkforsker Ingvild Broch. ”Moja” betyr meg og ”Tvoja” betyr deg. To ord i et ekte pidgin-språk som oppsto av seg selv i grenseområdene mellom Tsarens Russland og folk i øst i Finnmark på slutten av 1800-tallet. Et slikt språk var nødvendig for at handelen med salt og tømmer fra Kvitsjøen og fersk og tørket fisk fra Finnmark kunne fungere. De som kom fra ”over havet”, het po-morer på russenorsk og Pomorhandelen varte helt til den russiske revolusjon stengte grensene. På slutten av 1920-tallet ble restene av det folkelige blandingsspråket ”Moja på Tvoja” samlet inn av en lokalhistoriker i Finnmark. Hadde ikke det skjedd, ville kanskje en spesiell del av vår språkhistorie ha forsvunnet for alltid. Helt fra 1700-tallet utviklet dette enkle språket seg i møtet mellom kvener, russere og finner på mordkalotten. I MUSEUM møter vi språkforsker Ingvild Broch som forklarer Moja på Tvoja-språkets historie. Og vi får høre en hel del eksempler på ekte russenorsk, i arkivopptak med Fritz Goldman fra 1964. MUSEUM reiser også til Pomormuseet i Vardø hvor blant annet EU-støtte har gjort det mulig å samarbeide med et museum i Arkhangelsk . De gamle Brodkorpsjåene nede på havna er bygd om til et informasjonssenter for den gamle kontakten mellom folkene rundt Kvitsjøen og bygdene i Finnmark, som nå får ny fart i Barentssamarbeidet. Med : Ane Dalen Ringheim og Ole Linhartsen fra Pomormuseet i Vardø og språkforsker Ingvild Broch. Russenorsk på Nordkalotten Fri, 10 Sep 2010 10:00:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65351-10.09.2010+10%3a00%3a00 NRK P2 00:26:20 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Med et klikk kan skogen fjernes og et klikk til gjør det mulig å se to meter ned i bakken. Slik arbeider de nye ”tekno-arkeologene” vi møter i MUSEUM . Denne uken er et internasjonalt forskningsteam på Kaupang, etter at de tidligere i sommer undersøkte Stonehenge og Lund i Sverige. I løpet av en ettermiddag kan to firehjulinger med en slede full av teknisk utstyr på slep kartlegge et område som det tidligere ville tatt uker og måneder for arkeologer å grave ut. I hastigheter helt opp til 60 kilometer i timen kan avanserte georadarsystemer ”gjennomlyse” bakken ned til to meters dybde. Kombinert med laserskanning fra fly og nye datasystemer kan store datamengder kombineres for å lage helt nye, kulturhistoriske kart. Allerede er hele Larvik kommune skannet fra fly og når det nye prosjektet er ferdig, vil mange kvadratkilometer være dekket. Det nye forskningsprosjektet er støttet med 32 millioner kroner fra den internasjonale forskningsstiftelsen Ludwig Boltzman Institute i Wien, og med lokale bidragsytere fra fem land er budsjettet på 50 millioner kroner. Prosjektet går over fem år, og høsten 2010 er det Vestfold og Kaupang som blir undersøkt. I sommer var det området ved Stonehenge som ble ”gjennomlyst”, med funnet av ”Woodhenge” som resultat. En stor innhegning som har omkranset de kjente steinene, men som aldri tidligere har vært kjent. – Vi er ikke ute etter skattejakt og enkeltfunn, men en sammenhengende kunnskap om hele områder, sier prosjektleder Knut Paasche i NIKU. Han understreker at det er den vitenskapelige utviklingen av nye målemetoder man konsentrerer seg om. Men, sier Paasche, med denne nye teknikken blir hele arbeidsmetoden for arkeologer forandret i årene som kommer. Med : Knut Paasche og Lars Gustavsen fra NIKU, Immo Trinks og Erich Nau fra LBI, Anitra Fossum fra Vestfold Fylkeskommune. Med et klikk kan skogen fjernes og et klikk til gjør det mulig å se to meter ned i bakken. Slik arbeider de nye ”tekno-arkeologene” vi møter i MUSEUM . Denne uken er et internasjonalt forskningsteam på Kaupang, etter at de tidligere i sommer undersøkte Stonehenge og Lund i Sverige. I løpet av en ettermiddag kan to firehjulinger med en slede full av teknisk utstyr på slep kartlegge et område som det tidligere ville tatt uker og måneder for arkeologer å grave ut. I hastigheter helt opp til 60 kilometer i timen kan avanserte georadarsystemer ”gjennomlyse” bakken ned til to meters dybde. Kombinert med laserskanning fra fly og nye datasystemer kan store datamengder kombineres for å lage helt nye, kulturhistoriske kart. Allerede er hele Larvik kommune skannet fra fly og når det nye prosjektet er ferdig, vil mange kvadratkilometer være dekket. Det nye forskningsprosjektet er støttet med 32 millioner kroner fra den internasjonale forskningsstiftelsen Ludwig Boltzman Institute i Wien, og med lokale bidragsytere fra fem land er budsjettet på 50 millioner kroner. Prosjektet går over fem år, og høsten 2010 er det Vestfold og Kaupang som blir undersøkt. I sommer var det området ved Stonehenge som ble ”gjennomlyst”, med funnet av ”Woodhenge” som resultat. En stor innhegning som har omkranset de kjente steinene, men som aldri tidligere har vært kjent. – Vi er ikke ute etter skattejakt og enkeltfunn, men en sammenhengende kunnskap om hele områder, sier prosjektleder Knut Paasche i NIKU. Han understreker at det er den vitenskapelige utviklingen av nye målemetoder man konsentrerer seg om. Men, sier Paasche, med denne nye teknikken blir hele arbeidsmetoden for arkeologer forandret i årene som kommer. Med : Knut Paasche og Lars Gustavsen fra NIKU, Immo Trinks og Erich Nau fra LBI, Anitra Fossum fra Vestfold Fylkeskommune. Virtuell arkeologi ser gjennom bakken Fri, 03 Sep 2010 12:50:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65350-03.09.2010+12%3a50%3a00 NRK P2 00:26:15 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Da det endelig ble bestemt at Norge skulle få sitt første universitet, var det Bergverksseminaret på Kongsberg som ble valgt i 1811. Der var allerede den naturvitenskapelige undervisningen i gang, men ganske snart ble planene om utbygging skrinlagt. ”Kongsberg har en høyst melankolsk beliggenhet, uegnet for studenter” , mente man i København. Dermed kjøpte kong Frederik VI den adelige setegården Tøyen, langt ute på landet utenfor Christiania. Her var det mulig å innkvartere de syv professorene, anlegge Botanisk have og dyrke opp løkkene som en del av den professorale gasje. I MUSEUM forteller Bjørn Vidar Johansen fra Museum for universitets og vitenskapshistorie om de første årene av Universitetets 200 år lange historie. Selv om man leide midlertidige lokaler i Kvadaturen, og de kjente bygningene ved Karl Johan ble bygget i 1850-årene, forlot man aldri planene om å satse på Tøyen. – Helt fram til 1910 var planene klare for utvidelser på Tøyen, sier Johansen. I MUSEUM tar Johansen oss med til loftet på Zoologisk Museum, hvor det finnes unike glassplater med fotografier og gjenstander som ble vist fram i de aller første utstillingene i Oslo sentrum. – Tusenvis av mennesker strømmet til de eksotiske utstillingene i Zoologisk museum og Oldsaksamlingen i 1880-årene, sier Johansen. Historiker Anne Vaalund fra MUV forteller også om fotoutstillingen ”Universitetsliv”, som blant annet viser bilder fra ”klassekampen i fotball” på universitetsplassen på 1960-tallet. Konservative mot sosialister. Da det endelig ble bestemt at Norge skulle få sitt første universitet, var det Bergverksseminaret på Kongsberg som ble valgt i 1811. Der var allerede den naturvitenskapelige undervisningen i gang, men ganske snart ble planene om utbygging skrinlagt. ”Kongsberg har en høyst melankolsk beliggenhet, uegnet for studenter” , mente man i København. Dermed kjøpte kong Frederik VI den adelige setegården Tøyen, langt ute på landet utenfor Christiania. Her var det mulig å innkvartere de syv professorene, anlegge Botanisk have og dyrke opp løkkene som en del av den professorale gasje. I MUSEUM forteller Bjørn Vidar Johansen fra Museum for universitets og vitenskapshistorie om de første årene av Universitetets 200 år lange historie. Selv om man leide midlertidige lokaler i Kvadaturen, og de kjente bygningene ved Karl Johan ble bygget i 1850-årene, forlot man aldri planene om å satse på Tøyen. – Helt fram til 1910 var planene klare for utvidelser på Tøyen, sier Johansen. I MUSEUM tar Johansen oss med til loftet på Zoologisk Museum, hvor det finnes unike glassplater med fotografier og gjenstander som ble vist fram i de aller første utstillingene i Oslo sentrum. – Tusenvis av mennesker strømmet til de eksotiske utstillingene i Zoologisk museum og Oldsaksamlingen i 1880-årene, sier Johansen. Historiker Anne Vaalund fra MUV forteller også om fotoutstillingen ”Universitetsliv”, som blant annet viser bilder fra ”klassekampen i fotball” på universitetsplassen på 1960-tallet. Konservative mot sosialister. Universitetshistorie fra Tøyen til Blindern Fri, 27 Aug 2010 12:55:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65349-27.08.2010+12%3a55%3a00 NRK P2 00:26:19 NRK P2,Museum - et program om norsk historie På det lille tettstedet Bengtsfors i Vestgøtalands store skoger grunnla Alfred Nobel og hans venner en elektrokjemisk fabrikk i 1895. Hvordan det gikk med de store kvikksølvutslippene og oppryddingen etter industriruinen var tema i MUSEUM fra 21/8 2010. I 1895 lå fossen i Bengtsfors helt fri, og det var heller ingen som bodde på akkurat dette stedet ved bredden av Dalslands kanal i de dype svenske skogene. Idyllen tok slutt da Alfred Nobels nære medarbeider Rudolf Liljequist bygde sin elektrokjemiske fabrikk EKA og et vannkraftverk ved fossen. Store utslipp av kvikksølv og dioksiner fra elektrolyseproduksjonen av klaralkaliske kjemikalier forgiftet grunnen, men Bengtsfors blomstret opp som en moderne, liten industriby. Den dag i dag er EKA en del av AkzoNobel konsernet, men fabrikken er flyttet til Gøteborg og den gamle industritomten har ligget brakk og ødelagt helt fram til for noen få år siden. Etter en statlig bevilgning på 270 millioner svenske kroner er hele det gamle EKA-området sanert og renset for 15 tonn kvikksølv. Sommeren 2010 åpnet en park på ett mål der den gamle fabrikken sto. ”EKA Miljørum” har blitt Sveriges første, utendørs industrimuseum og miljøpark, inspirert av den japanske hage med rennende vann, steiner og blomster. I tillegg er det reist en teglstensmur som gjenspeiler fabrikken i miniatyr, med en industrihistorisk utstilling og en hyllest til Rudolf Liljekvist, som også var eksekutør av Alfred Nobels testamente. EKA Miljørum er også starten på et norsk-svensk samarbeid om utvikling av industrihistorie og miljøvern som et satsingsområde i hele vassdraget fra Stora Le i Norge til Vänern i Sverige. På det lille tettstedet Bengtsfors i Vestgøtalands store skoger grunnla Alfred Nobel og hans venner en elektrokjemisk fabrikk i 1895. Hvordan det gikk med de store kvikksølvutslippene og oppryddingen etter industriruinen var tema i MUSEUM fra 21/8 2010. I 1895 lå fossen i Bengtsfors helt fri, og det var heller ingen som bodde på akkurat dette stedet ved bredden av Dalslands kanal i de dype svenske skogene. Idyllen tok slutt da Alfred Nobels nære medarbeider Rudolf Liljequist bygde sin elektrokjemiske fabrikk EKA og et vannkraftverk ved fossen. Store utslipp av kvikksølv og dioksiner fra elektrolyseproduksjonen av klaralkaliske kjemikalier forgiftet grunnen, men Bengtsfors blomstret opp som en moderne, liten industriby. Den dag i dag er EKA en del av AkzoNobel konsernet, men fabrikken er flyttet til Gøteborg og den gamle industritomten har ligget brakk og ødelagt helt fram til for noen få år siden. Etter en statlig bevilgning på 270 millioner svenske kroner er hele det gamle EKA-området sanert og renset for 15 tonn kvikksølv. Sommeren 2010 åpnet en park på ett mål der den gamle fabrikken sto. ”EKA Miljørum” har blitt Sveriges første, utendørs industrimuseum og miljøpark, inspirert av den japanske hage med rennende vann, steiner og blomster. I tillegg er det reist en teglstensmur som gjenspeiler fabrikken i miniatyr, med en industrihistorisk utstilling og en hyllest til Rudolf Liljekvist, som også var eksekutør av Alfred Nobels testamente. EKA Miljørum er også starten på et norsk-svensk samarbeid om utvikling av industrihistorie og miljøvern som et satsingsområde i hele vassdraget fra Stora Le i Norge til Vänern i Sverige. "EKA Miljørum" Bengtsfors Fri, 20 Aug 2010 09:00:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65348-20.08.2010+09%3a00%3a00 NRK P2 00:26:19 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Sverre Ødegaard var den legendariske antikvar og kunstner som skapte grunnlaget for Rørosmuseet, Ødegaard døde i 2002 og denne utstillingen viser et vell av tegninger og modeller som dokumenterer Ødegaards 40 års arbeid for kulturminnevernet på Røros. Ødegaards blikk for helhet og detalj skapte en forståelse for 1800-tallets bylandskap som den dag i dag er med på å gi Røros sin identitet på Unescos verdensarvliste. Omviser i utstillingen er historiker og fagkonsulent Erik Roll. Sverre Ødegaard var den legendariske antikvar og kunstner som skapte grunnlaget for Rørosmuseet, Ødegaard døde i 2002 og denne utstillingen viser et vell av tegninger og modeller som dokumenterer Ødegaards 40 års arbeid for kulturminnevernet på Røros. Ødegaards blikk for helhet og detalj skapte en forståelse for 1800-tallets bylandskap som den dag i dag er med på å gi Røros sin identitet på Unescos verdensarvliste. Omviser i utstillingen er historiker og fagkonsulent Erik Roll. Et besøk i Rørosmuseets Sverre Ødegaard utstilling Fri, 13 Aug 2010 13:15:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65347-13.08.2010+13%3a15%3a00 NRK P2 00:13:16 NRK P2,Museum - et program om norsk historie - En god håndverker kan være en mye bedre samtalepartner for en huseier enn en konservator, sier Kolbjørn Vegard Os på Rørosmuseets Bygningsvernsenter. – Å drive med bygningsvern er å bygge opp kunnskap. Og hvis du ikke har noe kunnskap om huset så blir det som en gullring du ikke vet noe om. Det er bare en dårlig stoppskive, sier Os. I MUSEUM forteller Os og håndverker Olaf Piekarski om samarbeidet med private bedrifter og Rørosmuseets langsiktige arbeid for å øke kompetanse og kunnskap om hvordan man skal ta vare på gamle trehus. Vi besøker snekkerverkstedet og får høre om granulert harelim og går inn blant stillasene i Røros kirke. Der er alt inventar tatt ut og hele kirken blir grundig reparert for tørkeskader og råte. Maling, retusjering og bladgull står Nationalmuseet i København for. I to måneder arbeider 10 konservatorer med å få kirken til å skinne slik den gjorde på slutten av 1600-tallet da den var ny. I eneveldets dager var kirken et symbol for staten og der var kongen nest etter Gud. – Kirken har en blek, kjølig glans av svakt blått og gull, sier konservator Winnie Odder. – Kirken bærer jo også en del av vår felles dansk-norske historie, sier hun. - En god håndverker kan være en mye bedre samtalepartner for en huseier enn en konservator, sier Kolbjørn Vegard Os på Rørosmuseets Bygningsvernsenter. – Å drive med bygningsvern er å bygge opp kunnskap. Og hvis du ikke har noe kunnskap om huset så blir det som en gullring du ikke vet noe om. Det er bare en dårlig stoppskive, sier Os. I MUSEUM forteller Os og håndverker Olaf Piekarski om samarbeidet med private bedrifter og Rørosmuseets langsiktige arbeid for å øke kompetanse og kunnskap om hvordan man skal ta vare på gamle trehus. Vi besøker snekkerverkstedet og får høre om granulert harelim og går inn blant stillasene i Røros kirke. Der er alt inventar tatt ut og hele kirken blir grundig reparert for tørkeskader og råte. Maling, retusjering og bladgull står Nationalmuseet i København for. I to måneder arbeider 10 konservatorer med å få kirken til å skinne slik den gjorde på slutten av 1600-tallet da den var ny. I eneveldets dager var kirken et symbol for staten og der var kongen nest etter Gud. – Kirken har en blek, kjølig glans av svakt blått og gull, sier konservator Winnie Odder. – Kirken bærer jo også en del av vår felles dansk-norske historie, sier hun. Fra slagghaugene via snekkerverkstedet til kirken Fri, 13 Aug 2010 13:10:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65346-13.08.2010+13%3a10%3a00 NRK P2 00:26:16 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Da arbeidet med nye årringsdateringer av vikingskipene i Danmark og Norge startet på 1990-tallet ble det tidlig klart at Osebergskipet ikke passet inn i kurvene for eiketre fra Oslofjorden. Gokstad og Tuneskipet er bygget i det området de er funnet, men lenge trodde man at Oseberg var bygget i Danmark. I et samarbeid mellom Niels Bonde fra Nasjonalmuseet i Danmark og fylkeskonservator Frans Arne Stylegar i Vest-Agder har det blitt klarlagt at tømmeret i Oseberg har samme dendrokronologiske signatur som skipene som ble gravlagt i Grønnhaug og Storhaug på Karmøy. – Så hvorfor ville makteliten fra det norske Avaldsnes etablere seg i det danske området rundt Viken ? Frans Arne Stylegar kommer med flere teorier rundt det maktpolitiske spillet i 800-tallets Skandinavia og peker på at det er sammenfall mellom de få, skriftlige kilder som finnes og naturvitenskapelige funn. I MUSEUM forteller også Jan Bill fra Vikingskipsmuseet på Bygdøy om helt nye dateringer av spadene som ble brukt da Oseberghaugen ble ødelagt i siste halvdel av 900-tallet. – Gravskjendingen var en stor, offentlig oppgave med mange mennesker involvert. Det hele hadde symbolsk karakter. Forstevnen ble hugget ned og likrestene spredt utover, sier Jan Bill. I august starter også et nytt forskningsprosjekt om gjenstandene fra Gokstadfunnet. Finner vi sammenfall i tid med ødeleggelsen av Oseberg, har vi med en politisk markering å gjøre, sier Bill, som vil finne ut hvilket nettverk som omga Gokstadmannen og de som begravde ham. Da arbeidet med nye årringsdateringer av vikingskipene i Danmark og Norge startet på 1990-tallet ble det tidlig klart at Osebergskipet ikke passet inn i kurvene for eiketre fra Oslofjorden. Gokstad og Tuneskipet er bygget i det området de er funnet, men lenge trodde man at Oseberg var bygget i Danmark. I et samarbeid mellom Niels Bonde fra Nasjonalmuseet i Danmark og fylkeskonservator Frans Arne Stylegar i Vest-Agder har det blitt klarlagt at tømmeret i Oseberg har samme dendrokronologiske signatur som skipene som ble gravlagt i Grønnhaug og Storhaug på Karmøy. – Så hvorfor ville makteliten fra det norske Avaldsnes etablere seg i det danske området rundt Viken ? Frans Arne Stylegar kommer med flere teorier rundt det maktpolitiske spillet i 800-tallets Skandinavia og peker på at det er sammenfall mellom de få, skriftlige kilder som finnes og naturvitenskapelige funn. I MUSEUM forteller også Jan Bill fra Vikingskipsmuseet på Bygdøy om helt nye dateringer av spadene som ble brukt da Oseberghaugen ble ødelagt i siste halvdel av 900-tallet. – Gravskjendingen var en stor, offentlig oppgave med mange mennesker involvert. Det hele hadde symbolsk karakter. Forstevnen ble hugget ned og likrestene spredt utover, sier Jan Bill. I august starter også et nytt forskningsprosjekt om gjenstandene fra Gokstadfunnet. Finner vi sammenfall i tid med ødeleggelsen av Oseberg, har vi med en politisk markering å gjøre, sier Bill, som vil finne ut hvilket nettverk som omga Gokstadmannen og de som begravde ham. Åringsdatering gir ny viten om Oseberg og Gokstad Fri, 06 Aug 2010 10:00:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65345-06.08.2010+10%3a00%3a00 NRK P2 00:26:15 NRK P2,Museum - et program om norsk historie I 1980 hadde Sverige sin folkeavstemning om kjernekraft. Resultatet var at de 10 reaktorene skulle fases ut gradvis, men foreløpig er det bare Barsebäck som er stanset. Barsebäck 2 ble stengt i 2006, og for noen måneder siden åpnet det nedlagte kraftverket sine dører for publikum. Som et storskala industriminne ruger de enorme bygningene, hver på 60 meters høyde og med skorsteiner på 120 meter, fortsatt på sin stråling og radioaktivitet. Bortsett fra at brenselsstavene er fjernet, er det nedlagte atomkraftverket helt inntakt. I fullt verneutstyr får publikum får se hele innsiden av det imponerende anlegget, fra reaktorhallen til generator, kjølesystemer og tekniske innretninger. – Det er en viss fare for kontaminasjon, for radioaktiviteten sitter fortsatt i vegger og rør, sier Maria Taranger. Så etter besøket må alle vaskes og måles for radioaktivitet. I informasjonssenteret er det laget en utstilling hvor argumenter både for og imot kjernekraft blir presentert. - Barsebäck er et stort og viktig symbol for det moderne, industrielle samfunnet, og for sammenstøtet mellom forskjellige måter å tenke på, sier Henrik Borg fra Kulturen i Lund. Han står i spissen for å dokumentere og tilrettelegge for at Barsebäck skal bli et permanent kulturminne. I 1980 hadde Sverige sin folkeavstemning om kjernekraft. Resultatet var at de 10 reaktorene skulle fases ut gradvis, men foreløpig er det bare Barsebäck som er stanset. Barsebäck 2 ble stengt i 2006, og for noen måneder siden åpnet det nedlagte kraftverket sine dører for publikum. Som et storskala industriminne ruger de enorme bygningene, hver på 60 meters høyde og med skorsteiner på 120 meter, fortsatt på sin stråling og radioaktivitet. Bortsett fra at brenselsstavene er fjernet, er det nedlagte atomkraftverket helt inntakt. I fullt verneutstyr får publikum får se hele innsiden av det imponerende anlegget, fra reaktorhallen til generator, kjølesystemer og tekniske innretninger. – Det er en viss fare for kontaminasjon, for radioaktiviteten sitter fortsatt i vegger og rør, sier Maria Taranger. Så etter besøket må alle vaskes og måles for radioaktivitet. I informasjonssenteret er det laget en utstilling hvor argumenter både for og imot kjernekraft blir presentert. - Barsebäck er et stort og viktig symbol for det moderne, industrielle samfunnet, og for sammenstøtet mellom forskjellige måter å tenke på, sier Henrik Borg fra Kulturen i Lund. Han står i spissen for å dokumentere og tilrettelegge for at Barsebäck skal bli et permanent kulturminne. Et besøk med geigerteller Tue, 27 Jul 2010 10:00:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65343-27.07.2010+10%3a00%3a00 NRK P2 00:26:50 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Peter Beduin fra Nederland var den første som forsøkte seg som automobilturist i Norge. Det skjedde i 1901 og denne "villmarksekspedisjonen" gikk fra Oslo til Sognefjorden med et følge på 8 personer. I dette ekstraklippet fra MUSEUM forteller Per Birger Lomheim om utstillingen på ungdomshuset i Rimskjold, like ved Vindhellavegen, der Beduin kom forbi. Peter Beduin fra Nederland var den første som forsøkte seg som automobilturist i Norge. Det skjedde i 1901 og denne "villmarksekspedisjonen" gikk fra Oslo til Sognefjorden med et følge på 8 personer. I dette ekstraklippet fra MUSEUM forteller Per Birger Lomheim om utstillingen på ungdomshuset i Rimskjold, like ved Vindhellavegen, der Beduin kom forbi. Å kjøre bil på norske fjellveier i 1901 Wed, 21 Jul 2010 10:15:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65342-21.07.2010+10%3a15%3a00 NRK P2 00:08:51 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Fem generasjoner veihistorie ligger åpent i dagen, flott restaurert og satt i stand av Statens Vegvesen øverst i Lærdalen. Ved å svinge inn på den historiske veien, istedenfor å suse gjennom de nye tunnelene, blir reisen oppover dalen en opplevelse av 1700-tallets ingeniørkunst, urgammel bosetting og et blikk tilbake til den tiden vegen var symbolet for selve framskrittet i Norge. Sammen med Per Birger Lomheim, som er ansvarlig for ”museale veger og veirelaterte kulturminner” i Sogn og Fjordanene, stanser vi ved gamle bruer og vegtraseer som står som skulpturer i landskapet. Ved Rimskjold ungdomshus og vegmuseum parkerer vi bilen og går til fots oppover i fjellet i retning Borgund stavkirke. Vindhellavegen sto ferdig i 1793, som en viktig etappe på veien over Fillefjell, en triumf for datidens store satsing på framskritt og samferdsel. Tvangsarbeid og slit, men også ingeniørkunst av høy klasse, sier Per Birger Lomheim, som tar med MUSEUMs lyttere over fjellet og ned på Sverrestien fra tidlig middelalder. Dette vegfaret er fortsatt tydelig i terrenget. – Nå går vi på samme veg som kirkefolket brukte da stavkirken var ny, sier Lomheim Fem generasjoner veihistorie ligger åpent i dagen, flott restaurert og satt i stand av Statens Vegvesen øverst i Lærdalen. Ved å svinge inn på den historiske veien, istedenfor å suse gjennom de nye tunnelene, blir reisen oppover dalen en opplevelse av 1700-tallets ingeniørkunst, urgammel bosetting og et blikk tilbake til den tiden vegen var symbolet for selve framskrittet i Norge. Sammen med Per Birger Lomheim, som er ansvarlig for ”museale veger og veirelaterte kulturminner” i Sogn og Fjordanene, stanser vi ved gamle bruer og vegtraseer som står som skulpturer i landskapet. Ved Rimskjold ungdomshus og vegmuseum parkerer vi bilen og går til fots oppover i fjellet i retning Borgund stavkirke. Vindhellavegen sto ferdig i 1793, som en viktig etappe på veien over Fillefjell, en triumf for datidens store satsing på framskritt og samferdsel. Tvangsarbeid og slit, men også ingeniørkunst av høy klasse, sier Per Birger Lomheim, som tar med MUSEUMs lyttere over fjellet og ned på Sverrestien fra tidlig middelalder. Dette vegfaret er fortsatt tydelig i terrenget. – Nå går vi på samme veg som kirkefolket brukte da stavkirken var ny, sier Lomheim Historiske veger i Lærdal Wed, 21 Jul 2010 10:00:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65341-21.07.2010+10%3a00%3a00 NRK P2 00:26:33 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Spionflyet U2 satte Norge på Den kalde krigs verdenskart den 1.mai 1960 da Gary Powers ble skutt ned over Sverdlovsk. I to programmer forteller MUSEUM om hva som skjedde, sett fra Norge og Washington. I dette ekstraklippet forteller pensjonert generalmajor Kjell Lutnes om hvor vanskelig det er å operere dette flyet, som fortsatt er i tjeneste i Irak og Afganistan. Spionflyet U2 satte Norge på Den kalde krigs verdenskart den 1.mai 1960 da Gary Powers ble skutt ned over Sverdlovsk. I to programmer forteller MUSEUM om hva som skjedde, sett fra Norge og Washington. I dette ekstraklippet forteller pensjonert generalmajor Kjell Lutnes om hvor vanskelig det er å operere dette flyet, som fortsatt er i tjeneste i Irak og Afganistan. Generalmajor Kjell Lutnes forteller om U2-flyet Tue, 13 Jul 2010 10:21:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65340-13.07.2010+10%3a21%3a00 NRK P2 00:05:32 NRK P2,Museum - et program om norsk historie U2-prosjektet ble startet av CIA i 1956 og går ut på å sende et spesialbygd fly opp i 70 tusen fots høyde over fiendtlig område. I denne høyden kunne ikke flyet skytes ned, trodde man, og med svært stor rekkevidde kunne U2 fotografere og overvåke store områder. Det var særlig Sovjetunionen og Kina som var U2s mål, og til å begynne med brukte man baser i Tyskland, Tyrkia og Pakistan. I 1957 fløy U2 over Norge for å teste sovjetiske radaranlegg på Kola, uten å varsle norske myndigheter. Flyet ble oppdaget, og flere norske jagerfly ble sendt opp for å avskjære, uten hell. Etter denne episoden sendte den norske utenriksminister Hallvard Lange et brev til Washington hvor han protesterte og samtidig ba om å få utlevert fotomateriale og flightplan fra U2, som han også fikk. Da amerikanerne igjen ville fly over Norge i 1958 og bruke Bodø flyplass, ble det holdt et informasjonsmøte mellom CIA og norske militære og sivile myndigheter på Fornebu i månedsskiftet august-september. Hvem som var med fra norsk side er uklart, men møtet ble ledet av CIA oberst Stan Beerli, forteller pensjonert generalmajor Kjell Lutnes. Lutnes arbeider i dag med ned og avgraderinger av Forsvarets dokumenter, men disse opplysningene er fra amerikanske kilder. - Den 27.april 1960 var det et nytt møte på Fornebu, sier Lutnes. Da kom CIA på nytt for å orientere norske myndigheter om U2s ”Grand Slam” operasjon, det vil si en fullstendig overflyvning av Sovjetisk luftrom fra Pakistan til Bodø. – Norge visste alt om U2, sier Lutnes. I programmet forteller også Lutnes om selve U2-programmet og den dramatiske nedskytingen av pilot Francis Gary Powers over Sverdlovsk. U2-prosjektet ble startet av CIA i 1956 og går ut på å sende et spesialbygd fly opp i 70 tusen fots høyde over fiendtlig område. I denne høyden kunne ikke flyet skytes ned, trodde man, og med svært stor rekkevidde kunne U2 fotografere og overvåke store områder. Det var særlig Sovjetunionen og Kina som var U2s mål, og til å begynne med brukte man baser i Tyskland, Tyrkia og Pakistan. I 1957 fløy U2 over Norge for å teste sovjetiske radaranlegg på Kola, uten å varsle norske myndigheter. Flyet ble oppdaget, og flere norske jagerfly ble sendt opp for å avskjære, uten hell. Etter denne episoden sendte den norske utenriksminister Hallvard Lange et brev til Washington hvor han protesterte og samtidig ba om å få utlevert fotomateriale og flightplan fra U2, som han også fikk. Da amerikanerne igjen ville fly over Norge i 1958 og bruke Bodø flyplass, ble det holdt et informasjonsmøte mellom CIA og norske militære og sivile myndigheter på Fornebu i månedsskiftet august-september. Hvem som var med fra norsk side er uklart, men møtet ble ledet av CIA oberst Stan Beerli, forteller pensjonert generalmajor Kjell Lutnes. Lutnes arbeider i dag med ned og avgraderinger av Forsvarets dokumenter, men disse opplysningene er fra amerikanske kilder. - Den 27.april 1960 var det et nytt møte på Fornebu, sier Lutnes. Da kom CIA på nytt for å orientere norske myndigheter om U2s ”Grand Slam” operasjon, det vil si en fullstendig overflyvning av Sovjetisk luftrom fra Pakistan til Bodø. – Norge visste alt om U2, sier Lutnes. I programmet forteller også Lutnes om selve U2-programmet og den dramatiske nedskytingen av pilot Francis Gary Powers over Sverdlovsk. Første del av MUSEUMs reportasje om spionflyet U2 Tue, 13 Jul 2010 10:15:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65344-13.07.2010+10%3a15%3a00 NRK P2 00:26:34 NRK P2,Museum - et program om norsk historie NSAs museum i Fort Mead utenfor Washington, er verdens eneste, offisielle etterretningsmuseum som er åpent for publikum. I tillegg til gjenstander og dekrypteringsmaskiner fra Enigma til The Magic of Purple har National Cryptological Museum også en egen avdeling for den kalde krigen og U2-flyet som ble skutt ned over Sverdlovsk den 1.mai 1960. - Det var gjennom Venonaprosjektet, som avslørte Ethel og Julius Rosenberg, vi forsto at russerne hadde teknologi for å skyte ned U2-flyet, sier kurator Patrick Weadon. Ved siden av monteren med en del av U2-flyet til Gary Powers, donert av russerne i 1994, henger ”The Great Seal” . Det var amerikanernes svar i FN på Khrutsjovs avsløring av U2-flyet. Som dekorasjon ble seglet plassert i den amerikanske ambassaden i Moskva, og ved hjelp av en spesiell lydbølge-teknologi kunne en skjult mikrofon aktiveres. - KGB avlyttet ambassadøren i mange år, sier Weadon, som også forteller at popsingelen ”Good Vibrations” med The Beach Boys i 1966 bruker samme type maskin for å lage de spesielle, elektroniske lydene. Dette var forløperen til syntezisere og Moog-orgelet, funnet opp av KGB-mannen Lev Thermin i Sovjetunionen. I MUSEUM forteller også generalmajor Kjell Lutnes om hva som skjedde da Gary Powers tok bakken og CIAs evakuering fra Bodø i et C 130 lastefly. - Vi kan bare være stolte over hele U2-saken, sier Lutnes. - Norge gjorde sin del i Den kalde krigen. Dette er del 2 av MUSEUMs reportasje om U2-flyene. Del 1 ligger på MUSEUMs podkastside NSAs museum i Fort Mead utenfor Washington, er verdens eneste, offisielle etterretningsmuseum som er åpent for publikum. I tillegg til gjenstander og dekrypteringsmaskiner fra Enigma til The Magic of Purple har National Cryptological Museum også en egen avdeling for den kalde krigen og U2-flyet som ble skutt ned over Sverdlovsk den 1.mai 1960. - Det var gjennom Venonaprosjektet, som avslørte Ethel og Julius Rosenberg, vi forsto at russerne hadde teknologi for å skyte ned U2-flyet, sier kurator Patrick Weadon. Ved siden av monteren med en del av U2-flyet til Gary Powers, donert av russerne i 1994, henger ”The Great Seal” . Det var amerikanernes svar i FN på Khrutsjovs avsløring av U2-flyet. Som dekorasjon ble seglet plassert i den amerikanske ambassaden i Moskva, og ved hjelp av en spesiell lydbølge-teknologi kunne en skjult mikrofon aktiveres. - KGB avlyttet ambassadøren i mange år, sier Weadon, som også forteller at popsingelen ”Good Vibrations” med The Beach Boys i 1966 bruker samme type maskin for å lage de spesielle, elektroniske lydene. Dette var forløperen til syntezisere og Moog-orgelet, funnet opp av KGB-mannen Lev Thermin i Sovjetunionen. I MUSEUM forteller også generalmajor Kjell Lutnes om hva som skjedde da Gary Powers tok bakken og CIAs evakuering fra Bodø i et C 130 lastefly. - Vi kan bare være stolte over hele U2-saken, sier Lutnes. - Norge gjorde sin del i Den kalde krigen. Dette er del 2 av MUSEUMs reportasje om U2-flyene. Del 1 ligger på MUSEUMs podkastside Besøk ved NSA-museet i Fort Mead Tue, 13 Jul 2010 10:00:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65339-13.07.2010+10%3a00%3a00 NRK P2 00:26:34 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Tydeligvis mente menneskene i steinalderen at de aller beste stedene å bo, det var innerst i Oslofjorden og i det som er Østfold og Vestfold i dag. Da snakker vi om de første som bodde fast på ett og samme sted. Arkeologene kaller den tiden for Nøstvetkulturen, og i denne utgaven av MUSEUM, som vi sendte første gang i 2008, kan du nå bli med Håkon Glørstad fra Kulturhistorisk Museum til noen av disse boplassene. Først og fremst Nøstvet like bak Tusenfryd, men også Ekeberg i Oslo. Programmet ble sendt første gang i november 2008. Glørstads bok om Nøstvetkulturen heter "Nære ting fra en fjern fortid", Universitetsforlaget 2008. Tydeligvis mente menneskene i steinalderen at de aller beste stedene å bo, det var innerst i Oslofjorden og i det som er Østfold og Vestfold i dag. Da snakker vi om de første som bodde fast på ett og samme sted. Arkeologene kaller den tiden for Nøstvetkulturen, og i denne utgaven av MUSEUM, som vi sendte første gang i 2008, kan du nå bli med Håkon Glørstad fra Kulturhistorisk Museum til noen av disse boplassene. Først og fremst Nøstvet like bak Tusenfryd, men også Ekeberg i Oslo. Programmet ble sendt første gang i november 2008. Glørstads bok om Nøstvetkulturen heter "Nære ting fra en fjern fortid", Universitetsforlaget 2008. Nøstvetboplasser ved Oslofjorden og Tusenfryd Fri, 09 Jul 2010 10:00:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65338-09.07.2010+10%3a00%3a00 NRK P2 00:26:20 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Vil du finne fram til spesielle steder utenfor allfarvei, som kanskje krever både turstøvler og et godt kart, har MUSEUM noen forslag til de historisk interesserte. Reisen starter ved Varangerfjorden i Finnmark, hvor Kjersti Schanche forteller om Mortensnes. Der finnes både hustufter fra steinalder, hundrevis av samiske graver fra historisk tid og en offerplass som var i bruk fram til 1900-tallet. Ved å ta båt fra Norsk fiskeværmuseum i Å i Lofoten kan man komme over Moskenesstraumen og inn på land i Revsvika på utsiden av Lofotveggen. Der ligger Kolhellaren, eller Revsvikhula, som har helt utrolige hulemalerier fra bronsealderen dypt inne i mørket. Vi gjør også et stopp ved Tingvoll på Nordmøre, hvor det er store, jernoksidrøde hellemalerier av elg og laks på fjellveggene ned mot Tingvollfjorden. På vei til København og ”dødens hage”, Assistenskirkegården i Nørrebro hvor hele den dansk-norske intelligensiaen fra 1700-tallet ligger begravd, stanser MUSEUM ved det nedlagte atomkraftverket i Barsebäck. Her kan man få omvisning i verdens største, teknisk-industrielle kulturminne, og samtidig bli sjekket for radioaktiv stråling. MUSEUMs reiseguide stopper også ved Dybbøl Mølle i Danmark, ved landsbyen Sehested i Holstein og i en bortgjemt landsbykirke i Brompton utenfor York. Til slutt anbefaler MUSEUM et besøk i turistkontoret i Pickering, hvor man kan få kjøpt et lite hefte med veibeskrivelser til 20 norrøne steinkors som fortsatt står ute i terrenget og minner om den anglo-skandinaviske innvandringen på 800-tallet. Vil du finne fram til spesielle steder utenfor allfarvei, som kanskje krever både turstøvler og et godt kart, har MUSEUM noen forslag til de historisk interesserte. Reisen starter ved Varangerfjorden i Finnmark, hvor Kjersti Schanche forteller om Mortensnes. Der finnes både hustufter fra steinalder, hundrevis av samiske graver fra historisk tid og en offerplass som var i bruk fram til 1900-tallet. Ved å ta båt fra Norsk fiskeværmuseum i Å i Lofoten kan man komme over Moskenesstraumen og inn på land i Revsvika på utsiden av Lofotveggen. Der ligger Kolhellaren, eller Revsvikhula, som har helt utrolige hulemalerier fra bronsealderen dypt inne i mørket. Vi gjør også et stopp ved Tingvoll på Nordmøre, hvor det er store, jernoksidrøde hellemalerier av elg og laks på fjellveggene ned mot Tingvollfjorden. På vei til København og ”dødens hage”, Assistenskirkegården i Nørrebro hvor hele den dansk-norske intelligensiaen fra 1700-tallet ligger begravd, stanser MUSEUM ved det nedlagte atomkraftverket i Barsebäck. Her kan man få omvisning i verdens største, teknisk-industrielle kulturminne, og samtidig bli sjekket for radioaktiv stråling. MUSEUMs reiseguide stopper også ved Dybbøl Mølle i Danmark, ved landsbyen Sehested i Holstein og i en bortgjemt landsbykirke i Brompton utenfor York. Til slutt anbefaler MUSEUM et besøk i turistkontoret i Pickering, hvor man kan få kjøpt et lite hefte med veibeskrivelser til 20 norrøne steinkors som fortsatt står ute i terrenget og minner om den anglo-skandinaviske innvandringen på 800-tallet. Turtips til rare steder utenfor allfarvei Fri, 02 Jul 2010 10:00:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65337-02.07.2010+10%3a00%3a00 NRK P2 00:26:20 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Helt siden Ottar fra Hålogaland fortalte om sin reise fra det høye nord til kong Alfred i England på slutten av 800-tallet har stedet ”Scirings Heal” blitt tolket og plassert mange steder på kartet. Kunghelle, Stockholms skjærgård eller Skiringssal ved Kaupang i Vestfold. I MUSEUM møter vi historiker Kjell-Olav Masdalen som er direktør ved Aust Agder Kulturhistoriske senter i Arendal. Han presenterer en helt ny teori om hva Ottar mente med ”Scirings Heal”. Helt siden Ottar fra Hålogaland fortalte om sin reise fra det høye nord til kong Alfred i England på slutten av 800-tallet har stedet ”Scirings Heal” blitt tolket og plassert mange steder på kartet. Kunghelle, Stockholms skjærgård eller Skiringssal ved Kaupang i Vestfold. I MUSEUM møter vi historiker Kjell-Olav Masdalen som er direktør ved Aust Agder Kulturhistoriske senter i Arendal. Han presenterer en helt ny teori om hva Ottar mente med ”Scirings Heal”. Hvor lå Ottars "Scirings Heal" ? Fri, 25 Jun 2010 10:00:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65336-25.06.2010+10%3a00%3a00 NRK P2 00:26:21 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Sju tusen år gamle ”forsteinede øyeblikk” Det har alltid vært kysten som har blitt forbundet med de aller første funn av steinalderspor i Norge. Var det ikke folk på fjellet og i innlandet da de første menneskene lette etter de beste jakt- og fiskeplassene ? I utstillingen ”Forsteinede øyeblikk” ved Nordøsterdalsmuseet på Tynset vises nå en lang rekke arkeologiske funn som forteller historien om de første menneskene som streifet omkring på fjellviddene for 7000 år siden. – Vi har ingen funn av permanente boplasser, men vi har mange spor etter leirplasser som ble brukt i storviltjakt og fangst og fiske, sier arkeolog Thea Sørensen, som forestiller seg et øyeblikksbilde : – Når en steinalderjeger stanset en times tid i sin vandring og hadde slakta, spist, slått og gått videre, kunne det ligge en hel liten haug igjen av steinavslag, sier Sørensen. Siden flint bare finnes ute ved kysten, er det et stort utvalg av lokale bergtyper som ble brukt av innlandets steinaldermennesker til våpen og redskaper. Bergkrystall, kvartsitt, rød jaspis, spargnitt, skifer og kvarts. I MUSEUM blir vi med Thea Sørensen opp på fjellet til den neddemmede Falningssjøen. – Her ble det funnet minst åtte leirplasser og i tillegg noen fangstgroper for rein, sier Sørensen. De fleste gjenstandene på utstillingen er tidligere ikke vist samlet, og har ligget i magasinene til Kulturhistorisk museum siden de store vasskraftundersøkelsene fra 1960, 70 og 80-tallet. Sju tusen år gamle ”forsteinede øyeblikk” Det har alltid vært kysten som har blitt forbundet med de aller første funn av steinalderspor i Norge. Var det ikke folk på fjellet og i innlandet da de første menneskene lette etter de beste jakt- og fiskeplassene ? I utstillingen ”Forsteinede øyeblikk” ved Nordøsterdalsmuseet på Tynset vises nå en lang rekke arkeologiske funn som forteller historien om de første menneskene som streifet omkring på fjellviddene for 7000 år siden. – Vi har ingen funn av permanente boplasser, men vi har mange spor etter leirplasser som ble brukt i storviltjakt og fangst og fiske, sier arkeolog Thea Sørensen, som forestiller seg et øyeblikksbilde : – Når en steinalderjeger stanset en times tid i sin vandring og hadde slakta, spist, slått og gått videre, kunne det ligge en hel liten haug igjen av steinavslag, sier Sørensen. Siden flint bare finnes ute ved kysten, er det et stort utvalg av lokale bergtyper som ble brukt av innlandets steinaldermennesker til våpen og redskaper. Bergkrystall, kvartsitt, rød jaspis, spargnitt, skifer og kvarts. I MUSEUM blir vi med Thea Sørensen opp på fjellet til den neddemmede Falningssjøen. – Her ble det funnet minst åtte leirplasser og i tillegg noen fangstgroper for rein, sier Sørensen. De fleste gjenstandene på utstillingen er tidligere ikke vist samlet, og har ligget i magasinene til Kulturhistorisk museum siden de store vasskraftundersøkelsene fra 1960, 70 og 80-tallet. Steinalderspor på fjellet og i innlandet Fri, 18 Jun 2010 11:45:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65335-18.06.2010+11%3a45%3a00 NRK P2 00:26:14 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Ny bok om Eirik Blodøks ”Eric rules OK”, Eirik er sjefen, var lenge slagordet til Jorvik Viking Centre i York. - Eirik Blodøks er ennå selve urbildet på en vikingkriger i England, og er en av de få norrøne vikinger engelskmenn kan navnet på, sier historiker Gareth Williams fra British Museum. Williams har nettopp vært i Norge for å presentere sin nye bok, som handler om Eirik Blodøks. – Det er et hull i sagalitteraturen og ikke minst den historiske forskningen, når det gjelder Eirik Blodøks, sier professor Torgrim Titlestad, som er en av dem som står bak forlaget Saga Bok. Boken kommer både i norsk og engelsk versjon, og gir en omfattende gjennomgang av mange forskjellige, historiske kilder til Eiriks liv. Som Harald Hårfagres favorittsønn fikk Eirik sitt spesielle tilnavn som mangedobbelt brodermoder og var i en kort periode konge i Norge mens faren ennå levde. Da hans yngste bror, Håkon kommer tilbake fra England og hoffet til kong Adalstein, reiser Eirik og Gunnhild i eksil og havner til slutt i York. I minst to perioder blir Eirik konge i hele Northumbria. Først under kong Adelstein og senere som selvstendig konge i spissen for en selvstendighetsbevegelse i nord. – Eirik var en mye mer sammensatt person og statsmann enn det inntrykket vi får fra våre sagaer, sier Titlestad. Med Eiriks død i 954, i slaget ved Stainmoore, slutter den første vikingperioden i engelsk historie, og den engelske rikssamlingen var fullført. Ny bok om Eirik Blodøks ”Eric rules OK”, Eirik er sjefen, var lenge slagordet til Jorvik Viking Centre i York. - Eirik Blodøks er ennå selve urbildet på en vikingkriger i England, og er en av de få norrøne vikinger engelskmenn kan navnet på, sier historiker Gareth Williams fra British Museum. Williams har nettopp vært i Norge for å presentere sin nye bok, som handler om Eirik Blodøks. – Det er et hull i sagalitteraturen og ikke minst den historiske forskningen, når det gjelder Eirik Blodøks, sier professor Torgrim Titlestad, som er en av dem som står bak forlaget Saga Bok. Boken kommer både i norsk og engelsk versjon, og gir en omfattende gjennomgang av mange forskjellige, historiske kilder til Eiriks liv. Som Harald Hårfagres favorittsønn fikk Eirik sitt spesielle tilnavn som mangedobbelt brodermoder og var i en kort periode konge i Norge mens faren ennå levde. Da hans yngste bror, Håkon kommer tilbake fra England og hoffet til kong Adalstein, reiser Eirik og Gunnhild i eksil og havner til slutt i York. I minst to perioder blir Eirik konge i hele Northumbria. Først under kong Adelstein og senere som selvstendig konge i spissen for en selvstendighetsbevegelse i nord. – Eirik var en mye mer sammensatt person og statsmann enn det inntrykket vi får fra våre sagaer, sier Titlestad. Med Eiriks død i 954, i slaget ved Stainmoore, slutter den første vikingperioden i engelsk historie, og den engelske rikssamlingen var fullført. Engelsk forsker med ny bok om Eirik Blodøks Fri, 18 Jun 2010 11:42:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65334-18.06.2010+11%3a42%3a00 NRK P2 00:26:18 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Vikingskipet Roskilde 6 er bygget i Norge Under graving ved Vikingeskipsmuseet i Roskilde fant man i 1997 vrakene av 10 vikingskip. Det største av dem var Roskilde 6, med en bevart kjøl på 32 meter og omtrent en fjerdedel av bordganger og spanter intakt. Forskerne var enige om at vraket av Roskilde 6 ikke bare var det største vikingskip man har funnet, men at det også var et særdeles elegant bygget krigsskip. Skipet må ha hatt plass til minst 100 mann, og man regner med at det var 38 sesser, det vil si 78 årer. De rekonstruerte målene er 3,25 meters bredde, fri bordgangshøyde ca 1,65 meter og en total lengde på 36 meter. Dateringen ble satt til 1025, men hvor skipet var bygget var ukjent helt til våren 2010. Da fant årringsekspert Niels Bonde ved Nationalmuseet i København et perfekt sammenfall mellom årringene i treet fra Roskilde 6 og vekstkurven for eik fra Oslofjordområdet. – Vi kan pinpointe fellingen av eikestokkene til Oslofjorden, enten på øst eller vestsiden. Mest sannsynlig vestsiden, sier Niels Bonde. Dateringen 1025 er også bekreftet, noe som plasserer skipet i en kritisk fase av Olav Haraldssons krigsforberedelser. – Kanskje var skipet med ved slaget ved Helgenå i Skåne i 1025, sier Niels Bonde. Roskilde 6 er til konservering på Brede Verk utenfor København og skal i 2013 være midtpunktet i en internasjonal vikingetidsutstilling i Berlin, London og København. Vikingskipet Roskilde 6 er bygget i Norge Under graving ved Vikingeskipsmuseet i Roskilde fant man i 1997 vrakene av 10 vikingskip. Det største av dem var Roskilde 6, med en bevart kjøl på 32 meter og omtrent en fjerdedel av bordganger og spanter intakt. Forskerne var enige om at vraket av Roskilde 6 ikke bare var det største vikingskip man har funnet, men at det også var et særdeles elegant bygget krigsskip. Skipet må ha hatt plass til minst 100 mann, og man regner med at det var 38 sesser, det vil si 78 årer. De rekonstruerte målene er 3,25 meters bredde, fri bordgangshøyde ca 1,65 meter og en total lengde på 36 meter. Dateringen ble satt til 1025, men hvor skipet var bygget var ukjent helt til våren 2010. Da fant årringsekspert Niels Bonde ved Nationalmuseet i København et perfekt sammenfall mellom årringene i treet fra Roskilde 6 og vekstkurven for eik fra Oslofjordområdet. – Vi kan pinpointe fellingen av eikestokkene til Oslofjorden, enten på øst eller vestsiden. Mest sannsynlig vestsiden, sier Niels Bonde. Dateringen 1025 er også bekreftet, noe som plasserer skipet i en kritisk fase av Olav Haraldssons krigsforberedelser. – Kanskje var skipet med ved slaget ved Helgenå i Skåne i 1025, sier Niels Bonde. Roskilde 6 er til konservering på Brede Verk utenfor København og skal i 2013 være midtpunktet i en internasjonal vikingetidsutstilling i Berlin, London og København. Roskilde 6 er bygget i Norge Fri, 18 Jun 2010 11:40:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65333-18.06.2010+11%3a40%3a00 NRK P2 00:26:17 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Nøyaktig på 200-års dagen for hans dramatiske død avduket Dronning Sonja det nyrestaurerte monumentet over Christian August i Paradisbukta ved Huk på Bygdøy den 28.mai. Mannen som i sin samtid var den mest populære person i hele Norden, og som så for seg at han personlig skulle samle de tre riker til en forbundsstat under samme konge, er i dag så godt som ukjent. Da han falt av hesten og døde i 1810 var han svensk kronprins og det brøt ut tumulter og kaos i Stockholm under hans gravferd. Som en av prinsene i adelsfamilien Sønderborg-Augustenborg i Schleswig Holstein kunne Christian August ha gjort karriere ved det danske hoff, men isteden ble han kommandant på Fredriksten Festning i 1803, hvor han etter eget utsagn fant tiden nokså lang. Alt forandret seg da Danmark-Norge kom i krig med England i 1807. Norge ble isolert og Christian August ble utnevnt til sjef for den norske regjeringskommisjonen. I praksis var han både ”statsminister” og øverstkommanderende. Svenskene angrep i 1808, men Christian August slo svenskene i tre slag, ved Toverud, Trangen og Prestebakke. Christian August ble norsk nasjonalhelt. Da det brøt ut revolusjon i Sverige og Gustav IV Adolf ble tvunget i eksil, fikk den norske statsminister og seierrike general tilbud om å bli svensk kronprins. Han takket ja, med den hensikt å forsøke å samle Norden under den danske kong Fredrik VI. - Hadde han ikke fått slag og falt av hesten etter bare fire måneder i Sverige, ville det aldri ha blitt noe Karl Johan og 1814, sier doktorgradsstipendiat Morten Nordhagen Ottosen fra Universitetet i Oslo. Nøyaktig på 200-års dagen for hans dramatiske død avduket Dronning Sonja det nyrestaurerte monumentet over Christian August i Paradisbukta ved Huk på Bygdøy den 28.mai. Mannen som i sin samtid var den mest populære person i hele Norden, og som så for seg at han personlig skulle samle de tre riker til en forbundsstat under samme konge, er i dag så godt som ukjent. Da han falt av hesten og døde i 1810 var han svensk kronprins og det brøt ut tumulter og kaos i Stockholm under hans gravferd. Som en av prinsene i adelsfamilien Sønderborg-Augustenborg i Schleswig Holstein kunne Christian August ha gjort karriere ved det danske hoff, men isteden ble han kommandant på Fredriksten Festning i 1803, hvor han etter eget utsagn fant tiden nokså lang. Alt forandret seg da Danmark-Norge kom i krig med England i 1807. Norge ble isolert og Christian August ble utnevnt til sjef for den norske regjeringskommisjonen. I praksis var han både ”statsminister” og øverstkommanderende. Svenskene angrep i 1808, men Christian August slo svenskene i tre slag, ved Toverud, Trangen og Prestebakke. Christian August ble norsk nasjonalhelt. Da det brøt ut revolusjon i Sverige og Gustav IV Adolf ble tvunget i eksil, fikk den norske statsminister og seierrike general tilbud om å bli svensk kronprins. Han takket ja, med den hensikt å forsøke å samle Norden under den danske kong Fredrik VI. - Hadde han ikke fått slag og falt av hesten etter bare fire måneder i Sverige, ville det aldri ha blitt noe Karl Johan og 1814, sier doktorgradsstipendiat Morten Nordhagen Ottosen fra Universitetet i Oslo. En av de store politkere i Norden før 1814 Sat, 05 Jun 2010 18:46:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65332-05.06.2010+18%3a46%3a00 NRK P2 00:26:15 NRK P2,Museum - et program om norsk historie I den lille landsbyen Brompton, på landsbygda i nordre Yorkshire, finnes en ”vikingeskatt” av stein. Inne i St. Thomaskirken står det til sammen syv hogbacks og tre steinkors. Hogbacks er noen helt spesielle, anglo-skandinaviske steinskulpturer. Rikt ornamenterte og med stor detaljrikdom forestiller de små vikingehus, omtrent på størrelse med en griserygg, derav navnet. Ved hvert møne stiger det en bjørn opp fra jorden og holder rundt huset med klørne. Som regel har bjørnene en munnkurv, men noen steder er ikke bjørnene kneblet, og det er også et eksempel på at fenrisulven har tatt bjørnenes plass. – Slike steinskulpturer finnes bare i områder med norsk vikingebosetting på 800 og 900-tallet, sier arkeolog Gareth Williams. De få eksemplarene som finnes andre steder i England og Skottland står enkeltvis, men i Brompton fant man hele 10 Hogbacks gravd ned under gulvet i middelalderkirken. – York var nok hovedstaden for norrøn bosetting i Northumbria, men det har også vært andre, viktige norrøne sentre på 900-tallet, sier Williams, som mener at nettopp Brompton, fem mil nord for York, må ha vært et slikt sted. - Dette viser møtet mellom hedendom og kristendom, mellom den anglosaksiske kulturen og de første, norrøne innvandrerne som slo seg ned for godt, sier Gareth Williams. Vi møter også kirkehistoriker Jan Schumacher fra Menighetsfakultetet i Oslo i dette programmet som ble sendt første gang 19/9 2009. Reprise 22/5 2010. her som podkast I den lille landsbyen Brompton, på landsbygda i nordre Yorkshire, finnes en ”vikingeskatt” av stein. Inne i St. Thomaskirken står det til sammen syv hogbacks og tre steinkors. Hogbacks er noen helt spesielle, anglo-skandinaviske steinskulpturer. Rikt ornamenterte og med stor detaljrikdom forestiller de små vikingehus, omtrent på størrelse med en griserygg, derav navnet. Ved hvert møne stiger det en bjørn opp fra jorden og holder rundt huset med klørne. Som regel har bjørnene en munnkurv, men noen steder er ikke bjørnene kneblet, og det er også et eksempel på at fenrisulven har tatt bjørnenes plass. – Slike steinskulpturer finnes bare i områder med norsk vikingebosetting på 800 og 900-tallet, sier arkeolog Gareth Williams. De få eksemplarene som finnes andre steder i England og Skottland står enkeltvis, men i Brompton fant man hele 10 Hogbacks gravd ned under gulvet i middelalderkirken. – York var nok hovedstaden for norrøn bosetting i Northumbria, men det har også vært andre, viktige norrøne sentre på 900-tallet, sier Williams, som mener at nettopp Brompton, fem mil nord for York, må ha vært et slikt sted. - Dette viser møtet mellom hedendom og kristendom, mellom den anglosaksiske kulturen og de første, norrøne innvandrerne som slo seg ned for godt, sier Gareth Williams. Vi møter også kirkehistoriker Jan Schumacher fra Menighetsfakultetet i Oslo i dette programmet som ble sendt første gang 19/9 2009. Reprise 22/5 2010. her som podkast Gravmonumenter i stein fra tidlig vikingetid Thu, 20 May 2010 12:50:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65331-20.05.2010+12%3a50%3a00 NRK P2 00:26:36 NRK P2,Museum - et program om norsk historie I år er det 100 år siden Bjørnstjerne Bjørnson døde i Paris, og på Aulestad markeres det med en storstilt restaurering til 50 millioner kroner. Store vannskader, setninger og bygninger som nesten falt sammen av råte var den sjokkerende statusen da bygningene på Aulestad ble gjennomgått for 10 år siden. Maihaugen slo alarm og 50 millioner kroner senere er håndverkerne i siste innspurt før den store åpningen til 17.mai. Aulestad var Bjørnstjerne Bjørnsons hjem de siste 35 år av hans levetid. Først da Karoline døde i 1934 ble huset fredet og gjort om til museum. Barnebarnet Else Bjørnson ble født på Nedre Aulestad i 1894 og ble omviser i museet helt fram til 1964. I MUSEUM hører vi henne fortelle om livet på Aulestad i et arkivopptak fra 1959. I dag er Aulestad en del av Maihaugen og i MUSEUM forteller avdelingsleder Torunn Herje og museumskonsulent Bente Forberg om det store restaureringsarbeidet som har pågått de siste årene. Vi får også en tur inn i huset hvor vi blant annet får høre om Bjørnsons skrivestue. – For oss barnebarna var nok den store skålen med sukkertøy , bonbonièren, det mest spennende på skrivebordet, forteller Else Bjørnson. Musikken i programmet er "Øyvinds sang" fra "En glad gutt", kjent som Løft ditt hode, du raske gutt. Framført av Lars Lillo-Stenberg. I år er det 100 år siden Bjørnstjerne Bjørnson døde i Paris, og på Aulestad markeres det med en storstilt restaurering til 50 millioner kroner. Store vannskader, setninger og bygninger som nesten falt sammen av råte var den sjokkerende statusen da bygningene på Aulestad ble gjennomgått for 10 år siden. Maihaugen slo alarm og 50 millioner kroner senere er håndverkerne i siste innspurt før den store åpningen til 17.mai. Aulestad var Bjørnstjerne Bjørnsons hjem de siste 35 år av hans levetid. Først da Karoline døde i 1934 ble huset fredet og gjort om til museum. Barnebarnet Else Bjørnson ble født på Nedre Aulestad i 1894 og ble omviser i museet helt fram til 1964. I MUSEUM hører vi henne fortelle om livet på Aulestad i et arkivopptak fra 1959. I dag er Aulestad en del av Maihaugen og i MUSEUM forteller avdelingsleder Torunn Herje og museumskonsulent Bente Forberg om det store restaureringsarbeidet som har pågått de siste årene. Vi får også en tur inn i huset hvor vi blant annet får høre om Bjørnsons skrivestue. – For oss barnebarna var nok den store skålen med sukkertøy , bonbonièren, det mest spennende på skrivebordet, forteller Else Bjørnson. Musikken i programmet er "Øyvinds sang" fra "En glad gutt", kjent som Løft ditt hode, du raske gutt. Framført av Lars Lillo-Stenberg. Aulestad pusses opp for 50 millioner kroner Fri, 23 Apr 2010 12:15:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65330-23.04.2010+12%3a15%3a00 NRK P2 00:26:18 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Den sivile luftfarten i Norge startet med Norsk Luftseilasforening i Oslo, men selv om det ble igangsatt en prøverute fra Bergen til Stavanger allerede i 1920, ble det ikke gjort noen seriøse forsøk på kommersielle ruter før tidlig på 1930-tallet. Flere norske rederier, med Fred Olsen og Bergenske Dampskipsselskap i spissen søkte konsesjon for landflyruter, men regjeringen Mowinkel avslo. Staten ønsket å satse på sjøfly, og da Norsk Luftfartsselskap til slutt fikk konsesjon, var det på en sjøflyrute fra Oslo til Bergen, med stopp i alle byene langs kysten. Turen fra Oslo til Bergen tok nesten 6 timer med alle stopp, men allerede fra første driftsår i 1935 gikk selskapet med underskudd. Posten subsidierte rutene, og Staten gikk inn med betydelige tilskudd. Langs kysten finnes ennå rester etter de første sjøflyhavnene, og i MUSEUM forteller veteranene Knut Lindmann og Grenå om sine barndomsminner fra sjøflyhavnen i Moss. Fundamentene til bryggen og terminalbygningen står fortsatt og minner om en del av norsk historie som få kjenner til. I arkivet til Norsk Luftfartsmuseum i Bodø finner doktorgradsstipendiat Rune Hovd fram flyruter, priser og dokumenter fra den sivile luftfartens første år. dette programmet ble sendt første gang i mars 2008. Den sivile luftfarten i Norge startet med Norsk Luftseilasforening i Oslo, men selv om det ble igangsatt en prøverute fra Bergen til Stavanger allerede i 1920, ble det ikke gjort noen seriøse forsøk på kommersielle ruter før tidlig på 1930-tallet. Flere norske rederier, med Fred Olsen og Bergenske Dampskipsselskap i spissen søkte konsesjon for landflyruter, men regjeringen Mowinkel avslo. Staten ønsket å satse på sjøfly, og da Norsk Luftfartsselskap til slutt fikk konsesjon, var det på en sjøflyrute fra Oslo til Bergen, med stopp i alle byene langs kysten. Turen fra Oslo til Bergen tok nesten 6 timer med alle stopp, men allerede fra første driftsår i 1935 gikk selskapet med underskudd. Posten subsidierte rutene, og Staten gikk inn med betydelige tilskudd. Langs kysten finnes ennå rester etter de første sjøflyhavnene, og i MUSEUM forteller veteranene Knut Lindmann og Grenå om sine barndomsminner fra sjøflyhavnen i Moss. Fundamentene til bryggen og terminalbygningen står fortsatt og minner om en del av norsk historie som få kjenner til. I arkivet til Norsk Luftfartsmuseum i Bodø finner doktorgradsstipendiat Rune Hovd fram flyruter, priser og dokumenter fra den sivile luftfartens første år. dette programmet ble sendt første gang i mars 2008. Flybåthavnen i Mossesundet - Fra Museums lager Fri, 02 Apr 2010 10:00:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65329-02.04.2010+10%3a00%3a00 NRK P2 00:26:20 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Mens MUSEUM er på besøk ved Norsk Sjøfartsmuseum utgravning av det gamle havneanlegget i Oslo fra 1600-tallet, finner arkeologene båtvrak nummer 13. I tre-fire konsentrerte områder ligger båtvrakene oppå eller ved siden av hverandre. Store og små og av mange forskjellige typer. – Ikke siden utgravningen av havnen i Kalmar i Sverige på 1930-tallet er det funnet så mange båter fra denne perioden, og funnet vil gi en helt unik ny kunnskap om skipsbygging i denne perioden, sier professor Arne Emil Christensen. Prosjektleder Jostein Gundersen sier at mange av båtene er nokså intakte og kan rekonstrueres i sin helhet. – Dette er havnens arbeidshester, og med dette funnet kan vi kle havnen med dagliglivets hendelser, sier Gundersen. Det er også funnet store mengder grønnglasert keramikk og flere kasser med ubrukte krittpiper. Gundersen trekker også fram en 500 år gammel brukt krittpipe . – Dette er sannsynligvis den aller eldste krittpipen i hele Norden. Og den var i bruk før den første røykeloven, som kom da kong Christian IV innførte røykeforbud i marinen i 1611. Samtlige båter er datert til sent 1500-tall eller tidlig 1600-tall. – Dette er en periode vi tidligere hadde svært få funn fra, så Barcode-utgravningen vil vekke internasjonal oppsikt, sier Arne Emil Christensen. dette programmet ble sendt første gang i september 2008. Mens MUSEUM er på besøk ved Norsk Sjøfartsmuseum utgravning av det gamle havneanlegget i Oslo fra 1600-tallet, finner arkeologene båtvrak nummer 13. I tre-fire konsentrerte områder ligger båtvrakene oppå eller ved siden av hverandre. Store og små og av mange forskjellige typer. – Ikke siden utgravningen av havnen i Kalmar i Sverige på 1930-tallet er det funnet så mange båter fra denne perioden, og funnet vil gi en helt unik ny kunnskap om skipsbygging i denne perioden, sier professor Arne Emil Christensen. Prosjektleder Jostein Gundersen sier at mange av båtene er nokså intakte og kan rekonstrueres i sin helhet. – Dette er havnens arbeidshester, og med dette funnet kan vi kle havnen med dagliglivets hendelser, sier Gundersen. Det er også funnet store mengder grønnglasert keramikk og flere kasser med ubrukte krittpiper. Gundersen trekker også fram en 500 år gammel brukt krittpipe . – Dette er sannsynligvis den aller eldste krittpipen i hele Norden. Og den var i bruk før den første røykeloven, som kom da kong Christian IV innførte røykeforbud i marinen i 1611. Samtlige båter er datert til sent 1500-tall eller tidlig 1600-tall. – Dette er en periode vi tidligere hadde svært få funn fra, så Barcode-utgravningen vil vekke internasjonal oppsikt, sier Arne Emil Christensen. dette programmet ble sendt første gang i september 2008. Fra Museums lager Thu, 25 Mar 2010 20:45:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65328-25.03.2010+20%3a45%3a00 NRK P2 00:26:20 NRK P2,Museum - et program om norsk historie I året 1624 ble en stor kasse med minst tusen nye krittpiper levert på kaien i Oslos middelalderhavn. Før den store lasten med krittpiper kom fram til utsalgsstedene i byen sank de til bunns i den grunne havnen under den store bybrannen. Der har de ligget til arkeologene fant dem under utgravningen på Barcode-tomten i 2008. Det var de 15 båtvrakene man også fant som fanget alle overskrifter, men i MUSEUM forteller arkeolog Jørgen Johannesen om det store funnet. Han er nå Norges eneste ”pipolog”, med et forskningsmateriale som er helt unikt. – Det er nok flere krittpiper i London, men det er vi som har den største samlingen med intakte piper fra 1600-tallet, sier Johannessen. I MUSEUM får vi høre om de forskjellige typer krittpiper og historien om hvordan tobakksrøykingen endret karakter i århundrene fram mot vår tid. – Det er først på slutten av 1700-tallet pipene endrer fasong, sier Johannessen. Da ble pipene lengre og skulle røykes av den distingverte herremann. Til å begynne med var det oppdageren Sir Walter Raleigh som var den første ”Marlborough-man”. – Alle røykte, både kvinner, barn og voksne menn. Det var datidens ”folkelige luksus” å røyke krittpipe, sier Johannessen. I året 1624 ble en stor kasse med minst tusen nye krittpiper levert på kaien i Oslos middelalderhavn. Før den store lasten med krittpiper kom fram til utsalgsstedene i byen sank de til bunns i den grunne havnen under den store bybrannen. Der har de ligget til arkeologene fant dem under utgravningen på Barcode-tomten i 2008. Det var de 15 båtvrakene man også fant som fanget alle overskrifter, men i MUSEUM forteller arkeolog Jørgen Johannesen om det store funnet. Han er nå Norges eneste ”pipolog”, med et forskningsmateriale som er helt unikt. – Det er nok flere krittpiper i London, men det er vi som har den største samlingen med intakte piper fra 1600-tallet, sier Johannessen. I MUSEUM får vi høre om de forskjellige typer krittpiper og historien om hvordan tobakksrøykingen endret karakter i århundrene fram mot vår tid. – Det er først på slutten av 1700-tallet pipene endrer fasong, sier Johannessen. Da ble pipene lengre og skulle røykes av den distingverte herremann. Til å begynne med var det oppdageren Sir Walter Raleigh som var den første ”Marlborough-man”. – Alle røykte, både kvinner, barn og voksne menn. Det var datidens ”folkelige luksus” å røyke krittpipe, sier Johannessen. Piperøykingens historie på 1600-tallet Thu, 25 Mar 2010 20:40:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65327-25.03.2010+20%3a40%3a00 NRK P2 00:26:20 NRK P2,Museum - et program om norsk historie ”Pipologi” er vel ikke egentlig en egen vitenskap, men i dette ektraprogrammet forteller arkeolog Jørgen Johannessen ,som forsker på tusenvis av historiske krittpiper som er funnet under utgravningene i Oslos havnebasseng om de tekniske detaljene ved krittpipenes typologi. Vi får også høre om hvordan krittpipenes utformingen har fulgt motesvingninger fra idealet om den barske oppdager, Sir Walter Raleigh, som var 1600-tallets Marlboro-Man, til lengre og mer elegante piper som skulle røykes av den distingverte herre på slutten av 1700-tallet. Innholdet i dette programmet er ikke med i MUSEUM for 27/3 om Krittpipene fra Bjørvika. ”Pipologi” er vel ikke egentlig en egen vitenskap, men i dette ektraprogrammet forteller arkeolog Jørgen Johannessen ,som forsker på tusenvis av historiske krittpiper som er funnet under utgravningene i Oslos havnebasseng om de tekniske detaljene ved krittpipenes typologi. Vi får også høre om hvordan krittpipenes utformingen har fulgt motesvingninger fra idealet om den barske oppdager, Sir Walter Raleigh, som var 1600-tallets Marlboro-Man, til lengre og mer elegante piper som skulle røykes av den distingverte herre på slutten av 1700-tallet. Innholdet i dette programmet er ikke med i MUSEUM for 27/3 om Krittpipene fra Bjørvika. Røykgangsdiameter og den første Marlboro-Man Thu, 25 Mar 2010 20:35:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65326-25.03.2010+20%3a35%3a00 NRK P2 00:13:36 NRK P2,Museum - et program om norsk historie På gården Them nedre i Sem i Vestfold graver arkeologer ut stua mens familien fortsatt bor i huset. I denne episoden av MUSEUM handler det om moderne tiders arkeologi. Alle skulle ha sin egen, arkeologiske utgraving hjemme i stua, sier Ola Myhre på gården Them nedre i Sem i Vestfold. Han og familien har åpnet finstua for en arkeologisk utgravning, og kan nå følge kulturlagene under gulvet tilbake til tidlig 1500-tall. Fra før er de store laftestokkene i stua datert til 1563, noe som gjør denne gården til et av de aller eldste trehusene i hele Norge. Navnet Them kommer fra gammelnordisk og kan bety frostfritt. – Uansett vet vi at det har vært både tingstue og skole her, sier Ola Myhre, som forteller at barna nå er 12.generasjon som har bodd på denne gården. Arkeolog Trude Aga Brun fra Vestfold fylkeskommune mener denne form for arkeologiske undersøkelser, som fokuserer på perioden etter reformasjonen kan gi ny og viktig kunnskap om de århundrene vi nettopp ha lagt bak oss. - Arkeologisk kunnskap om 1600 og 1700 tallet er like viktig som å grave ut steinalderboplasser, sier Aga. – Arkeologiske funn kan både bekrefte og utdype det vi vet fra skriftlige kilder, sier hun. I MUSEUM forteller Aga og arkeolog Vibeke Lia om hva de har funnet under gulvet på Them nedre og hvordan det er å grave inne i et bolighus. På gården Them nedre i Sem i Vestfold graver arkeologer ut stua mens familien fortsatt bor i huset. I denne episoden av MUSEUM handler det om moderne tiders arkeologi. Alle skulle ha sin egen, arkeologiske utgraving hjemme i stua, sier Ola Myhre på gården Them nedre i Sem i Vestfold. Han og familien har åpnet finstua for en arkeologisk utgravning, og kan nå følge kulturlagene under gulvet tilbake til tidlig 1500-tall. Fra før er de store laftestokkene i stua datert til 1563, noe som gjør denne gården til et av de aller eldste trehusene i hele Norge. Navnet Them kommer fra gammelnordisk og kan bety frostfritt. – Uansett vet vi at det har vært både tingstue og skole her, sier Ola Myhre, som forteller at barna nå er 12.generasjon som har bodd på denne gården. Arkeolog Trude Aga Brun fra Vestfold fylkeskommune mener denne form for arkeologiske undersøkelser, som fokuserer på perioden etter reformasjonen kan gi ny og viktig kunnskap om de århundrene vi nettopp ha lagt bak oss. - Arkeologisk kunnskap om 1600 og 1700 tallet er like viktig som å grave ut steinalderboplasser, sier Aga. – Arkeologiske funn kan både bekrefte og utdype det vi vet fra skriftlige kilder, sier hun. I MUSEUM forteller Aga og arkeolog Vibeke Lia om hva de har funnet under gulvet på Them nedre og hvordan det er å grave inne i et bolighus. Arkeologiske funn under stuegulvet Fri, 19 Mar 2010 10:15:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65325-19.03.2010+10%3a15%3a00 NRK P2 00:26:15 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Johanne Kolstad var stor stjerne i USA på 1930-tallet som kvinnelig skihopper i showrenn og oppvisninger. I dette klippet, som ikke var med i sin helhet i MUSEUM fra 16/3, forteller museumsdirekør Karin Berg om hvordan det gikk da Johanne Kolstad kom tilbake fra sine turneer i USA. Vi hører også de to eneste klippene som finnes i NRKs radio- og fjernsynsarkiv hvor Johanne Kolstad blir intervjuet. det skjer først i 1968 og 1982. Johanne Kolstad var stor stjerne i USA på 1930-tallet som kvinnelig skihopper i showrenn og oppvisninger. I dette klippet, som ikke var med i sin helhet i MUSEUM fra 16/3, forteller museumsdirekør Karin Berg om hvordan det gikk da Johanne Kolstad kom tilbake fra sine turneer i USA. Vi hører også de to eneste klippene som finnes i NRKs radio- og fjernsynsarkiv hvor Johanne Kolstad blir intervjuet. det skjer først i 1968 og 1982. Etter USA og klipp fra NRKs arkiv Fri, 12 Mar 2010 13:15:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65323-13.03.2010+16%3a03%3a00 NRK P2 00:14:19 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Søstrene Strømstad, Ella Guldbrandsen og ikke minst Hilda Braskerud og Johanne Kolstad er bare noen av de kvinnene som i 150 år har gjort som Annette Sagen. Kvinnelige skihoppere og Holmenkollen er temaet i MUSEUM. - Vi må til det knaskalde Trysil vinteren 1863 for å finne den første, kvinnelige skihopper, sier museumsdirektør Karin Berg. Hun har skrevet boken ”Hopp, jenter hopp” og forteller i MUSEUM om en lang rekke med modige kvinner som i likhet med Anette Sagen har kjempet mot hoppsportens mannsbastion. På 1930--tallet var det Hilda Braskerud og Johanne Kolstad som satte kvinnelig skihopping på kartet. Kolstad turnerte flere ganger fra kyst til kyst i USA og hoppet i showrenn blant annet i Madison Square Garden i New York. I MUSEUM hører vi også Johanne Kolstad selv fortelle i et arkivopptak fra Dagsrevyen i 1982. Anita Wold var den første kvinne som hoppet i Holmenkollen. Det skjedde i 1974, og i et arkivopptak fra Nitimen i 1975 forteller hun blant annet om sitt hopp på 97 meter i Sapporo. I MUSEUM møter vi også Kollenetusiast og tidligere frivillig i arrangementskomiteen, 90 år gamle Kurt Valner. – De første ”uniformene” vi hadde var en lilla caps, sier Valner, som også forteller om bytte av brukte Levisbukser mot Vodka med de sovjetiske lederne på 1950-tallet. Søstrene Strømstad, Ella Guldbrandsen og ikke minst Hilda Braskerud og Johanne Kolstad er bare noen av de kvinnene som i 150 år har gjort som Annette Sagen. Kvinnelige skihoppere og Holmenkollen er temaet i MUSEUM. - Vi må til det knaskalde Trysil vinteren 1863 for å finne den første, kvinnelige skihopper, sier museumsdirektør Karin Berg. Hun har skrevet boken ”Hopp, jenter hopp” og forteller i MUSEUM om en lang rekke med modige kvinner som i likhet med Anette Sagen har kjempet mot hoppsportens mannsbastion. På 1930--tallet var det Hilda Braskerud og Johanne Kolstad som satte kvinnelig skihopping på kartet. Kolstad turnerte flere ganger fra kyst til kyst i USA og hoppet i showrenn blant annet i Madison Square Garden i New York. I MUSEUM hører vi også Johanne Kolstad selv fortelle i et arkivopptak fra Dagsrevyen i 1982. Anita Wold var den første kvinne som hoppet i Holmenkollen. Det skjedde i 1974, og i et arkivopptak fra Nitimen i 1975 forteller hun blant annet om sitt hopp på 97 meter i Sapporo. I MUSEUM møter vi også Kollenetusiast og tidligere frivillig i arrangementskomiteen, 90 år gamle Kurt Valner. – De første ”uniformene” vi hadde var en lilla caps, sier Valner, som også forteller om bytte av brukte Levisbukser mot Vodka med de sovjetiske lederne på 1950-tallet. 150 år med kvinnelige skihoppere før Anette Sagen Fri, 12 Mar 2010 13:19:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65324-13.03.2010+16%3a03%3a00 NRK P2 00:26:21 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Da Ole Bull døde den 17.august 1880 var det landesorg i Norge. Med en kvast røsslyng i hånden, - den vakreste blomst, hardfør som nordmennene selv, som Ole Bull sa, ble hans båre ført til Bergen på dampskipet Kong Sverre. Eskortert av 14 andre skip. I dette ekstraklippet fra MUSEUM 6.mars, forteller avdelingsleder Berit Høgheim om Ole Bulls død og også om det spesielle norsk-amerikanske flagget Ole Bull fikk fra sine venner i New York Philharmonic Society. På podkastsidene ligger det også programmer fra Troldhaugen og Edvard Griegs hus i Leipzig. Da Ole Bull døde den 17.august 1880 var det landesorg i Norge. Med en kvast røsslyng i hånden, - den vakreste blomst, hardfør som nordmennene selv, som Ole Bull sa, ble hans båre ført til Bergen på dampskipet Kong Sverre. Eskortert av 14 andre skip. I dette ekstraklippet fra MUSEUM 6.mars, forteller avdelingsleder Berit Høgheim om Ole Bulls død og også om det spesielle norsk-amerikanske flagget Ole Bull fikk fra sine venner i New York Philharmonic Society. På podkastsidene ligger det også programmer fra Troldhaugen og Edvard Griegs hus i Leipzig. Røsslyng og det norsk-amerikanske flagg Fri, 05 Mar 2010 18:00:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65320-06.03.2010+16%3a03%3a00 NRK P2 00:09:15 NRK P2,Museum - et program om norsk historie I 1842 ville den verdensberømte konsertfiolinisten og frihetskjemperen Ole Bull skape "et nytt og fritt Norge" for emigranter til USA. Han kjøpte et stort landområde i Pennsylvania, for der var slaveriet avskaffet. I dette ekstramaterialet fra MUSEUMs program 6.mars forteller avdelingsleder Berit Høgheim om hvilke planer Ole Bull hadde og ikke minst hvordan det ser ut i dag i "Ole Bull State Park". Området benyttes til tur, vcamping og friluftsliv med stedsnavn som Valhalla, new Bergen og Lysø Creek. På sistnevnte sted hadde Ole Bull planlagt å bygge et eventyrslott i flere etasjer, men slik ble det aldri. SAelv om han betalte de første nyrydderne som kom dit, ble aldri planene fullført. I 1842 ville den verdensberømte konsertfiolinisten og frihetskjemperen Ole Bull skape "et nytt og fritt Norge" for emigranter til USA. Han kjøpte et stort landområde i Pennsylvania, for der var slaveriet avskaffet. I dette ekstramaterialet fra MUSEUMs program 6.mars forteller avdelingsleder Berit Høgheim om hvilke planer Ole Bull hadde og ikke minst hvordan det ser ut i dag i "Ole Bull State Park". Området benyttes til tur, vcamping og friluftsliv med stedsnavn som Valhalla, new Bergen og Lysø Creek. På sistnevnte sted hadde Ole Bull planlagt å bygge et eventyrslott i flere etasjer, men slik ble det aldri. SAelv om han betalte de første nyrydderne som kom dit, ble aldri planene fullført. I dag en State Park på 500 mål i Pennsylvania Fri, 05 Mar 2010 18:05:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65321-06.03.2010+16%3a03%3a00 NRK P2 00:11:01 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Sæterjentens søndag og Oleanna i Amerika, det er hva de fleste forbinder med Ole Bull. – Men han var en av de mest betydningsfulle personer i hele den norske kulturhistorien, sier Arve Tellefsen. På 1800-tallet inspirerte Ole Bull den nasjonalromantiske ”vekkelsen”, og var et forbilde for Welhaven, Wergeland, Ibsen, Bjørnson og Vinje. Med enorme inntekter fra fullsatte konserter i USA og Europa satte Ole Bull i gang store prosjekter som det første norske teater i Bergen, et musikkakademi i Christiania og han introduserte folkemusikken som inspirasjon for Grieg. – Mange av hans storslåtte planer vaklet og falt sammen etter hvert, men Ole Bull så på seg selv som en frihetskjemper, sier avdelingsleder Berit Høgheim ved Museet Lysøen. I MUSEUM tar hun oss med rundt i Ole Bulls eventyrvilla på Lysøen, hvor han også døde i 1880. I sitt andre ekteskap giftet Ole Bull seg med den 20 år gamle Sarah Chapman Thorpe, en senatordatter fra Wisconsin. De fikk ett barn, datteren Olea. Hun fortsatte å bruke Lysøen som sommersted, og hennes datter Sylvea Bull Curtis ga hele eiendommen med alle bygninger til Fortidsminneforeningen, Bergen og Hordaland avdeling i 1973. All musikken i programmet er hentet fra CD'en "Ole Bull - en norsk pioner" fra 2005, med Arve Tellefsen og Trondheim symfoniorkester. Sæterjentens søndag og Oleanna i Amerika, det er hva de fleste forbinder med Ole Bull. – Men han var en av de mest betydningsfulle personer i hele den norske kulturhistorien, sier Arve Tellefsen. På 1800-tallet inspirerte Ole Bull den nasjonalromantiske ”vekkelsen”, og var et forbilde for Welhaven, Wergeland, Ibsen, Bjørnson og Vinje. Med enorme inntekter fra fullsatte konserter i USA og Europa satte Ole Bull i gang store prosjekter som det første norske teater i Bergen, et musikkakademi i Christiania og han introduserte folkemusikken som inspirasjon for Grieg. – Mange av hans storslåtte planer vaklet og falt sammen etter hvert, men Ole Bull så på seg selv som en frihetskjemper, sier avdelingsleder Berit Høgheim ved Museet Lysøen. I MUSEUM tar hun oss med rundt i Ole Bulls eventyrvilla på Lysøen, hvor han også døde i 1880. I sitt andre ekteskap giftet Ole Bull seg med den 20 år gamle Sarah Chapman Thorpe, en senatordatter fra Wisconsin. De fikk ett barn, datteren Olea. Hun fortsatte å bruke Lysøen som sommersted, og hennes datter Sylvea Bull Curtis ga hele eiendommen med alle bygninger til Fortidsminneforeningen, Bergen og Hordaland avdeling i 1973. All musikken i programmet er hentet fra CD'en "Ole Bull - en norsk pioner" fra 2005, med Arve Tellefsen og Trondheim symfoniorkester. Arve Tellefsen og Berit Høgheim om Ole Bull Fri, 05 Mar 2010 18:18:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65322-06.03.2010+16%3a03%3a00 NRK P2 00:26:24 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Bare halvannen kilometer fra stedet der Osebergskipet ble funnet for hundre år siden ligger restene etter en stor haug som ennå ingen arkeologer har gravd ut. Ved hjelp av geo-radarbilder og prøvegraving har man lenge visst at haugen, inneholder en stor kjernerøys . Opprinnelig må haugen ha vært rundt 30 meter i diameter, og det er mer enn stort nok til å romme et vikingskip. Ved hjelp av en borerigg ble det i begynnelsen av mars 2004 tatt ut fire jordprøver, og dagen etter ble disse prøvene nøye undersøkt i laboratoriet til Norges Geotekniske institutt. Det man lette etter var trebiter eller andre funn som kunne gi grønt lys for en storstilt utgraving av hele haugen. Kanskje kunne haugen skjule noe som lignet Osebergskipet ? I MUSEUM følger vi hele prosessen, fra prøveboring til nøyaktige analyser av funnene i laboratoriet dagen etter. Og selv om arkeologene ikke ble helt tomhendte, måtte konklusjonen bli at man ikke fant noe skip. Denne gangen. Med i programmet er arkeologene Jes Martens, Trude Aga Brun, Helge Høk og Knut Paasche. Sendt første gang 7.mars 2004. Bare halvannen kilometer fra stedet der Osebergskipet ble funnet for hundre år siden ligger restene etter en stor haug som ennå ingen arkeologer har gravd ut. Ved hjelp av geo-radarbilder og prøvegraving har man lenge visst at haugen, inneholder en stor kjernerøys . Opprinnelig må haugen ha vært rundt 30 meter i diameter, og det er mer enn stort nok til å romme et vikingskip. Ved hjelp av en borerigg ble det i begynnelsen av mars 2004 tatt ut fire jordprøver, og dagen etter ble disse prøvene nøye undersøkt i laboratoriet til Norges Geotekniske institutt. Det man lette etter var trebiter eller andre funn som kunne gi grønt lys for en storstilt utgraving av hele haugen. Kanskje kunne haugen skjule noe som lignet Osebergskipet ? I MUSEUM følger vi hele prosessen, fra prøveboring til nøyaktige analyser av funnene i laboratoriet dagen etter. Og selv om arkeologene ikke ble helt tomhendte, måtte konklusjonen bli at man ikke fant noe skip. Denne gangen. Med i programmet er arkeologene Jes Martens, Trude Aga Brun, Helge Høk og Knut Paasche. Sendt første gang 7.mars 2004. Jakten på enda et Osebergskip i 2004 Tue, 02 Mar 2010 18:50:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65319-02.03.2010+18%3a46%3a00 NRK P2 00:26:46 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Hittil har de fleste arkeologer arbeidet med tiden før reformasjonen, men i MUSEUM i dag kan du høre om et nytt forskningsprosjekt som vil utforske helt nye grenser for arkeologien. Alt som ligger i kulturlagene dypere ned enn reformasjonen er automatisk fredet i Lov om Kulturminner. Det som er nyere har ingen slik fredning og forsvinner ofte med gravemaskin når arkeologene er på feltarbeid. – Vi må slutte å tro at vi kan stole på at skriftlige kilder gir oss hele bildet av middelalderen og nyere tid, sier David Gaimster fra London. Han er en av mer 60 arkeologer og historikere som deltok på et stort forskningseminar i Trondheim i begynnelsen av februar. Med støtte fra både den norske og svenske Riksantikvaren, Forskningsrådet og Miljøverndepartementet, leder arkeolog Knut Paasche ved NIKU et forskningsprosjekt som skal undersøke om arkeologene bør nærme seg vår egen tid. – Årstallet 1537 kan virke som et kunstig skille, sier Paasche, som peker på at alle gjenstander arkeologene finner er kilder . – Det har ingen ting å si hvilket årstall de er fra, men slik loven er nå, mister vi mye kunnskap om middelalder og nyere tid, sier Paasche. Deltakerne i programmet er i tillegg arkeolog Jan Brendalsmo, kultursjef Odd Håpnes i Levanger, historikerne Tor Einar Fagerland og Harald A Nissen, seniorrådgiver hos Riksantikvaren, Elin Dalen og David Gaimster fra The society of Antiquaries i London. Hittil har de fleste arkeologer arbeidet med tiden før reformasjonen, men i MUSEUM i dag kan du høre om et nytt forskningsprosjekt som vil utforske helt nye grenser for arkeologien. Alt som ligger i kulturlagene dypere ned enn reformasjonen er automatisk fredet i Lov om Kulturminner. Det som er nyere har ingen slik fredning og forsvinner ofte med gravemaskin når arkeologene er på feltarbeid. – Vi må slutte å tro at vi kan stole på at skriftlige kilder gir oss hele bildet av middelalderen og nyere tid, sier David Gaimster fra London. Han er en av mer 60 arkeologer og historikere som deltok på et stort forskningseminar i Trondheim i begynnelsen av februar. Med støtte fra både den norske og svenske Riksantikvaren, Forskningsrådet og Miljøverndepartementet, leder arkeolog Knut Paasche ved NIKU et forskningsprosjekt som skal undersøke om arkeologene bør nærme seg vår egen tid. – Årstallet 1537 kan virke som et kunstig skille, sier Paasche, som peker på at alle gjenstander arkeologene finner er kilder . – Det har ingen ting å si hvilket årstall de er fra, men slik loven er nå, mister vi mye kunnskap om middelalder og nyere tid, sier Paasche. Deltakerne i programmet er i tillegg arkeolog Jan Brendalsmo, kultursjef Odd Håpnes i Levanger, historikerne Tor Einar Fagerland og Harald A Nissen, seniorrådgiver hos Riksantikvaren, Elin Dalen og David Gaimster fra The society of Antiquaries i London. Kan arkeologien fortelle noe om vår egen tid ? Fri, 26 Feb 2010 14:01:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65318-27.02.2010+16%3a03%3a00 NRK P2 00:26:19 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Hvorfor begynte de germanske folkestammene å skrive runer ? På 300-tallet inn i vår tidsregning kunne mange både lese og skrive latinske bokstaver slik de hadde lært i Romerriket .Og hvorfor blir det nye, urnordiske skriftspråket så likt utformet i de første århundrene etter Kristus ? Talemålet må ha vært forskjellig fra Vestlandet til Jylland, men skriftspråket og ”alfabetet”, den 24 tegn storeFUTHARKEN, som var fonetiske lydtegn, var lik i hele Norden. Og hva skriver de aller første, runekyndige ? - Korte, konsise beskjeder, sier runeforsker Terje Spurkeland. Selv om ordet ”runer” betyr ”mysterier”, ble skriftspråket brukt til kommunikasjon, ikke magi, mener Spurkland. I et flere kilometer langt gravfelt fra jernalderen, Garbergfeltet i Vestre Slidre, står den aller eldste runestein i hele verden på samme sted som den opprinnelig ble satt opp. Hit kom en mann på 300-tallet og skrev følgende setning : Jeg, Gudgjest, malte disse runene”. (Ek Gudagastir runo fahido). Fahido, som betyr å male, (ikke hugge) er preteritum av Faihan, et svakt verb. For i den første ”grammatikken” var det både sterke og svake verb. Hvorfor begynte de germanske folkestammene å skrive runer ? På 300-tallet inn i vår tidsregning kunne mange både lese og skrive latinske bokstaver slik de hadde lært i Romerriket .Og hvorfor blir det nye, urnordiske skriftspråket så likt utformet i de første århundrene etter Kristus ? Talemålet må ha vært forskjellig fra Vestlandet til Jylland, men skriftspråket og ”alfabetet”, den 24 tegn storeFUTHARKEN, som var fonetiske lydtegn, var lik i hele Norden. Og hva skriver de aller første, runekyndige ? - Korte, konsise beskjeder, sier runeforsker Terje Spurkeland. Selv om ordet ”runer” betyr ”mysterier”, ble skriftspråket brukt til kommunikasjon, ikke magi, mener Spurkland. I et flere kilometer langt gravfelt fra jernalderen, Garbergfeltet i Vestre Slidre, står den aller eldste runestein i hele verden på samme sted som den opprinnelig ble satt opp. Hit kom en mann på 300-tallet og skrev følgende setning : Jeg, Gudgjest, malte disse runene”. (Ek Gudagastir runo fahido). Fahido, som betyr å male, (ikke hugge) er preteritum av Faihan, et svakt verb. For i den første ”grammatikken” var det både sterke og svake verb. Einangsteinen - Norges eldste ruineinnskrift Thu, 18 Feb 2010 10:09:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65316-20.02.2010+16%3a03%3a00 NRK P2 00:26:31 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Vinteren 1865 oppdaget en svensk nordmann fra Hammerfest en stor øygruppe nordøst for Svalbard. I åtte år holdt Nils Fredrik Rønbeck oppdagelsen av Rønbeckland hemmelig. Nå heter øyene Frans Josefs Land, og det er ishavsskipper Rønbeck det skal handle om i MUSEUM. I 1874 kom den østerrisk-ungarske Tegethoff-ekspedisjonen tilbake fra sitt forsøk på å finne Nordøstpassasjen. Skuta hadde blitt skrudd ned ved Novalja Semlja, men mannskapet hadde sett fjellene på det de kalte Frans Josefs Land. Det svært få visste, var at ishavsskipperne i Hammerfest hadde fangstet der siden 1865, da Nils Fredrik Rønbeck først oppdaget øyene. Han kalte det Rønbeckland, og oppdagelsen ble bevoktet som en streng hemmelighet. Selv da Rønbeck ble vist fram på Verdensutstillingen i Paris i 1867, og fikk medaljer og diplomer for sine fortellinger om Arktis, valgte han å holde oppdagelsen av nytt land hemmelig. I MUSEUM i dag forteller lokalhistoriker Hans Edvard Bentsen i Hammerfest historien om denne legendariske ishavsskipperen, som endte sine dager som flyttmann på indre havn ved å skli på en sten og drukne ved moloen. dette programmet ble sendt første gang i 2007.Medvirkende :Pensjonist og lokalhistoriker Hans Edvard Bentsen, Terje Amundsen og programleder Øyvind Arntsen. Vinteren 1865 oppdaget en svensk nordmann fra Hammerfest en stor øygruppe nordøst for Svalbard. I åtte år holdt Nils Fredrik Rønbeck oppdagelsen av Rønbeckland hemmelig. Nå heter øyene Frans Josefs Land, og det er ishavsskipper Rønbeck det skal handle om i MUSEUM. I 1874 kom den østerrisk-ungarske Tegethoff-ekspedisjonen tilbake fra sitt forsøk på å finne Nordøstpassasjen. Skuta hadde blitt skrudd ned ved Novalja Semlja, men mannskapet hadde sett fjellene på det de kalte Frans Josefs Land. Det svært få visste, var at ishavsskipperne i Hammerfest hadde fangstet der siden 1865, da Nils Fredrik Rønbeck først oppdaget øyene. Han kalte det Rønbeckland, og oppdagelsen ble bevoktet som en streng hemmelighet. Selv da Rønbeck ble vist fram på Verdensutstillingen i Paris i 1867, og fikk medaljer og diplomer for sine fortellinger om Arktis, valgte han å holde oppdagelsen av nytt land hemmelig. I MUSEUM i dag forteller lokalhistoriker Hans Edvard Bentsen i Hammerfest historien om denne legendariske ishavsskipperen, som endte sine dager som flyttmann på indre havn ved å skli på en sten og drukne ved moloen. dette programmet ble sendt første gang i 2007.Medvirkende :Pensjonist og lokalhistoriker Hans Edvard Bentsen, Terje Amundsen og programleder Øyvind Arntsen. Franz Josefs Land hemmelig oppdaget i 1865 Sun, 21 Feb 2010 10:00:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65317-20.02.2010+16%3a00%3a00 NRK P2 00:26:35 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Historiker Trond Svandal og programleder Øyvind Arntsen finner med undring en liten minnelund i den lille byen Bornhøvd på den tyske landsbygda i Schleswig-Holstein. Her sto et berømt slag 7.desember 1813, som er omtalt i del 1 av MUSEUMs programmer om "Slaget om Norge". I dette ekstraklippet ser vi på minnesteiner om slag fra vikingetiden via slaget da den holsteinske grev Adolf dreper den danske kong Valdemar Sejer i 1227 til den første, Holstenske løsrivelseskrig i 1848, og fram til gjenforeningen i 1990. - En merkelig minnelund som vi aldri ville ha funnet maken til i en norsk by, sier Trond Svandal. Historiker Trond Svandal og programleder Øyvind Arntsen finner med undring en liten minnelund i den lille byen Bornhøvd på den tyske landsbygda i Schleswig-Holstein. Her sto et berømt slag 7.desember 1813, som er omtalt i del 1 av MUSEUMs programmer om "Slaget om Norge". I dette ekstraklippet ser vi på minnesteiner om slag fra vikingetiden via slaget da den holsteinske grev Adolf dreper den danske kong Valdemar Sejer i 1227 til den første, Holstenske løsrivelseskrig i 1848, og fram til gjenforeningen i 1990. - En merkelig minnelund som vi aldri ville ha funnet maken til i en norsk by, sier Trond Svandal. Ekstramateriale til "Slaget ved Sehested" Fri, 12 Feb 2010 13:32:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65314-13.02.2010+16%3a03%3a00 NRK P2 00:08:56 NRK P2,Museum - et program om norsk historie Et besøk i "Tower of Norway" - utstillingen av Norges kroningsregalier i Erkebispegården i Trondheim. Vi ser på de forskjellige gjenstandene og får høre om den 750 lange historien om kongekroningene i Norge, fra Magnus Erlingssøn til Haakon VII. Sentralt i den moderne delen av denne historien er den berømte kroningen av Karl Johan i Nidarosdomen i 1818. Det er det utstyret han brakte med seg som den dag i dag er de norske kronregaliene. I dette programmet forteller magister Geir Thomas Risåsen om de enkelte gjenstandene. Blant dem finner vi også rikssverdet Karl Johan fikk av Napoleon, og som han bar ved sin side ved slaget i Leipzig i 1813, da Karl Johan hadde vendt seg mot sin tidligere keiser. På dette symboltunge sverdet fikk Karl Johan gravert inn to kvinnefigurer som rekker hverandre hendene, det er "Moder Norge" som slutter vennskap med "Moder Svea". Programmet ble sendt første gang i 2006. Et besøk i "Tower of Norway" - utstillingen av Norges kroningsregalier i Erkebispegården i Trondheim. Vi ser på de forskjellige gjenstandene og får høre om den 750 lange historien om kongekroningene i Norge, fra Magnus Erlingssøn til Haakon VII. Sentralt i den moderne delen av denne historien er den berømte kroningen av Karl Johan i Nidarosdomen i 1818. Det er det utstyret han brakte med seg som den dag i dag er de norske kronregaliene. I dette programmet forteller magister Geir Thomas Risåsen om de enkelte gjenstandene. Blant dem finner vi også rikssverdet Karl Johan fikk av Napoleon, og som han bar ved sin side ved slaget i Leipzig i 1813, da Karl Johan hadde vendt seg mot sin tidligere keiser. På dette symboltunge sverdet fikk Karl Johan gravert inn to kvinnefigurer som rekker hverandre hendene, det er "Moder Norge" som slutter vennskap med "Moder Svea". Programmet ble sendt første gang i 2006. "Tower of Norway" og Karl Johans kroningsutstyr Tue, 16 Feb 2010 12:30:00 GMT nrk.no-poddkast-92-65315-13.02.2010+16%3a03%3a00 NRK P2 00:26:35 NRK P2,Museum - et program om norsk historie